Næringsliv, Luksusfellen | Velstands-Norge har gått i luksusfellen

Som karius og Baktus ropte på mer, har den norske folkesjela beveget seg i samme retning. Skjebnen Karius og Baktus fikk vil også bli vår, om utviklingen fortsetter i samme retning.

Statsbudsjettet vil fremover ikke kunne tilfredsstille et eskalerende behov og forventninger fra Ola Nordmann. Som Karius og Baktus vil vi havne i sluket eller alene på en åpen flåte på det åpne havet.

Rikspolitikeren, i opposisjon spesielt, har endeløse lovnader og løsninger på hvordan de skal forbedre livskvaliteten, hjelpe Ola Nordmann «over krisen og kneika» til det gode liv.

Skatteflyktningene som rømte landet fant kun Sveits, Europas dyreste land å bo i, som dekkende for sitt behov. Ingen andre europeiske land var attraktive nok for den kresne norske skatteflyktningen. Ikke engang et solfylt Spania nådde opp. Tenk hvilken lidelse å bli så velstående at en ikke fikk se havet lenger.

Kommunepolitikeren sliter med sitt. Kommunene dynges ned av rapporteringskrav, forskrifter og lover instruert fra sentralt hold. Statsforvalteren pirker i det meste, ofte med egne tolkninger av lover og regler. Blikket mot løsning går ofte motstrøms. I sum har det over år bygd seg opp et byråkrati som har resultert i at vi som nasjon fremstår tungrodd og omstendelig. Kommunene, de som er nærmest et kritisk publikum, tar støyten.

Her ligger hovedutfordringen, her forsvinner pengene og mye av arbeidskraften. Det innovative blir fraværende, det blir flere i stedet for færre i det offentlige.

Roten til denne utviklingen er plantet sentralt, hos Storting og embetsverk. Så har frøet spredt seg, forplantet seg utover i fylker og ikke minst i kommuner. Oppgavene fra staten er de samme, enten det bor 70.000, 10.000 eller 1000 i kommunen.

Veksten i embetsverk og byråkrati har fått eskalere ukritisk, uansett politisk ledelse, kanskje aller mest under borgerlig styre, merkelig nok.

Forsøk fra politikeren på omorganisering, effektivisering for å spare penger, kjenner vi fra da forrige regjering kastet sitt og statens ansvar for kysten og kystverket i grøfta.

Vi kjenner det fra benkeforslag om sammenslåing av kommuner og fylker, dels under tvang. Det kan være at i noen tilfeller er sammenslåing både nødvendig og fornuftig, men når politikeren programfester at ingen ansatte blir berørt og oppgavene de samme, blir det smått med økonomisk uttelling.

Sykelønnsordningen er i søkelyset, naturlig nok når fraværsprosenten varierer mellom 8 og 12 i offentlig sektor. Ordningen i seg selv er nok vel ment, men mye tyder på at forholdet mellom bruk og misbruk er i ubalanse. Det er en ansvarsfraskrivelse å lukke øynene for en slik uheldig utvikling, selv for LO.

Men så lenge det er arbeidsgivers ansvar frem til 16 dager å betale for gildet, kan en gjerne lene seg tilbake å stå på barrikadene ukritisk.

I Tromsø kommune var der 550 ansatte borte fra jobb i snitt hver dag i 2023. Det kostet kommunen 150 millioner kroner.

I lille Bø kommune er sykefraværet på 12 prosent hittil i 2024. Hvilket tilsvarer en måneds fravær i kalenderåret. Det har kostet kommunen opp mot 10 millioner kroner, hittil.

Når budsjett skal sys sammen for Bø kommune, går 73 prosent bort i lønn, så kommer sykefraværet og ordinært vedlikehold i tillegg. Frie midler til disposisjon for kommunestyret finnes ikke, Benkeforslagenes tid er forbi, nå inviteres folket til å finne sammen med politikeren i plenum. En fornuftig helomvending til det bedre.

Man kan spørre seg hvor KS er. Ser de ikke at kommune Norge kveles av smitteeffekten fra sentralt hold på ineffektiviteten. Evner man ikke, eller vil man kanskje ikke, rette kritisk blikk mot alle de pålegg og krav som rettes til kommunene fra sentralt hold. Ser man ikke i KS den enorme ressursbruken kommunene pålegges for å komme et rigid regelverk og statlige krav i møte?

Det kan knapt bli verre i Kommune-Norge, når en leser i budsjettfremlegg om «ikke kaffe og kjeks til de eldre», «ingen snøbrøyting i helgene», «slukke gatelys», «høyt rentenivå». Enda renter er på nivå som har vært et snitt over mange tiår, unntatt i en tiårsperioden på 2000 tallet.

Å få redusert lønnsbudsjettene i det offentlige virker umulig, enda det er her effekten kommer.

I det offentlige Norge har vi utviklet et system med ekspertise på å komplisere – i stedet for å forenkle. Et omstendelig og tungrodd byråkrati, i tillegg til høyt sykefravær, stjeler handlefriheten. Skjorta når ikke buksa i Kommune-Norge.

Vi har latt oss blende av rikdom og velstand og havnet i luksusfellen.