Dag Inge Ulstein, Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti fortsetter å slite tungt.

Nå har heller ikke to iherdige forsøk på å gjøre partiet tydeligere vært til særlig hjelp – snarere tvert imot.

Da kan kirkeklokkene begynne å ringe for alvor for et parti som lenge har vært på vei ut av tiden.

Kristelig Folkeparti nådde sin høyeste oppslutning ved stortingsvalget i 1997. Da sørget partileder Valgerd Svarstad Haugland og statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik for hele 13,7 prosent oppslutning ved valget.

Det ga hele 25 representanter på Stortinget, ni statsrådsposter og regjeringsmakt sammen med Senterpartiet og Venstre.

Siden den gang har det bare gått nedover.

Kraftig nedgang

Sist partiet klarte å komme over sperregrensen var i 2017, med Knut Arild Hareide som partileder. Etter det har verken Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad eller Dag-Inge Ulstein klart å løfte partiet.

Jeg har trodd det er fordi partiet er blitt for utydelig.

Jeg gjorde derfor et forsøk på en positiv analyse da påtroppende partileder Dag-Inge Ulstein før jul i fjor gikk ut og sa at det bare fantes to kjønn. Og at han ville ha vekk både undervisning om kjønnsidentitet i skolen og hormonbehandling av barn som mener de er født i feil kropp.

Les også Erik Stephansen: Herfra kan det bare gå én vei

Ikke nødvendigvis fordi jeg var enig med ham, men fordi det kanskje var en riktig og forståelig strategi for å gjøre KrF klarere og renere som et kristelig parti for kristelige velgere. Og at det kanskje var nettopp disse stemmene partiet trengte for å vippe seg over den magiske fireprosenten.

Frieriet til kristenkonservative krefter ble enda mer åpenbart da landsmøtet i vår gikk inn for å forby offentlige skoler å flagge med regnbueflagget under årets pride-markeringer.

Men hjalp det?

Utspillene oppleves ikke som ekte

Nei.

På de siste meningsmålingene ligger partiet fremdeles og dupper rundt 3,2 prosent oppslutning. Og hvordan skal vi tolke det?

Her fins minst to muligheter:

Enten kan det bety at særlig pride-motstanderne er langt færre enn man skulle tro ut fra ståheien de klarer å lage.

Og at de som fremdeles engasjerer seg i dette spørsmålet for lengst har funnet seg til rette i deler av Frp, deler av Sp eller i mer ytterliggående partier som Konservativt eller Norgesdemokratene.

Eller så kan det bety at utspillene ikke oppleves som ekte.

Det er nemlig ingen hemmelighet at partiet er delt i disse spørsmålene.

Verken tidligere partiledere som Valgerd Svarstad Haugland, Kjell Ingolf Ropstad eller Olaug Bollestad er pride-motstandere, og i forrige uke heiste også Knut Arild Hareide regnbueflagget hos sin nye arbeidsgiver Rederiforbundet.

Mer påtakelig er det at for eksempel 1. nestleder Ida Lindtveit Røse tidligere har vært en aktiv pådriver for pride. Og at heller ikke partilederen selv klarer å framstå som ekte vare – eller troverdig mørkemann, om du vil.

Og er det noe velgerne misliker, så er det utspill som kanskje ikke er helt ærlig ment. Men som heller er designet for å trekke til seg den eller den velgergruppen.

Rammet av paradoks

Jeg tror det er dette som rammer den nye ledelsen i Kristelig Folkeparti hardt. Og som gjør at partiet heller ikke klarer å kapitalisere på den nye, internasjonale religiøse bølgen som Hilde Sandvik skrev innsiktsfullt om i Aftenposten før helga.

Om jeg har rett, kan det ha ført til et paradoks: At de «tydelige» utspillene bare har gjort partiet enda mer utydelig.

Og det til og med i livssynsspørsmål – som tradisjonelt har vært partiets eneste eksistensberettigelse.