Hvor likestilt er egentlig Norge når så mange kvinner voldtas?

Gå ikke alene om kvelden, sånn bare i tilfelle.

Emma Olson Bjørnestad er usikker på om Norge faktisk er så likestilt som det hevdes. Foto: Tove K. Breistein

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg snur meg, jeg snur meg igjen, jeg snur meg enda en gang bare for å være sikker, bare i tilfelle. For var det noen der, eller var det bare en skygge?

Jeg øker tempoet, men bare i tilfelle. Jeg hører en lyd, eller gjør jeg det?

Jeg tar opp mobilen, gjør et nummer klart, men bare i tilfelle. En bil kommer bak meg, den sakker farten, jeg kjenner pulsen øke, nå kjenner jeg meg selv løpe.

For det er ikke alle menn, men det gjelder nesten hver kvinne.

Likestilling står høyt og sterkt i Norge. Ja, så pass deg om du så våger å klage på det, for vi er jo tross alt høyest på FN sine likestillings-statistikker.

Men hva innebærer likestilling? Er det det at vi kvinner får stemme? Si det vi vil og mener, eller kunne ta den utdanningen vi ønsker? For er ikke dette generelle menneskerettigheter?

Hva om vi regner likestilling som respekten og tilliten vi har til det motsatte kjønn?

Kan vi her med hånden på hjerte si at den er lik? For hvor er likestillingen når det kommer til statistikken over vold mot partner, eller statistikken over voldtekt eller statistikken over trakassering og seksuell krenkelse. Hvor er den? For jeg ser den ikke.

Om likestilling står så sterkt, hvorfor blir en av fem kvinner i Norge voldtatt?

Vi jenter får ofte høre hva vi bør unngå kort kjole eller å vise mye hud. Som om det er vi som gjør noe galt, skriver Emma Olson Bjørnestad. Foto: Tove K. Breistein

I Norge, om en kvinne er så modig at hun tør å si ifra, ja, så blir hun møtt med lukkede dører. Hun blir møtt med stumme fjes og ikke annet enn et klapp på skulderen.

Ja, for hele 80 prosent av alle voldtektssaker i Norge blir henlagt. Og er du så heldig å være en del av de 20 prosentene, ja, så er det bare 1/10 som ender med en fellende dom.

I en nasjonal studie av vold og overgrep blir det sitert følgene: «Kjønnsforskjellene som er avdekket i studien, understøtter at vold mot kvinner utgjør et likestillingsproblem».

«Ta ordet!»

Vold mot kvinner utgjør et likestillingsproblem. Et likestillingsproblem som begynner allerede når vi er barn.

For da du var liten og en gutt plaget deg, fikk du høre av de voksne at det betyr at han liker deg. At når han lugger, dytter og plager deg, så betyr det at han liker deg? Vi sammenlikner kjærlighet med vold og respektløshet, og det er dette her vi lære små jenter.

Og når vi blir større, da får vi høre alt vi ikke bør gjøre for å unngå at noe kan skje oss. «Ikke gå med den korte kjolen», «Ikke vis så mye hud», «Ikke gjør sånn», «Ikke vær sånn».

Som om det er vi som gjør noe galt. Som at vi har skylden, og som om det er vi som må læres?

Vi får denne listen med uskrevne regler som skal dempe sannsynligheten for at noe kan skje, dempe lysten til mennene.

Vi er nødt til å få øynene opp for dette problemet vi står ovenfor. Hvor kvinner i enkelte situasjoner mister sine rettigheter, og litt etter litt mister tilliten til menn.

Vi er nødt til å få lover som beskytter og ikke tillater, og vi er nødt til å lære og å bli lært.

Tallene er klare – vi har blitt sviktet, og veien videre ser mørk ut for unge jenter som vokser opp i dag. Hvis ikke vi gjør en forskjell nå, så …

Lær datteren din om rettighetene hun har, og lær sønnen din om å respektere dem.

Denne teksten ble fremført som en av seks finaletaler under årets Ta ordet!-finale på Det Vestnorske Teateret, 27. november.