9.april, Krig | Aldri mer 9. april

9. april er dagen fremfor noen der vi bør minnes alle dem vi har å takke. Takke alle som sikret friheten vi har i Norge. Takke dem som viste mot og en sterk oppofrelse. Dem som satte fellesskapet i Norge foran sitt eget liv.

Hamar og Elverum har en helt spesiell plass i Norges historie. Her ble det holdt stortingsmøter og fattet avgjørende beslutninger som førte til at vi beholdt demokratiet vårt i Norge. Selv om vi ble okkupert, klarte ikke den tyske angrepsmakten å knuse vårt parlamentariske system.

Tidlig om morgenen 9. april innså norske styresmakter at de måtte reise nordover. Dersom de ble igjen i Oslo, ville Norge kapitulere på kort tid. Det ble raskt satt opp tog til Hamar.

Med på toget var både kongefamilien, regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter. I forveien til toget reiste stortingspresident Hambro.

På kort tid ble både politimester, fylkesmann, Hamars ordfører Kristian Bakken og Vangs ordfører Rudolf Hedemann kontaktet. De fikk beskjed om at Hamar ble Norges hovedstad denne dagen, i tråd med bestemmelsene i Grunnloven.

Festiviteten på Hamar ble brukt som ekstraordinær stortingssal. Da Stortinget var samlet i Festiviteten, var beskjeden allerede gitt om at Danmark hadde kapitulert for tyskerne. Under ettermiddagsmøtet på Festiviteten hadde nesten alle stortingsrepresentantene kommet seg til Hamar.

Det ble imidlertid kjent at tyske soldater var på vei. Dermed ble løsningen å reise videre til Elverum. Under stortingsmøtet på Folkehøgskolen i Elverum om kvelden 9. april ble Elverumsfullmakten vedtatt.

Betydningen av møtene på Hamar og i Elverum er stor. De gjorde det mulig for Norge å fortsette motstandskampen. De sikret at Norges legitimt valgte og styrende regjering kunne vedta lover som blant annet gjorde det mulig for Høyesterett å dømme basert på demokratisk legitimt vedtatte lover.

På Hamar og i Elverum ble folkestyret vårt sikret 9. april 1940.

Det er i ettertid imidlertid ingen tvil om at Norge ikke var godt nok forberedt på et angrep på landet vårt. Den manglende beredskapen kom blant annet som følge av at Forsvaret var blitt for lavt prioritert.

Dette kan for noen virke lett å kritisere. Vi må likefullt forsøke å sette oss inn i tidsånden på den tiden beslutningene ble tatt.

Det er fort gjort å glemme at ingen som levde i samtiden før andre verdenskrig snakket om «mellomkrigstid». Slik mange forstod det, levde de i en «etterkrigstid». Både i en nasjonal og en internasjonal politisk sammenheng håpet man på, og jobbet også for, at man aldri mer skulle oppleve krig.

Forsøkene på å finne internasjonal mulighet for konfliktløsning gjennom Folkeforbundet, hadde de beste intensjoner. Men det er i etterkant ingen tvil om at Norge ikke var godt nok forberedt på krig eller hadde sørget for et tilstrekkelig sterkt forsvar. Lærdommen for Norge må være at for å unngå krig, må vi være forberedt på krig.

Vi ønsker nettopp å nyttiggjøre lærdommen fra vår egen historie, når vi de siste årene har igangsatt en betydelig styrking av det norske forsvaret. Under Senterpartiets ledelse av Forsvarsdepartementet, har vi sørget for en styrking av Forsvaret Norge ikke har opplevd på svært lang tid.

I løpet av vår tid i regjering, ble forsvarsbudsjettet nesten doblet. Og vi har støttet det ukrainske folket gjennom Nansen-programmet. Dette har ikke kommet av seg selv. Det har skyldtes tydelige politiske prioriteringer.

For Senterpartiet er det viktig å styrke vår nasjonale beredskap ut ifra et bredt perspektiv. Noe av det første vi gjorde i regjering, var å sette ned en totalberedskapskommisjon. Dette var nettopp for bedre å kunne bruke samfunnets totale ressurser, på å gjøre oss alle tryggere i en rekke ulike kriser.

Norge har alltid hatt en fredelig grense mot Russland. Slik ønsker vi at det skal være også i fremtiden. Dette krever en balanse av avskrekking og beroligelse.

Norske styrker skal aldri brukes i en erobringskrig. Samtidig trenger Norge et sterkt nasjonalt forsvar, og vi skal være en god og langsiktig alliert i NATO. Derfor mener vi det er så viktig å satse så tungt på forsvar og beredskap som vi gjør, og det er helt nødvendig at vi møter våre forpliktelser overfor NATO.

I regjering har vi hatt en rekke øvelser på krig og kriser. Landet vårt må være forberedt på å bli utfordret på mange ulike vis. Uansett hvilken trussel Norge står overfor, takler vi dem best når vi har et sterkt samhold i landet.

Kongehuset er en av institusjonene som binder landet vårt sammen. Noen politikere argumenterer for å avskaffe monarkiet vårt. Vi tror tvert imot på det norske kongehusets samlende kraft.

Institusjoner som kongehuset er viktige når det stormer. Noen tenker at monarkiet ikke har noen betydning. Men mange glemmer i dag hvor samlende kraft kongehuset har i Norge. 9. april er en dag for å minnes alle som kjempet for Norge og vår frihet.

Og i dag kan vi sende noen varme tanker til vår avdøde Kong Haakon VII. Kongens nei inspirerte et helt folk til å fortsette vårt lands kamp for frihet.