Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Dette slagordet var vevd inn i den nye fanen til Steinkjer Skytterlag på 1880-tallet, som Fredrikke Marie Qvam fikk laget og overrakt på vegne av Sanitetskvinnene.

Ivar Aasen hadde vært rådgiver.

Les også: Krigen i Ukraina er ikke en grunn til å beholde Støre

Styrende visdomsord

Ordene og konteksten rommer mye visdom som senere har vært styrende for norsk beredskapstenkning i bred forstand.

I dagens situasjon mener jeg vi ligger for langt bakpå:

Vi er fremdeles mentalt i en verden som ikke lenger eksisterer, og som gjør oss dårligere i stand til å takle utfordringene som kanskje ligger foran oss.

Også det har en historisk parallell:

Halvdan Koths gjerning som utenriksminister før 2. verdenskrig stilte både han selv og Nygaardsvold-regjeringen i vanry for manglende planlegging og aksept av verdenssituasjonen.

Les også: Ny krig for Putin: – Veldig alvorlig for Russland

Tett på Fritt Ukraina

I oktober var jeg med Fritt Ukraina på en tur for å overlevere nødvendig utstyr til de som kjemper mot de russiske invasjonsstyrkene.

Vi møtte et samfunn i eksistensiell kamp for egen overlevelse og frihet.

En av de vi møtte hadde kjempet siden Russlands annektering av Krim i 2014. Vi besøkte også krigskirkegården i Lviv der lokale falne var gravlagt. Bare der var det tett opp mot 1000 graver.

De som lå der var fra 18 til 55 år. Det kunne vært meg, det kunne vært mine barn.

Et åpenbart spørsmål man da stiller seg som nordmann er hvordan vårt eget samfunn ville reagert i en lignende situasjon:

Ville vi vært i stand til å kjempe like mye, ofret like mye, mobilisert like bredt for å forsvare egen frihet, egne liv, egen familie?

Jeg er slett ikke sikker på at svaret er ja.

Det meste måles i offentlige kroner

I Norge måles det meste i penger over offentlige budsjetter og i antall milliarder.

Det kommer alltid til å stå etter sittende regjering at den tok initiativ til, og fikk enstemmig vedtatt, et historisk løft for forsvaret på sin vakt.

Det er bra og det er nødvendig.

Men samfunnets motstandskraft og beredskap strekker seg langt utover antall soldater, marinefartøy og tanks.

Forsvaret er noe vi primært holder oss med for avskrekking, sekundært er det den spisse enden av det vi har å kjempe med om katastrofen skulle inntreffe.

Det er farlig å være selvtilfreds i den forstand at man tenker at en bebudet satsing er tilstrekkelig, og at man med det har gjort unna beredskapen – og nødvendige grep er tatt.

Les også: Nato-sjef advarer: En dårlig fredsavtale for Ukraina kan bety mer krig

For lite, for seint

Som samfunn har vi i en generasjon tatt ut «fredsdividenden».

Ressurser er frigitt til annen innsats i trygg forvissning om at det er fred og ingen utsikter til noe annet.

På få år er situasjonen snudd helt om. Det er igjen fullskala krig på vårt kontinent. Vi har en nabo som jevnlig truer med atomvåpen. Trump er tilbake som president, en optimistisk tolkning av konsekvensene er at vi i Europa må ta et betydelig større ansvar for egen sikkerhet.

Og selv om det nå skjer, så skjer det seint.

Både pengebruk, og ikke minst militærindustriell kapasitet, ligger etter.

Hvordan vi som samfunn snakker om, planlegger og øver til krise og krig blir derfor enda viktigere.

Øvelse gjør mester

Fra egen oppvekst husker jeg jevnlige øvelser med sivilforsvaret, luftvernsirener, tilfluktsrom, desentraliserte drivstofflagre, system for rekvirering av utstyr og objektsikring.

Alle bidro – alle var med.

Det står i slående kontrast til hvordan jeg opplever status i dag.

Ja, vi bruker mer penger på forsvaret – ellers fortsetter det meste som før.

Les også: Tysk advarsel: Russland produserer våpen fire ganger raskere enn Europa

Ulike trussel-tilnærminger

Et slående eksempel er hvor ulikt den norske og svenske staten kommuniserer til egen befolkning.

Mens svenskene klart kommuniserer hva som forventes av befolkningen i krig og krise, og hva de kan forvente av myndighetene, snakker vi om behovet for drikkevann, fyrstikker og hermetikk.

Samfunnets viktigste beredskap ligger i at det eksisterer en felles virkelighetsoppfatning og evne og vilje til å bidra i en krisesituasjon.

Den avgjør hvor mye motstandskraft og utholdenhet samfunnet vårt klarer å mobilisere, militært og sivilt.

Oppgradert versjon av «gutta på skauen»

Med mindre vi som befolkning er forberedt på det, systemene fungerer – og det eksisterer en felles virkelighetsoppfatning som gjør oss klare til kamp – vil organisert motstand fort bryte sammen, og vi sitter igjen med en oppgradert versjon av gutta på skauen ved en eventuell invasjon.

Det er ikke tilfredsstillende.

Vi har ingen tid å miste.

Av våre ledere bør vi forvente klar kommunikasjon, tydelige forventninger og systemer som fungerer.

Som befolkning er jeg sikker på at vi kommer til å gjøre jobben om det skulle behøves.

God beredskap skaper trygghet. Best å vera budd.