Nå kommer nattefrosten

– Jeg tenker jo på det jeg har opplevd, kanskje en gang i minuttet, sier Marius Løken til Dagbladet.

36-åringen sitter på kontoret sitt i Oslo sentrum. På halsen skimtes det lyse arret som har gjort ham gjenkjennelig for tusenvis av nordmenn.

Utenfor haster folk forbi med kaffekopper og handleposer. En kort gåtur unna ligger bygården der alt skjedde. 

Nesten fjorten år har gått siden den dramatiske oktobernatta, natta der alt ble snudd opp-ned.

Det er natt til 30. oktober 2011. Inne i leiligheten i Pilestredet har 22 år gamle Marius akkurat lagt seg. Ved siden av ham ligger bestekompisen Andreas Nilstad og sover.

En halvtime går, så åpnes plutselig soveromsdøra. 

I åpningen står en av de to Marius bor med – i bokser, med en kniv i hånda og tomt blikk.

– Først tenkte jeg at det måtte være en spøk. Det tok bare sekunder før jeg skjønte at det ikke var det, forteller Marius.

Leiligheten deler han med to kamerater. Den kvelden hadde han, Andreas og en liten gjeng vært ute på byen.

Etterpå dro Marius først hjem. Andreas hadde lagt igjen noen ting i leiligheten under vorset, og kom etter. 

Da nattbussene hadde sluttet å gå, ble det enklest for Andreas å bare bli der. Valget skulle vise seg å bli skjebnesvangert. 

Kniven treffer igjen og igjen

Kort tid seinere bryter kaoset løs. Kniven blinker i mørket. 

Andreas blir angrepet først.

Marius reagerer på instinkt, får inn et spark og klarer å skille dem. Alt skjer på sekunder.

Det er kompisen som står der med kniven i hånda. Han prøver å roe ham, men får ikke kontakt. 

Vennen og samboeren, han som han har delt en rekke hverdager med, er helt borte – fanget i en psykose Marius ennå ikke forstår rekkevidden av. 

Kniven treffer igjen og igjen. Marius kjemper seg ut av rommet, videre inn i gangen.

Der fortsetter slåsskampen – til han endelig river seg løs og kommer seg ut i oppgangen.

Kniven har allerede truffet lungene. Pusten blir tung, synet flakker.

Moren og søsteren bor i etasjen under, men han tør ikke ringe på. Han er redd for å sette dem i fare – at de skal våkne og komme ut i oppgangen.

I toppetasjen over hører naboen bråket og kommer løpende ned. Det skaper en avledning som gir Marius muligheten til å stikke av.

Sjanglende tar han seg ned de tre etasjene. Ute på gata står en drosje fra Oslo Taxi med lysene på og passasjerdøra foran på gløtt.

– Taxisjåføren trodde jeg tulla, men da han så blodet, kjørte han rett til legevakta. 

Turen tar under fem minutter. Da bilen stanser utenfor legevakta, er Marius på randen av bevisstløshet.

Derfra blir han overført med ambulanse videre til Ullevål. Så blir alt svart.

Fikk beskjeden på sykesenga: – Gråt

Da Marius åpner øynene igjen, har det gått elleve dager. Han ligger på Ullevål, koblet til pipende maskiner og glødende skjermer. 

Slanger går inn og ut av kroppen. Han prøver å bevege seg, men kroppen svarer ikke.

En rekke knivstikk har truffet ham i brystet og magen. Hjerte, lever og lunger er skadet. Legene kaller det et mirakel at han overlevde.

I koma glir drømmer og virkelighet over i hverandre. Han hører stemmer i rommet og kjenner lukten av desinfeksjon. 

Selv uten å våkne helt vet han at han ligger på et sykehus – og at det er alvorlig.

Da han gradvis våkner etter elleve dager i koma, er kroppen ødelagt og stemmen borte. Med pustemaskin og bandasjer overalt prøver han å forstå hva som har skjedd.

Kriseteamet hadde vært innom, men Marius husker lite fra de første dagene etter at han våknet. Det er faren som til slutt forteller ham det verste: Andreas er død.

Gjerningsmannen, kompisen deres, ble funnet hardt skadd i bakgården.

Begravelsen har allerede vært. Mens familie og venner tok farvel med Andreas, ligger Marius fortsatt på intensiven – koblet til maskiner som holder ham i live.

Utenfor sykehuset har verden begynt å røre på seg igjen. I Pilestredet, bare noen kilometer unna, er presse og politi samlet utenfor bygården.

Som en skrekkfilm

For mens Marius ligger i koma på Ullevål, fylles gata utenfor av sperrebånd, blålys og TV-kameraer.

I pressen får saken raskt navnet: «Halloween-drapet».

Bilder av glassveggen med ordet «gud» og beskrivelser fra åstedet, sprer seg som et sjokk gjennom landet.

– Det ble nesten framstilt som en skrekkfilm – litt sånn Hollywood-aktig.

– Den eneste fellesnevneren med Halloween er at Andreas hadde kledd seg ut. Det var verken noen feiring eller markering av Halloween – det var egentlig bare ham. Han var kledd ut som Zorro, fortsetter Marius. 

Politiet holder pressekonferanser, eksperter og media spekulerer. Marius blir raskt en del av historien alle snakker om – uten at han selv får sagt et ord.

– Vi ble jo anonyme rikskjendiser, egentlig. Alle visste hvem vi var, men ingen visste hvem vi var. Alt ble fortalt utenfra, og vi kunne ikke si noe selv.

– Skygge av seg selv

Nesten halvannet år etter drapet – i januar 2013 – starter rettssaken, og pressen møter opp i stort antall utenfor Oslo tinghus.

– Under rettssaken ble jeg nesten behandlet som en slags kjendis, med kameraer og journalister overalt. Det var veldig spesielt, sier Marius.

I salen sitter også kompisen, og gjerningsmannen. Marius har ikke sett ham siden den natta.

– Så sitter du plutselig der, overfor en du ikke har sett på halvannet år, som er den største frykten og marerittet du har hatt i livet ditt. Han var en skygge av seg selv, og det var åpenbart at han hadde det vondt. 

Ifølge rettspsykiaterne har han vært i en alvorlig psykose under hendelsen. I retten ble det lagt fram at psykosen kunne ha vært utløst av søvnmangel, psykisk sårbarhet og bruk av cannabis. 

Ifølge de sakkyndige trodde han i psykosen at han måtte «ofre» en venn for å redde verden, noe som også kom fram under rettsbehandlingen.

– Det var et sirkus, men med en veldig alvorlig ramme, sier Marius.

Gjerningspersonens daværende forsvarer, Harald Stabell, uttalte følgende om sin klient, før rettssaken i 2013.

– Han erkjenner handlingene, men husker bare bruddstykker av det som skjedde. Han forstår ikke det han har gjort overfor nære venner, og mener selv at han må ha vært psykotisk i gjerningsøyeblikket, sa Stabell til Dagbladet.

Han erkjente altså å ha drept Nilstad og skadet den andre kameraten, men erkjente ikke straffskyld.

Konklusjonen blir at han var psykotisk under hendelsen og derfor ikke kan straffes. Han dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Dagbladet har vært i kontakt med mannens nåværende advokat, Mette Yvonne Larsen, som har henvist oss videre til sin klient. Han har ikke besvart Dagbladets henvendelse.

Da alt snudde

Etter rettssaken forsøker Marius å gå videre, men tankene slipper ikke taket. Han starter i terapi, men opplever at ingen av psykologene forstår hva han har vært gjennom. 

Etter fire ulike forsøk mister han gradvis troen på at det vil hjelpe.

Selv om kroppen blir sakte sterkere, henger hodet igjen – og nettene preges av mareritt om natta da alt skjedde.

På et tidspunkt kjenner Marius at noe må endre seg. 

Han, som alltid hadde vært klassens klovn og flink til å prate for seg, blir lei av å late som alt går bra – og innser at han må ta grep for å komme videre.

Vendepunktet kommer under erstatningssaken i 2014. Advokat John Christian Elden representerer ham. 

Retten oppnevner psykiater Lars Weisæth som sakkyndig for å vurdere de psykiske ettervirkningene. Det skal vise seg å bli et vendepunkt. 

– Han var veldig tydelig. Det var første gang noen sa noe som virkelig traff meg. Jeg måtte gjøre noe selv, ikke vente på at verden skulle fikse meg, sier Marius.

Weisæth oppfordrer ham til å bruke kroppen – ikke for å trene seg frisk, men for å få hodet og tankene til å jobbe sammen.

Han tar rådet til seg, og begynner å gå turer, trene litt og bygge opp en ny struktur i hverdagen. 

– Bare det å få litt bedre holdning, litt biceps, det gjorde noe med selvtilliten. Jeg skjønte at den verste fienden min satt i hodet.

Halvannet år i kjelleren

Gradvis merker han at kroppen tåler mer, og at dagene får rytme igjen.

– Jeg brukte halvannet år på å komme meg opp igjen. Jeg var god til å holde fasaden, men inni meg var det kaos, sier han.

Etter hvert kjenner han et behov for å gjøre noe mer – å bruke erfaringene til noe konstruktivt. Han begynner å skrive ned tanker og følelser, først bare for sin egen del.

– Det hjalp å sette ord på ting. Det var som terapi, forteller Marius.

I 2015 får han bokkontrakt med Cappelen Damm, og forfatter Marit Aarhus følger ham tett i nesten to år. 

Hun intervjuer venner, gjør grundig research og er med ham både i tunge stunder og i hverdagslige øyeblikk.

– Jeg ga ut boka først og fremst fordi det var så mange misoppfatninger, og for å gi folk et riktig bilde av hvem vi egentlig var. Vi var en helt vanlig guttegjeng – dette kunne skjedd hvem som helst, sier han.

Året etter kommer boka «En natt i oktober» ut – og historien får et nytt liv.

Da boka kom ut, oppfordret redaktøren ham til å dele historien personlig – at folk ville kjøpe hele «pakken» Marius representerte, ikke bare boka. Det ble starten på foredragene.

Etter utgivelsen bestemmer han seg for å fortelle det høyt. Han begynner selv å ta kontakt med skoler og spør rett ut om han kan komme og fortelle.

På utdanningsmessa i Oslo Spektrum går han fra stand til stand og sier at han ønsker å dele erfaringene sine.

Det første foredraget holder han for full sal på det som den gang het Markedshøyskolen, nå Høyskolen Kristiania.

– Derfra begynner snøballen å rulle, forteller Marius. 

Gjenkjennes: – En påminnelse

Det er en klar, men kald høstdag når Dagbladet møter Marius på kontoret hans rett ved en av hovedstadens travle handlegater. 

Han smiler, tilbyr kaffe og setter seg ned i sofaen.

Han snakker rolig, men med en tydelighet som bare kommer av å ha levd lenge med historien sin.

– Livet er hektisk. Jeg sover fortsatt lite, men nå fordi jeg er småbarnspappa, sier han og smiler.

De siste åra har han reist landet rundt og delt historien sin med titusenvis av mennesker. I juni 2025 passerte han 1000 foredrag.

I starten handlet det mest om inspirasjon og motivasjon. Etter hvert har det blitt mer om psykisk helse – om motgang, mestring og det å ta ansvar for eget liv.

De fysiske sårene har grodd, men ikke alt forsvinner. Nerveskader gjør blant annet høyresiden svakere. Også marerittene dukker opp i blant. 

– Du må lære deg å leve med det som er igjen. Hvis du ikke klarer det, gjør du deg selv til et unødvendig offer, sier han.

Han blir fortsatt gjenkjent på gata – arrene gjør ham lett å kjenne igjen. Før syntes han det var ubehagelig. Nå ser han det som en mulighet.

– For når noen spør, så får jeg en sjanse til å si noe ekte. Det er en påminnelse om hvor skjørt alt er, men også at det går an å leve videre.