Norsk EU-medlemskap, EU-debatt | Hvem tjener egentlig på at Norge fortsatt står på gangen når Europa bestemmer seg?

De siste månedene har vist hvor sårbare vi er når sikkerhet, energi, handel og beredskap avgjøres i Brussel – uten at Norge har stemmerett. Samtidig skjer det noe nytt i europadebatten hjemme: Nå melder det seg inn mange i Europabevegelsen som hadde stemt nei i sist folkeavstemning og er medlemmer av Senterpartiet og Frp, i dag klare nei-partier, fordi de ser at avstand ikke lenger beskytter norske interesser – tvert imot.

Russlands langsiktige krigføring, press mot naboland og bruk av energi som politisk våpen har gjort Europa mer uforutsigbart enn på lenge. I en verden hvor stormaktene igjen forsøker å gjøre som de vil, må mindre stater, og særlig demokratier, inngå i forpliktende samarbeid for å motvirke dette. Konfliktene treffer oss direkte gjennom priser, forsyningssikkerhet og behovet for et sterkere forsvar. Når EU nå styrker både klima- og industripolitikken, handler det ikke bare om utslippskutt, men om arbeidsplasser, teknologi og strategisk trygghet i tiårene fremover.

Norge er dypt integrert i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, men vi er ikke med når reglene formes. Vi tar inn det meste av EUs politikk på områder som berører alt fra arbeidsliv til energi, uten stemme, uten stemmerett og uten norske representanter rundt bordet. I en tid der beslutningstempoet i EU øker, blir dette demokratiproblemet stadig større – både for folkestyret og for den norske modellen i arbeidslivet.

De siste årene har Europabevegelsen vokst til sitt høyeste medlemstall på 30 år. Bare i fjor meldte over 2000 seg inn i organisasjonen, og veksten har fortsatt inn i 2026. Det speiler et økende ønske om en faktabasert, åpen og mindre skyttergravspreget europadebatt. Når medlemmer av Senterpartiet nå melder seg inn i Europabevegelsen, er det et tydelig signal på at også tradisjonelle nei-miljøer kjenner på uroen over å stå på utsiden av fellesskapet vi er mest avhengige av.

Senterpartiet har lenge vært tydelig på sitt nei til EU-medlemskap, begrunnet med folkestyre, nasjonal kontroll og skepsis til overnasjonale løsninger. Ingen på Malta, Kypros, Irland eller Sverige for den sak skyld, har meldt landet sitt inn i EU for å få mindre handlingsrom. De har blitt med nettopp for å gi seg selv en stemme i en verden der stormakter ofte tar seg for godt til rette.

Norge er et lite land, med en åpen økonomi. Ingen er tjent med krig, og land som oss aller minst. Et sterkt EU er det som gjør at den lovbaserte internasjonale orden står sterkt i vår verdensdel.

For stadig flere går skillelinjen ikke mellom «for» og «mot» Europa, men mellom de som vil påvirke utviklingen, og de som vil håpe på det beste fra sidelinjen. Det er i Brussel mye av vårt kontinents framtid blir bestemt, og det vil det fortsatt være. Hvor store muligheter ville europeiske land hatt til å påvirke Ukraina-krigen eller beslutninger om Arktis og Grønland dersom alt ble avgjort i et lukket rom mellom stormakter som Trump og Putin.

Folk som er positive til EU-medlemskap består av mennesker fra alle samfunnslag og fra hele det politiske spekteret – fra fagbevegelsen til næringsliv, fra by til distrikt. At også Senterparti-folk finner veien til Europabevegelsen, viser at ønsket om mer norsk innflytelse i Europa ikke tilhører ett parti, men er et spørsmål om folkestyre i en ny tid. Når geopolitiske kriser tvinger fram raskere og mer omfattende EU-vedtak, blir det avgjørende om Norge velger å være fullt og helt med, eller fortsatt nøyer seg med å være tilhører.

Nå er tiden inne for en ny, ærlig og kunnskapsbasert europadiskusjon, der spørsmålet ikke er om vi «liker» EU, men hvordan Norge best kan sikre trygghet, arbeidsplasser og innflytelse i et Europa som endrer seg raskere enn noen gang. I den debatten er alle velkommen – også de som tidligere har sagt klart nei, men som nå stiller seg det mest grunnleggende spørsmålet av alle: Hvem tjener egentlig på at Norge fortsatt står på gangen når Europa bestemmer seg – og når skal vi gå inn i vår tid?