Det er fullstendig uvirkelig det Norge driver med.
Dette er et lag å elske, et målmaskineri vi sjelden har sett maken til og 4–1 over Italia er den største norske bortebragden noensinne.
De 6–7000 nordmennene langt der oppe synger og synger om at Norge skal til VM og at Erling Braut Haaland er verdens beste spiller. De norske heltene klarer liksom ikke å forlate San Siro, de skal suge inn alle inntrykk fra denne historiske kvelden, der de stormer frem og tilbake ute på gresset i ren ekstase, som om dette var barn som vant Norway Cup.
Det var eufori, og slike jubelscener har vi ikke sett på 27 år, siden Brasil-triumfen i 1998. Og etter så mye motgang, så mange bitre tap, ender eventyrkvaliken med det som må være tidenes omgang av et norsk lag – den overgår 3–0 ved pause mot Italia på Ullevaal.
4–0 på 45 minutter. På San Siro! Det var på denne banen Italia slo Hellas i sin første VM-kvalkamp i 1934. De klarte 55 strake gruppekamper uten tap og vant 47 av dem.
16. november 2025 var det ikke bare stopp. Det var bråstopp.
Da kom Norge, da kom Antonio Nusa, og da kom mannen storavisen Gazzetta dello Sport før kampen døpte «Hans Majestet Haaland».
Han så ikke mye kongelig ut før pause.
Den norske grunnmuren var rystet. Italia tok ledelsen etter en rekke av norske forsvarsfeil, den største av Julian Ryerson. Det norske laget slo ballen til side og bakover, drøyde tid, var passive. Hva var de redde for? Å tape 0–9?
Italia kunne ledet med mer enn ett mål, men den norske grunnmuren raknet ikke, som i 1–5-tapet mot Østerrike i fjor. Det er også en av de store triumfene denne kvelden.
Det viser at laget har ryggrad også i motgang.
I medgang har denne gjengen alt.
Det var de samme elleve som kom på banen etter pause, men det var et nytt lag. Allerede etter få sekunder kunne man se tendensene. Antonio Nusa yppet seg med en gang, Alexander Sørloth var frempå et par ganger og Haaland jaget som en villmann i press-spillet.
Kristian Thorstvedts elegante overhopp ga Antonio Nusa sjansen, og han hamret ballen bak Gigi Donnarumma. Som på Ullevaal.
Så var det tid for «Hans Majestet Haaland» igjen. Nusa og innbytter Oscar Bobb lekte, ballen over til Haaland, hel volley, norsk ledelse og de ville jubelscenene hadde knapt lagt seg før Bobb vant ballen igjen og en annen innbytter, Morten Thorsby, stormet frem. Han fant Haaland, som er et overmenneske, alltid tidelet foran, alltid like nådeløs i avslutningen, og i løpet av halvannet minutt hadde han senket Italia.
Det føles nesten urettferdig å ha en slik spiller på laget, han er som i en tegneserie, helten som er mye bedre enn alle andre. 16 mål på åtte kvalikkamper, 55 mål på 48 landskamper – tallene er bare til å le av, og supporterne kan ikke være langt unna sannheten når de synger om verdens beste.
Drillo mener jo at laget kan bli verdens beste neste sommer, og på en slik kveld er det nesten så man tror på professoren. Jeg tror det er smart å gjøre som Haaland sa før kampen, «roe ned litt», men det blir ikke lett etter denne oppvisningen, etter åtte strake seire, etter 37–4 i mål, etter tidenes norske kvalifisering.
Men tro ikke at dette bare er noe Drillo kaster ut når han ikke har ansvaret selv, bare er TV 2-ekspert. Drillos hode har aldri sett noen begrensninger for et norsk landslag, og det skal vi takke for. Det er den viktigste grunnen til at Norge gikk fra ingenting til tre mesterskap på seks år på 90-tallet.
Allerede den gangen trodde Drillo at Norge kunne bli verdensmestere. I juli 1997, ett år før VM i Frankrike, hadde Norge tre kvalkamper igjen og var ikke klare for VM. 55 år gamle Drillo tok sats likevel, og han hørtes ut som 83 år gamle Drillo gjør nå.
«Med litt flaks kan vi vinne VM. Det mente jeg foran forrige VM også, og står fortsatt ved det. Vi kunne klart det den gangen, og klarer vi å kvalifisere oss til Frankrike-VM, så har vi sjansen igjen.»
I det første VM-et hans var det ut i gruppespillet, i det andre var det ut i 8-delsfinalen, og selv om man kan si at Norge i begge mesterskapene spilte jevnt med den tapende finalisten, var de ikke i nærheten av å oppnå det han mente var mulig.
Ståle Solbakken rister på hodet av Drillos uttalelser om en VM-finale, men den nåværende landslagssjefen hadde faktisk de samme tankene da han var spiller i 1998.
«Helt seriøst tror jeg selvtilliten i gruppen vår var så stor at mange trodde vi kunne vinne VM. Vi kunne slå hvem som helst, hvor som helst og når som helst,» sa Solbakken til VG i 2016.
Det er nok smart å være litt mer forsiktig denne gangen.
For VM handler ikke bare om at man kan slå hvem som helst. Det kan Norge, men i den haugen er det ganske mange land. VM handler om å slå hvem som helst flere ganger på rad, i VM kommer mesterskapsrevene, de som nesten alltid er best. Norge har nesten aldri vært med.
Norge bør gå videre fra gruppespillet, deretter handler mye om hvilke lag de får. Det er absolutt mulig å drømme om en kvartfinale.
Der bør nok drømmen stoppe. Foreløpig.
Men det er ikke enkelt akkurat denne kvelden.
Norge går gjennom kvaliken med bare seire – det er det bare store nasjoner som har gjort tidligere. Det har skjedd fem ganger før i den europeiske VM-kvaliken (minst seks kamper): England i 2026-kvaliken, Tyskland i 2018, Spania og Nederland i 2010 og Vest-Tyskland i 1982. Spania er på vei til å gjøre det igjen i denne kvaliken.