På tide å ta innover seg realitetene, Trædal

Canadas statsminister Mark Carney var i Davos tydelig på at etterkrigsordenen hvilte på forutsetninger som ikke lenger gjelder.
FOTO: Denis Balibouse / NTB

Debatt

Eivind Trædal har rett i én ting: Verdensordenen Norge har levd godt med siden 1945 er i ferd med å slå sprekker. Resten av analysen hans bærer galt av sted.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I stedet for å diskutere hva det faktisk betyr for et lite land som Norge at den verdensordenen vi har levd så godt med siden 1945 nå er i ferd med å rakne, retter Eivind Trædal, i sin siste spalte i Dagsavisen, skytset mot dem som forsøker å ta utviklingen på alvor.

I flere tiår har Norge kunnet føre en verdibasert utenrikspolitikk i trygg forvissning om at sterke allierte og et fungerende internasjonalt regelverk ville beskytte oss. Det har gitt rom for idealisme. Men det er viktig å huske at dette har vært et 80-årig historisk unntak for Vesten, og er langt fra normalen i verdenspolitikken. Når stormakter i økende grad begynner å bruke militærmakt, økonomisk press og teknologisk avhengighet for å fremme egne interesser, holder det ikke lenger å lene seg på normer og gode intensjoner alene.

Realismen tar utgangspunkt i et enkelt faktum: Det finnes ingen overordnet myndighet som garanterer staters sikkerhet. I et internasjonalt system uten verdenspoliti må hvert land først og fremst sørge for egen overlevelse. For Norge har dette lenge vært en forutsetning for politikken vi har ført, både når det gjelder Nato-medlemskap, kontrollen over energiressursene våre og vår sterke vektlegging av tilstedeværelse i nordområdene.

Denne typen politikk er et resultat av ansvarlig statstenkning, og det er disse valgene som har gitt oss stabilitet, handlingsrom og reell selvstendighet.

Trædal avviser realismen fordi han knytter den til ideen om interessesfærer, og mener dette bryter med folkerettens prinsipper. Det er et forståelig utgangspunkt, for folkeretten er helt avgjørende for Norge. Som et lite land er vi avhengige av at regler, grenser og suverenitet blir respektert, og dette er verdier vi har all grunn til å forsvare. Men nettopp derfor kan vi ikke lukke øynene for hvordan verden faktisk fungerer. Stormakter handler ut fra egne strategiske hensyn, uavhengig av hva vi måtte mene om det, og har alltid søkt innflytelse i sine nærområder.

For små stater betyr dette at trygghet ikke kan tas for gitt. Egen sårbarhet må reduseres gjennom allianser, avskrekking, egen kapasitet og politisk handlefrihet. Det er først når disse forutsetningene er på plass at verdier, rettigheter og folkerett kan forsvares i praksis. Internasjonal rett håndheves ikke automatisk, og avtaler er i realiteten bare så sterke som statenes vilje og evne til å stå opp for dem.

Denne erkjennelsen deles i dag av stadig flere ledere i liberale demokratier. Canadas statsminister Mark Carney har vært tydelig på at etterkrigsordenen hvilte på forutsetninger som ikke lenger gjelder, og at strategisk tenkning må erstatte håpet om at gamle strukturer automatisk vil komme tilbake. Lignende vurderinger gjøres nå i flere europeiske hovedsteder.

Den demokratiske verdensordenen etter 1945 fungerte fordi maktbalansen, med USAs dominerende rolle, gjorde det rasjonelt for stater å følge de internasjonale spillereglene. Når denne balansen nå endres, svekkes også regelverket. Det gjør det desto viktigere å sikre egen handlefrihet før rommet for manøvrering blir mindre. Å vurdere verdenssituasjonen slik den faktisk er, hører til kjernen av ansvarlig politisk lederskap.

Det er en nødvendig forutsetning for å kunne ta gode beslutninger, og har ingen forbindelse til Trumpisme.

Debatten Norge virkelig må ta nå, handler om hvordan vi forholder oss til en verden som har blitt langt mer urolig. Når tryggheten vi har levd med siden krigen begynner å rakne, må vi selv ta ansvar for at Norge står sterkere på egne bein. Å late som ingenting er en luksus små land ikke har. Gjør vi det, risikerer vi å stå uten både innflytelse og reell beskyttelse den dagen det faktisk gjelder.