Erling Gjelsvik, Unionsoppløsningen | Hvorfor gikk atskillelsen mellom Sverige og Norge så glatt?

Den søttende står for døren, og enda en gang er det grunn til å minne hverandre om hvor langdryg den norske frihetskampen var.

Det som skjedde i 1814 var jo bare begynnelsen.

Frigjøringen skjedde i flere vendinger, og 1905 er det egentlige jubelåret for definitiv norsk autonomi. I år er det 120 år siden unionen med Sverige ble avviklet.

Det som skjedde den gangen, er og blir et eventyr. I våre dager er det alt annet enn opplagt at en nasjon skal ha rett på selvstendighet. Tvert imot møtes nasjonalistisk separatisme, av den typen som nordmennene i sin tid sto for, med ekstreme maktmidler.

Dominante stater vil ha seg frabedt at seksjoner løsriver seg. Ukraina-krigen er typisk: Et imperium har brutt sammen, men prøver krampaktig å ta seg inn igjen.

På tilsvarende vis bunner Gaza-krigen i det klassiske motsetningsforholdet mellom en okkupantmakt og en undertrykt nasjon.

Så hvorfor gikk atskillelsen mellom Sverige og Norge så glatt? Hvorfor utløste ikke den norske nasjonalismen et blodbad, etter mønster av tilsvarende konflikter både før og senere?

I etterkant tas utfallet for gitt. Slik ble det, nærmest ved en naturlov. De færreste tenker over at den smertefrie norsk-svenske unionsoppløsningen er et unntak fra historiens skjeve gang, såpass uvanlig at den ikke engang bekrefter regelen.

Naturligvis ligger kimen til fullstendig norsk uavhengighet i det begivenhetsrike året 1814, i kuppet som eidsvollsmennene gjennomførte da de fikk på plass en norsk grunnlov.

Slik ble Jean-Baptiste Bernadotte, alias Karl Johan, møtt med et fait accompli da han skulle cashe inn gevinsten etter å ha sveket Napoleon. Norge ville ikke være et lydrike, og Bernadotte var lei av å krige.

Resultatet ble en personalunion, med felles konge for to – i prinsippet – likeverdige stater. Norge hadde sin egen nasjonalforsamling, sin egen regjering, sin egen høyesterett, sitt eget embetsverk, egne statsfinanser og eget forsvar.

Det hele toppet seg med at nordmennene i 1884 drev gjennom innførelsen av parlamentarisme, altså at kongelig regjeringsmakt var underlagt en folkevalgt forsamling.

En tilsvarende konstitusjon skulle ikke Sverige få før i 1920. Det progressive Norge sto sterkere i unionen enn svenskene var komfortable med. Søta bror ble stadig surere.

Det var dårlig stemning på begge sider av grensen. Dermed handler mye av unionshistorien om hvordan nordmennene – den underlegne part – hevdet sin rett til en suveren stat, mot svenske makthavere som ville svekke den norske grunnloven og fremtvinge en sterkere integrasjon mellom de to rikene.

Om noen lurer på hvor hovedlinjene i EU-kampen opprinnelig kommer fra, kan de studere skjærmyslene mellom Norge og Sverige frem mot 1905.

Fra midten av 1800-tallet opplevde Norge at det århundrelange fattigmannsveldet begynte å vike. En ny økonomisk dynamikk, og ikke minst en kulturell blomstringstid, ga støtet til nasjonal selvbevissthet og selvtillit.

Dermed kom norsk politikk i økende grad til å handle om å løsrive seg fra forsmedelsen som unionens juniorpartner. Kanskje løsrivelse fra selve unionen?

Fikenbladet som til sist skilte mellom union og selvstendighet, var utenrikspolitikken. Den ble Norge tvunget til å ha sammen med Sverige, under svensk ledelse.

Her var svenskene ubønnhørlige. Hvis ikke de to rikene kunne vise et felles ansikt utad, var unionen i virkeligheten uten innhold.

Dermed ble spørsmålet om særegen norsk utenrikstjeneste en verkebyll. For dem i Norge som ønsket unionsoppløsning, var det her støtet måtte settes inn.

Kravet om norsk utenriksminister og diplomati møtte veggen i Stockholm. Derfor tok nordmennene et taktisk rev i seilene. I stedet krevde de opprettelsen av sitt eget konsulatvesen, altså et internasjonalt støtteapparat for norske interesser på et lavere nivå.

Første gang konsulatsaken ble fremmet, i 1895, led uavhengighetspolitikken et forsmedelig nederlag. Storsvensken raslet med sablene. Norske stridskrefter hadde ingenting å stille opp med.

Denne nesestyveren, en anskueliggjøring av nasjonens underlegenhet, konsoliderte motstanden i Norge mot unionen. Svaret var opprustning.

I det påfølgende tiåret ble det bygget fire hypermoderne slagskip. En serie festninger langs svenskegrensen ble anlagt eller modernisert. Om Ola Nordmann ikke var rustet til tennene, var han i alle fall innstilt på å bite fra seg.

På kongens slott i Stockholm bredte mismotet seg. Oscar 2. var norgesvenn, han gledet seg over skøyteløp på Frognerkilen. Det smertet å måtte innse at nordmennene likevel ikke ville ha ham som sin konge.

Oscar var velviljens mann, et følelsesmenneske. Sverige manglet en Putin. På sin side hadde Norge Christian Michelsen, han som oppsa unionen i en bisetning.

Herved innledes en miniserie om hendelsene i 1905. Andre episode kommer i tilknytning til selve jubileumsdatoen for unionsoppløsningen, sjuende juni.

Og tjueniende juni er det hundre år siden Christian Michelsen døde. Norgeshistoriens mest virkningsfulle bergenser har gjort seg ærlig fortjent til sin egen spalte.

Hvorfor unnlot svenske makthavere å sette hardt mot hardt i unionsspørsmålet? Hva om det hadde blitt en opprivende krig mellom «broderfolkene», en blodfeide av den typen som gjør bitterhet og splid til arvegods: en balkanisering av Skandinavia?

Mange svar er å finne på det spørsmålet. I svenske øyne var fjellknausen Norge kanskje for ubetydelig til å være verdt å samle på.

Så feil kan man ta.