Debatt, Apropos | Hvorfor i all verden skal vi heie på Nord-Norge?

Tidligere denne uka ble jeg invitert til å være med i et panel under Agenda Nord-Norge – som for utenforstående kan beskrives som en to dager lang festtale om nordområdesatsing og bærekraft.

Temaet forundret meg. Både Nordlys’ sjefredaktør, Helge Nitteberg, og jeg skulle grilles om hvorfor vi ikke heiet mer på Nord-Norge. «Hvorfor bidrar ikke avisene mer til bolyst i nord?», lød ett av spørsmålene. Her er det en vesentlig misforståelse som må oppklares først.

Det er mulig det kommer som et sjokk for Skjalg Fjellheim og andre som i en årrekke har hevdet noe annet, men Nord-Norge er ikke noen vernabedrift. Det er heller ingen grunn til å behandle den sånn. Og sist jeg sjekket jobbtittelen min, sto det «sjefredaktør», ikke «cheerleader».

Nord-Norge trenger ikke stå sammen for å overleve. Nord-Norge går så det griner. Samlet sett økte faktisk folketallet i Nord-Norge i fjor. At avisene skal bidra til å snu en utvikling som gjør at folk trekker til byene, blir vel mye forlangt. Jeg har jo til og med flyktet fra bygda selv, og er godt fornøyd med valget.

Tanken om at Nord-Norge har én felles tanke og mening, er også fjern. Å tro at folk i Bindalen og på Bjørnevatn skal være opptatt av det samme er ganske surrealistisk, hvis du har besøkt de to ytterpunktene i vår langstrakte landsdel.

Et slikt fundament ga en gang i tiden mer mening. Tidlig på 70-tallet hadde fotballagene i Nord-Norge et fjernt mål om at nordnorske lag skulle få være med i den øverste fotballdivisjonen. Harald «Dutte» Berg og gjengen endret på dette, til samstemt jubel fra hele nordområdet.

Det er noen syvmilssteg unna der vi er i 2024, hvor resten av landet prøver å bli like gode som Nord-Norge til å spille fotball. I fjor ble Glimt og TIL henholdsvis nummer én og tre i Eliteserien.

Og det er selvsagt ikke klubber andre steder i landet, men Bodø/Glimt, som gjør sitt ypperste for at TIL ikke skal bli for god, gjennom å stikke av med spillere, speider og hovedtrener. Å tro at Nord-Norge skal stå som en samlet front mot resten av landet, har noe Neville Chamberlain og «Peace in Our Time» over seg – du vet; han som skrev en fredsavtale med tyskerne i 1938. Det er naivitet på grensen til det absurde.

Det aller mest naive fremstøtet i fotballsammenheng var da Sparebanken Nord-Norge forsøkte å få til et felles lagbilde med både TIL og Glimt – ettersom de sponset begge. Svaret ble møtt med et bryskt nei fra alle hold. Til neste gang man får en slik idé, har jeg et forslag – bare ta et bilde av laget til Tromsø IL, og la det ligge et par år. Da vil, etter all sannsynlighet, halvparten av spillerne og trenerapparatet ha meldt overgang til Glimt.

En gang i tiden var nordlendinger noen som ble sett ned på i Oslo, i en slik grad at de ikke fikk leie hybel der. Det er over 50 år siden og nesten komisk å tenke på i dag. Siden den tid har landet blitt rik på olje, og mye av dette har dryppet på Nord-Norge. I tillegg har vi hatt 50 år med innvandring, slik at det har blitt andre minoriteter å hate.

Tromsø har så til de grader «nailet» vinterturismen. De har sågar blitt verdensmestre i spesialøvelsen nordlysturisme. Nordland har blitt så søkkrik på oppdrettsnæring og kraft at det nærmest virker som en skrøne fra en nylig valgt president, når vi hevder at folk har det så fælt her oppe.

Hva blir det neste man påstår? «They’re eating the fish. They’re eating the reindeers»? Nei, nå må vi rulle inn.

Sannheten er at på mange områder ser resten av landet til Bodø og Tromsø for inspirasjon. Det er liksom ikke armoden som preger oss. Nord-Norge går dritbra. Man trenger ikke lenger støttehjul for å klare seg.

Samtidig synes jeg vi skal fremheve det eksotiske. Før nevnte Skjalg Fjellheim – som i dag er spindoktor for Trygve Slagsvold Vedum (Sp) – skrev i sin tid en kommentar i Nordlys om at man burde slutte å lage serier som «Brøyt i vei», som viste nordlendinger som bannet på inn- og utpust, mens de sto opp klokka halv fem for å brøyte to meter sne, som hadde lagt seg i løpet av natta. Han mente det ga nordlendingene et negativt image.

Serien var kjempepopulær. Det spørs derimot hvordan ratingen til en serie med moteriktig-kledde tromsøværinger som diskuterer kunstig intelligens over en latte macchiato hadde blitt. De eneste som er opptatt av image, er folk med dårlig selvbilde. Det har ikke folk fra Nord-Norge, og det er det heller ingen grunn til.

Å være nordlending har i flere tiår vært noe av det kuleste man kunne være i Oslos mest sekteriske in-miljøer: «Dere er jo så direkte, morsomme og frittalende», får man ofte høre. Totninger og østfoldinger har for lengst overtatt rollen som de tilbakestående fetterne fra landet.

I en periode med mye woke, representerer nordlendingene de frittalende få som tør si sannheten. Det er ikke tilfeldig at det flommer over av nordlendinger i tv-reklamer. Det som kommer fra den fronten regnes som autentisk og troverdig. Om man skal trekke frem noe som helst felles for landsdelen, må det være det.

Dette trenger man ikke et j-felt i ryggen for å få frem. Det bare vet vi.