Vi er i ferd med å få et skille mellom de som kan la barna få ekstra fridager, og de som ikke har den muligheten.
Lektor, Bergen
DebattDette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.
Nylig kunne vi lese i Aftenposten at fleksitid og hjemmekontor har blitt det nye klasseskillet. Vi ser dette også i skolene.
I forbindelse med oppstarten etter juleferien var det flere foreldre som forlenget ferien. «Vi benytter oss av det fine været og tar noen ekstra fridager», informerer mange foresatte om. Det er lett å forstå ønsket om å få noen fine skiturer når snøen endelig daler ned over de norske hyttelandsbyene dagen før skolestart.
Er det et klasseskille vi bygger opp under når vi tillater at det skjer?
Fleksible arbeidsplasser, med frihet til selv å styre jobb og fritid etter lyst og værforhold, kan være en rettighet vi er i ferd med å skape som vi ikke nødvendigvis ser konsekvensene av. Slik fleksibilitet er det ikke rom for i dagens skole. Opplæringsloven og skolers ordensreglement har klare retningslinjer for plikter, rettigheter og fravær.
Skaden det gjør på fellesskapet, er likevel den alvorligste. Lærere kunne fortelle om halvtomme klasserom, og mange klasser måtte utsette oppstarten av januar-prosjektet til flere elever var tilbake.
En kollega fortalte meg at hun hadde laget en presentasjon som omhandlet en ny start med nye muligheter og blanke ark. Denne måtte hun vente med. Det sier seg selv at kraften i denne presentasjonen blir svekket når den må utsettes i flere dager.
De aller fleste er ærlige, men vi vet at det finnes eksempler på foreldre som melder om sykdom når dette ikke stemmer. Når foreldrene lyger om sykdom for en ekstra fridag, eller hvis vi gir barna inntrykk av at skolen er et valg – skjønner vi egentlig hva vi lærer videre til morgendagens samfunnsborgere?
I Norge har vi opplæringsplikt. Skole er ikke et valg. Likevel er skole i ferd med å bli et servicetilbud som skal tilfredsstille samfunnets økende behov. Og da særlig for å tilfredsstille krav fra den øvre middelklassen.
Vi får et skille mellom de som kan la elevene få ekstra fridager og forlenget hytteferie, og de som ikke har den muligheten.
Skillet handler om sosioøkonomiske forhold som elevene ikke kan rå over. Og skolen blir tilrettelagt for og tilpasset denne gruppen i større grad enn andre samfunnsgrupper. Det er tabubelagt og krenkende dersom vi tillater oss å snakke høyt om disse utfordringene.
Er vi bevisste hva konsekvensene kan bli? Dagens tilstand i skolene vil ha innvirkning på fremtiden. Det er vi som samfunn som har ansvaret for de holdningene vi skaper og godtar. Og dersom vi tar fridager når det passer, og lærer barna at «hjemmekontor» også kan bety at de skal få en ekstra fridag, er jeg ikke sikker på at vi oppnår et fruktbart fremtidssamfunn.
Ønsker vi et norsk samfunn der vi har en økende gruppe samfunnsborgere som misbruker frihet? Frihet er positivt, men det ligger et stort ansvar i å bruke friheten på en måte som er til beste for fellesskapet, og ikke bare på individnivå. Dette er en av samfunnets store utfordringer.
Vi har så mye å lære. Det blir nærmest en umulig oppgave å lære elevene at fellesskapet er viktig, når samfunnet ikke tilrettelegger for det.
Er det greit å ta fri for å stå på ski?