KK-journalist Ida Bergersen hater å løpe, og er allergisk mot løping

Løping

Ida er overbevist om at hun ikke er skapt for denne treningsformen.

LØPING: Det kan virke som det enkleste i verden, men for noen er det en kamp på liv og død. Foto: Privat

Forrige uke fikk jeg et spørsmål om å delta på Holmenkollstafetten.
Ikke første gang folk har behov for flere folk på laget sitt (regner med at jeg
kommer langt ned på den reservelista), og alltid har jeg tenkt blankt nei. For jeg
er ingen løper.

Men så er det jo litt gøy å utfordre seg selv… Og det ser litt gøy ut så lenge man har bankett
etterpå… så jeg tenkte at dersom den korteste etappen er ledig, som jeg visste
var under 400 meter, kunne jeg til nød bli med.

370 meter flatt. Det bør jeg klare uten å tape for mye tid.

Men da slo det meg: Da forventer man jo full spurt? Sånt driver
jeg ikke med.

Hatet det i alle år

I alle år har jeg hatet løping. Traumene fra 3000-meteren på
ungdomsskolen sitter i. Jeg har alltid vært aktiv og holdt på med ulike
idretter, men da datanerdene som aldri trente fløy forbi meg ble jeg rett og
slett sur.

Da 3000-meteren nærmet seg var det så ille at jeg vurderte å
prøve å knekke beinet.

Og så har jeg i alle år slitt med hold. «Du vokser det av
deg» sa folk. Neida, jeg er 33 år, og det er fortsatt min faste følgesvenn (Les:
fiende). Har forsøkt alt for å bli kvitt det. Ingenting funker.

Det har vært en løpebølge over landet de siste årene, og det
er ikke måte på hvor langt og fort folk skal løpe. Maraton, 24 timersløp,
ultraløp… det virker som at det ikke er grenser for hva folk utsetter seg for. For
meg er det helt uforståelig.

Jeg lurer på hvor mange videoer jeg har sett av folk som sier de pleide å hate å løpe, men nå elsker det. Gratulerer.

Hver gang ser noen med letthet jogge forbi
meg, så uanstrengt at det ser ut som at de koser seg, blir jeg litt irritert. Ja,
jeg er bare sjalu. Og folk som bruker løping som en sosial aktivitet!
De snakker sammen? Jeg har nok med å puste!

Pangstart

Uansett: Prosjekt «bli en løper» har nå startet for sikkert
20. gang. Og for at ingen skulle se meg, valgte jeg å løpe i skogen. Løypevalget
burde jeg tenkt litt nøyere på, for her startet jeg rett på én kilometer i
oppoverbakke i skogen. Måtte selvfølgelig gå store deler av denne bakken.

Da det flatet ut var jeg allerede sliten. Men holdt det
gående i fem kilometer, for jeg nekter jo å løpe noe kortere enn det, av en eller
annen grunn. Så det ble jo en kamp på liv og død.

Den godfølelsen folk sier de har etter en løpetur, tror jeg
aldri jeg har hatt. For det er så ufattelig lite lystbetont, og hodepinen kom
snikende. Tenkte jeg var dehydrert, så jeg dunket nedpå vann og tok noen
paracet da jeg kom hjem.

Allergisk mot løping

Hodepinen lå der og murret gjennom dagen, før det ble verre
utover kvelden. Og så våknet jeg halv to på natten med migreneanfall.

Det som er litt interessant, er at akkurat det samme skjedde
sist jeg var på løpetur. For et halvt år siden! Jeg har jo ikke turt å løpe
etter det.

Jeg trener annen høyintensitetstrening, hvor jeg blir like
sliten og har like høy puls, men det er foreløpig kun løping som gir meg migrene.
Jeg tenker at det er kroppen min som prøver å si at dette ikke er noe for meg. Jeg
er faktisk allergisk mot løping.

Tilsynelatende synes alle det er gøy eller i det minste okey å løpe, men helt ærlig: Det finnes da så mye annen trening som er mye morsommere enn
den monotone løpingen?!

Uansett: Stafetten er om under en måned, så jeg må pine meg
gjennom noen løpeturer de neste ukene. Og åpenbart hamstre inn
migrenetabletter.