Å bli invitert i bryllup og å miste en venn, lærte meg noe nytt om integrering.
Høyskolelektor BI, Bergen
DebattDette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.
For de fleste som flytter til Norge, fremstår språket som det viktigste målet å oppnå når det gjelder integrering i samfunnet. Mange tenker at dersom man bare lærer norsk godt nok, vil alt annet falle på plass.
Jeg har bodd i Norge i over 20 år. Jeg snakker språket. Jeg jobber her. Jeg betaler skatt. Jeg er engasjert i ulike organisasjoner og roller. På papiret er jeg integrert for lengst.
Likevel tok det mange år før jeg forsto hva integrering egentlig handler om.
Uskrevne normer
Ofte blir det stilt krav til oss innvandrere om å integrere oss raskt, om å tilpasse oss ikke bare språklig, men også ved å akseptere grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Verdier som likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet …
Jeg er helt enig i disse verdiene. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er et annet: Har vi som samfunn egentlig forstått hvor krevende denne prosessen er i praksis?
For de fleste som flytter til Norge, begynner integreringen med det synlige. Språket. Jobben. Systemene. Man lærer norsk, man lærer hvordan samfunnet fungerer formelt.
Etter hvert kommer det som er vanskeligere å sette ord på. De usynlige reglene. Tonen i rommet. Signalene man ikke visste at man burde forstå. De uskrevne normene som ikke læres på norskkurs.
Ofte er det ikke fordi verdiene er dårlige, men fordi de er annerledes enn dem man vokste opp med. Normer og verdier sitter dypt. De endrer seg langsomt.
Her mener jeg vi ofte blander to begreper: integrering og inkludering. Integrering legger hovedansvaret på den som kommer. På at man tilpasser seg, aksepterer og lærer. Inkludering handler også om samfunnet man flytter inn i. Om hvorvidt man blir møtt, invitert inn og gjort betydningsfull.
Når man begynner å forstå de uskrevne reglene, skjer det noe. Man våger å ta plass. Kanskje stiller man som FAU-representant. Kanskje blir man trener på barnets fotballag. For å bidra aktivt må man beherske språket godt, men også føle at man faktisk er ønsket.
Bryllup som vendepunkt
Så kommer vennskapene. Med nordmenn. Og Norge er, ifølge både undersøkelser og min egen erfaring, ikke det letteste landet å skaffe seg venner i. I noen kulturer oppstår vennskap raskere, og de vedlikeholdes på andre måter enn her. Det betyr ikke at det er verre, bare annerledes.
Over tid lærer man det også. Man bygger relasjoner. Samtidig savner man ofte vennene fra sitt opprinnelige hjemland dypt.
Et tydelig vendepunkt for meg var da jeg ble invitert i bryllup i Norge. Jeg husker spesielt da en nær venn inviterte oss til sitt bryllup. Det føltes som en ære. Som et tegn på at jeg var en del av den indre sirkelen. At jeg hørte til.
Jeg snakker og underviser på norsk. Av og til blir jeg sint på Norge. Oftere elsker jeg landet og livet jeg har her. Men den dypeste formen for inkludering kom først senere.
Jeg mistet en venn. En bekjent. Hun døde. Jeg gikk i begravelse. Etter hvert opplevde jeg flere tap. Og da forsto jeg noe nytt: Kanskje er man aller mest integrert når man også deler sorgen. Når man står sammen i det som er tungt. Når livets mest sårbare øyeblikk også angår deg.
I hjemlandet er dette en naturlig del av livet. Man mister mennesker der man kommer fra. Men som innvandrer er dette annerledes. Først når disse erfaringene også skjer i det nye landet, når tapet treffer der du nå lever livet ditt, skjer det noe dypt.
Kanskje er man ikke fullt integrert før man også sørger sammen. Før man står i kirken eller på gravlunden og kjenner at dette tapet angår også meg.
Før man ikke bare deler verdier, men liv.