I en kommentar 28. februar kaller Hans-Magnus Ystgaard oppslaget for «skandaløst», og hevder at det ikke finnes «kilder som dokumenterer at Sovjetunionen har fått noe norsk tilbud om felles svalbardkontroll verken under nattlige møter i Kreml eller gjennom seinere, diplomatisk kontakt.»

Les også

Da Norge tilbød Stalin felles Svalbard-kontroll: – Fryktet at en hard linje ville utløse sovjetiske krav

Han tar feil, men heller enn å fortsette dette i debattform, benytter jeg anledningen til å redegjøre for hva som faktisk skjedde. Spesielt interesserte kan lese en studie jeg i sin tid skrev om saken, Høyt spill. Svalbard-spørsmålet 1944–47. Søk opp på nettbiblioteket (nb.no), eller bruk lenken i nettutgaven av denne teksten.

Les også

Hva skjedde egentlig mellom Norge og Russland?

Sovjetunionens folkekommissær for utenrikssaker, Vjatsjeslav Molotov, kalte altså utenriksminister Trygve Lie, som var i Moskva, inn til møte natt til 12. november 1944. Molotov ville ta opp én enkelt sak, og jeg siterer fra samtalereferatet som jeg fant i arkivet etter det sovjetiske utenriksministeriet:

Han, Molotov, har i tankene Spitsbergen-spørsmålet og Paris-konvensjonen av 1920. [ …] Det er klart at denne Konvensjonen ikke kan stå ved lag. Han, Molotov, håper at den norske utenriksminister forstår den sovjetiske Regjerings syn.

Sovjetunionen og Norge skulle komme overens seg imellom, «og kaste selve Konvensjonen i papirkurven». Han presenterte så det sovjetiske kravet:

[D]en sovjetiske regjering foreslår at Spitsbergen-øyene, som inntil 1920 var ingenmannsland, etter at Konvensjonen er blitt annullert, skal tilhøre begge stater som et kondominium. Bjørnøya bør tilhøre Sovjetunionen, ettersom den lenge før 1920 i praksis var en russisk øy.

Dette, sammen med Trygve Lies notat fra samtalen og dokumenter finner du i boken Norge og Sovjetunionen. En utenrikspolitisk dokumentasjon (1995). Boken er tilgjengelig for alle på nettbiblioteket.

Molotovs utspill vakte dyp bekymring blant det lille antallet norske regjeringsmedlemmer og betrodde medarbeidere i London, som fikk kjennskap til saken og som diskuterte hvordan den burde håndteres.

Konklusjonen ble at Molotov måtte få et raskt og imøtekommende svar: I motsatt fall, mente man, var det fare for at Sovjetunionen fremmet enda mer omfattende krav, samtidig som forholdet til Sovjetunionen ville være ødelagt for lang tid framover. I en serie møter med Molotov utover høsten og vinteren signaliserte ambassadør Rolf Andvord derfor at den norske regjering var villig til å slutte en overenskomst med Sovjetunionen om felles forsvarsforanstaltninger på Svalbard som del av en reforhandling av Svalbard-traktaten.

9. april (sic) 1945 overleverer Andvord så til Molotov et utkast til norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. Kjernen i utkastet var første avsnitt etter innledningen: «Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.» Du finner dokumentet i den nevnte dokumentsamlingen.

Heldigvis for Norge kom det ikke noe svar på det norske forslaget om felleserklæring. Først sommeren 1946 gjorde Molotov det klart at han ønsket å sluttføre forhandlingene.

Den 16. og 17. november 1946 møttes så Molotov, utenriksminister Halvard Lange og utenrikskomiteens leder Terje Wold i New York. Molotovs sa da at Sovjetunionen «i hovedsak» godtok det norske 9. april-utkastet.

Les også

Russlandekspert: – Kan tenkes Putin vil utfordre Norge

I slutten av januar 1947 nærmet Molotov seg en beslutning om å foreslå for Stalin å sluttføre forhandlingene med Norge om Svalbard. Han regnet med at den norske regjeringen fortsatt ville være imøtekommende – men her tok han feil: Regjeringen, nå med Einar Gerhardsen som statsminister, for lengst tilbake i Oslo og etter at de sovjetiske soldatene hadde trukket seg ut av Øst-Finnmark, var nå blitt avvisende.

Den endelige beslutningen ble forankret i Stortinget, som i lukket møte 15. februar 1947 vedtok å avvise videre forhandlinger om felles forsvar av Svalbard:

det ville være i strid med den utenrikspolitiske linje Regjeringen i forståelse med Stortinget har fulgt siden frigjøringen å ta opp drøftelser av militær art om forsvaret av et område under norsk suverenitet med en enkelt annen makt.

Dermed var saken avsluttet: Den ble aldri igjen tatt opp fra sovjetisk side, trolig av flere grunner. Blant annet fryktet man at en krangel med Norge om Svalbard ville få USA til å presse på for å sluttføre samtalene om permanente baser på Grønland og Island.

Å fortsette samtalene om Svalbard ville dessuten styrke de provestlige kreftene i Norge og undergrave det som var igjen av den norske brobyggingspolitikken, slik en diplomat ved ambassaden i Oslo rapporterte i mars 1947: «Tranmæl, Haakon Lie og andre rasende antisovjettsjiki» (anti-sovjetere) hadde utnyttet Svalbard-saken til å angripe Sovjetunionen. To diplomater som tidligere hadde ivret for å sluttføre Svalbard-forhandlingene, var sommeren 1947 kommet til at et nytt sovjetisk initiativ i Norge og andre land ville bli fortolket som «sovjetiske ekspansjonistiske tendenser rettet mot Svalbard».

Sovjetunionens linje i Svalbard-politikken ble deretter å opprettholde status quo, situasjonen slik den var etablert. Denne linjen har Russland ført videre – men da på grunnlag av Russlands egen restriktive tolkning av Svalbard-traktatens nøkkelbestemmelser.

Faksimile fra Friheten 13. januar 1947: Det var først gjennom en lekkasje fra en norsk pressemann i engelske The Times 10. januar at offentligheten ble kjent med at det hadde foregått samtaler med Sovjetunionen om Svalbard.

I min studie av saken fra 2004 skrev jeg om den norske regjeringens linje, at «lykken var bedre enn forstanden»: Norge ville vært ille ute om sovjetregjeringen hadde tatt Norge på ordet i april 1945 og ganske enkelt godtatt det norske utkastet til felleserklæring. Norge hadde i realiteten gått med på å gi fra seg suvereniteten over Svalbard.

I dag ville jeg ikke brukt disse ordene. Jeg ville lagt enda større vekt på den tvangssituasjonen regjeringen opplevde å være i: Den fryktet at en avvisende holdning til Molotovs Svalbard-utspill ville provosere frem sovjetiske krav om landavståelser eller baserettigheter i Nord-Norge.

Les også

Det er vår rett og vår plikt å forsvare Svalbard

Ingenting tyder på at slike forslag var på Stalins bord, men vi vet også at det fra høsten 1944 og i årene som fulgte, i flere sammenhenger ble tatt til orde lenger ned i systemet for både en grensejustering og å fremme krav om baserettigheter i Nord-Norge – altså nettopp det som Nygaardsvold-regjeringen fryktet.

Historien er full av situasjoner der aktører må velge mellom løsninger som alle er dårlige, og de må gjøre dette på grunnlag av det de faktisk har av informasjon og situasjonsforståelse. Svalbard-saken var en slik. Da bør man passe seg for etterpåklokskap – bedre enn jeg gjorde da jeg skrev i 2004.