Almir Martin, Ungdomskriminalitet | Ikke rart barn bruker vold mot lærere og politiet

Førsteamanuensis ved Politihøgskolen, fagansvarlig for videreutdanning i Kriminalitetsforebyggende politiarbeid, Elisabeth Myhre Lie hevder i sin kronikk «Når straff ikke virker» at barn som begår kriminalitet, må møtes med trygghet og fellesskap – ikke med straff.

Hennes budskap er varmt og empatisk, men overser en avgjørende dimensjon i arbeidet med ungdomskriminalitet: betydningen av konsekvens, ansvar og kulturell oppdragelse.

Vi kan ikke forstå ungdomsvold uten å analysere de kulturelle og familiære rammene som former barns forhold til autoritet, grenser og respekt.

Viderefører vold

Nyere forskning fra OsloMet og NOVA-undersøkelsen viser at barn med ikke-vestlig bakgrunn har fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold i hjemmet som andre barn i Norge.

Dette handler sjelden om rus eller sosiale problemer, men om en oppdragelseskultur der fysisk straff og frykt brukes som metode.

Barn som vokser opp i slike miljøer, lærer at makt gir rett, og at lydighet sikres gjennom trusler. Når disse mønstrene internaliseres, er det ikke overraskende at enkelte viderefører dem i møte med lærere, politi og jevnaldrende.

Dette er ikke et forsøk på å stigmatisere grupper, men på å anerkjenne hvordan oppdragelsesnormer og sosial kontroll påvirker atferd. Å redusere vold og kriminalitet til et spørsmål om fattigdom eller utenforskap alene, er derfor både analytisk og politisk utilstrekkelig.

Les også: Barn og unge blir brikker i et kynisk spill

Forskjellen ligger i verdier

Den dominerende forklaringsmodellen i norsk integreringsdebatt har lenge vært økonomisk og strukturell: ungdom begår kriminalitet fordi de faller utenfor.

Men internasjonal forskning blant annet fra professor Per-Olof Wikström ved Universitetet i Cambridge viser at sosioøkonomiske faktorer har begrenset forklaringskraft når det gjelder vold og normbrudd.

Det som skiller grupper med høy og lav kriminalitet, er graden av moralsk forankring og selvkontroll – egenskaper som formes i familien og nærmiljøet.

Dette forklarer hvorfor ungdom fra enkelte innvandrergrupper er overrepresentert i kriminalstatistikken, mens andre, til tross for fattigdom og krigstraumer, klarer seg svært godt. Forskjellen ligger ikke i ressurser, men i verdier.

Norge er for sene

Lie har rett i at straff alene ikke virker. Men fraværet av reaksjon virker enda dårligere. Reaksjoner som kommer måneder etter en hendelse, mister både pedagogisk og forebyggende effekt. Det skaper avstand mellom handling og konsekvens og svekker ungdommens forståelse av ansvar.

Les også: En grov overdrivelse å «hitle» debatten

Nederland har funnet en modell som kombinerer konsekvens med omsorg. Der håndteres lovbrudd fra ungdom gjennom den såkalte ZSM-modellen – «Zorgvuldig, Snel en op Maat» (omsorgsfullt, raskt og tilpasset). Innen få timer etter pågripelse møtes politi, påtalemyndighet og sosialtjeneste for å bestemme en reaksjon som er proporsjonal, forutsigbar og rettferdig.

Erfaringene viser at denne modellen reduserer gjentakelsesrisiko og styrker tilliten til myndighetene. I Norge bruker vi derimot uker og måneder og dermed forsvinner både læringseffekt og respekt for systemet.

Viser omsorg

Reaksjon er ikke det motsatte av omsorg.

Rask og rettferdig reaksjon er i seg selv en form for omsorg, fordi den tydeliggjør grenser, ansvar og rettferdighet. Barn som aldri har opplevd trygge og rettferdige konsekvenser hjemme, trenger at samfunnet viser dem at handlinger har betydning – ikke for å straffe, men for å lære.

For noen av dem har konsekvenser i hjemmet dessverre betydd juling, ikke veiledning. Å unnlate å reagere er ikke empati, men likegyldighet.

Les også: Anine Olsen leder en farlig jakt på meninger

Varme menfasthet

Norsk ungdomskriminalpolitikk må bygge på oppdatert forskning som inkluderer oppdragelseskultur, sosial kontroll og familievold som forklaringsvariabler. Dersom forskningen fortsetter å overse kulturens betydning, vil vi fortsette å feildiagnostisere problemene og dermed også løsningene.

Trygghet for barn og unge skapes ikke gjennom unnskyldninger, men gjennom ærlige analyser og tydelige rammer.

Vi må våge å kombinere varme med fasthet, fellesskap med konsekvens. For uten ansvar finnes ingen frihet – heller ikke for ungdommen selv.