Antisemittisme, Israel – Palestina | Antisemittisme i Norge

Selv har jeg aldri hørt noen si noe negativt om jøder. I det miljøet jeg befinner meg i, har det vært naturlig å markere sorg over deportasjonen av jøder fra Norge, sorg på årsdagen for Krystallnatta osv. Det skjer samtidig med å delta i protester mot Israels folkemord i Gaza.

Men jeg har ingen grunn til å tvile på det jødene forteller. Som tysk som kom til Norge for mange år siden, har jeg opplevd noe av det samme. Barna mine ble kalt for tyskerunger, jeg fikk et hakekors risset inn over hele siden på bilen min osv. Jeg syntes det var urettferdig. Jeg kom fra en familie der både mor og far var aktive antinazister. Men jeg kunne likevel forstå nordmenns sinne.

Selv er jeg født to år før krigen sluttet. Jeg kan derfor ikke ha noe personlig ansvar for tyskernes forsøk på å utrydde politiske motstandere, psykisk syke, romfolk, homofile – og jøder. Men selv om jeg ikke har et personlig ansvar har jeg vokst opp med en kollektiv skyld som jeg har følt som veldig sterk. Jeg har skammet meg over det som skjedde mot jødene. Jeg har vokst opp med en forpliktelse til alltid å stå på jødenes side.

Ikke jødenes ugjerninger

Det blir lett generaliseringer. Ovenfor skrev jeg om tyskernes utryddelse av andre. Ja, det var tyskere som sto i spissen for holocaust. Men det var jo heller ikke alle tyskerne. Hitler fikk aldri flertall ved noe demokratisk valg. Med ensrettingen som han innførte førte åpenbart til at flertallet av tyskere etter hvert støttet ham.

På samme måte er det ikke jødene som dreper palestinere i Gaza med bomber og utsulting. Det er soldatene i IDF utkommandert av regjeringen Netanyahu som er den mest ekstreme regjeringen i Israels historie. Men valgt gjennom demokratiske valg. Dessuten må dagens folkemord må ses som en fortsettelse av Israels politikk mot palestinerne i mange tiår.

I Tyskland er det mange som i etterkrigstida har sagt eller tenkt: Det var ikke meg, det var Adolf. På samme måte er det nå mange som peker på at det hverken er israelerne, og i hvert fall ikke jødene som bor utenfor Israel, som har noen skyld for folkemordene i Palestina. Det er rett, men det er også en avskriving av ansvar.

I Dagsnytt 18s diskusjon etter Haaretz-artikkelen, mente kommentator Harald Stanghelle at det var et eksempel på antisemittisme at 51 prosent av det norske folk så likheter mellom Holocaust og Gaza. Jeg er blant dette flertallet. Det er ikke antallet døde som er avgjørende, men hensikten med folkemordet. Og jeg er dypt fortvilet over at det nettopp er israelske jøder med deres lidelseshistorie, som nå utfører overgrepene.

Ikke antisemittisme

Mange historikere mener at det ydmykende oppgjøret etter første verdenskrig la grunnlaget for den andre. Det kan være en forklaring, men det er på ingen måte en unnskyldning for hva som skjedde. Forfølgelsen av jødene kan på samme måte forklare jødenes følelse av å stå med ryggen mot veggen til tross for at de har verdens ledende militærmakt i ryggen. Slik kan man forklare Israels politikk, men det kan heller ikke være noen unnskyldning.

Det er farlig når det blir antisemittisme å påpeke dette. Både i Tyskland og i USA er det nå nettopp jøder som får antisemittisme-anklager mot seg, når de nettopp som jøder føler en forpliktelse til å kjempe mot Israels krig. Norske jøder er ikke forpliktet til å demonstrere mot Israel for å unngå jødehets. Men israelere vil på samme måte som tyskere, måtte leve med at folk ser på dem som overgripere. Og så er det viktig å ikke la det gå ut over enkeltmennesker som lever her i Norge.

En urett som begås kan ikke unnskyldes av at man selv har opplevd urett.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir