I translated the Hymn of Breaking Strain into Norwegian; a looser translation than I would usually do, preserving the theme and rhyme scheme rather than Kipling’s very precise word-use which I couldn’t find Norwegian equivalents for.
Norwegian text:
Siste Dråpes Salme
De tørre bøkene måler
(Bygningsmenn: Gi akt!)
hva stål og stein dog tåler
av trykk og press og makt.
Og derfor, når bjelken brister
og slipper løs knusende vekt
blir skylden for tap, eller kister,
lagt på dens arkitekt.
Ikke stålets, men menneskets slekt!
Men vi finner, i daglig virke
med bygg i stein og stål
at ingen guders kirke
har rettferd for menn som mål.
Vi skaptes uten bruk av mal;
ingen kurs for oss ble lagt.
Og med tiden forlanger vårt ideal
byrder utenfor menneskers makt.
Utenfor nåde og makt!
Nøkterne bøker nevner
i tabeller mot tekstens slutt
trykket som naglen revner
og gjør bindestangen kaputt;
trafikken som knuser asfalt
hva betong tåler av natur
men Adams sønner, om så det gjaldt,
har ingen slik litteratur!
Til varsel og korrektur.
Vi tar hele jorden til plyndring
og tid og rom likeså
For mettet av undre til undring
vil vi hvert nytt mirakel forsmå.
Før, midt under drømmeverket,
av guddom i hule hand
lar katastrofen seg merke
for alt vi vet og kan.
Vår mektige forstand!
Bare vi, i skaperverket
(lykkelige skinne og bro!)
må tåle det doble kainsmerke
å falle, og vite vi sto.
Og vi – det er eneste tegnet
på guddom i fordums tid –
skammer oss over å segne
i samme hvor håpløs en strid.
Vi gir oss selv ingen grid!
O skjulte og tilslørte makter
hvis veier vi trøstig går
vær med oss i smertens vakter
når mørket og stormen rår.
Slik at vi – og slik kan vi slutte
at deres veier går rett –
til tross for at vi er forbrutte,
fordi at vi er forbrutte
til nyreisning kan være stedt
kan bygge på ny – uansett!
1 comment
I translated the Hymn of Breaking Strain into Norwegian; a looser translation than I would usually do, preserving the theme and rhyme scheme rather than Kipling’s very precise word-use which I couldn’t find Norwegian equivalents for.
Norwegian text:
Siste Dråpes Salme
De tørre bøkene måler
(Bygningsmenn: Gi akt!)
hva stål og stein dog tåler
av trykk og press og makt.
Og derfor, når bjelken brister
og slipper løs knusende vekt
blir skylden for tap, eller kister,
lagt på dens arkitekt.
Ikke stålets, men menneskets slekt!
Men vi finner, i daglig virke
med bygg i stein og stål
at ingen guders kirke
har rettferd for menn som mål.
Vi skaptes uten bruk av mal;
ingen kurs for oss ble lagt.
Og med tiden forlanger vårt ideal
byrder utenfor menneskers makt.
Utenfor nåde og makt!
Nøkterne bøker nevner
i tabeller mot tekstens slutt
trykket som naglen revner
og gjør bindestangen kaputt;
trafikken som knuser asfalt
hva betong tåler av natur
men Adams sønner, om så det gjaldt,
har ingen slik litteratur!
Til varsel og korrektur.
Vi tar hele jorden til plyndring
og tid og rom likeså
For mettet av undre til undring
vil vi hvert nytt mirakel forsmå.
Før, midt under drømmeverket,
av guddom i hule hand
lar katastrofen seg merke
for alt vi vet og kan.
Vår mektige forstand!
Bare vi, i skaperverket
(lykkelige skinne og bro!)
må tåle det doble kainsmerke
å falle, og vite vi sto.
Og vi – det er eneste tegnet
på guddom i fordums tid –
skammer oss over å segne
i samme hvor håpløs en strid.
Vi gir oss selv ingen grid!
O skjulte og tilslørte makter
hvis veier vi trøstig går
vær med oss i smertens vakter
når mørket og stormen rår.
Slik at vi – og slik kan vi slutte
at deres veier går rett –
til tross for at vi er forbrutte,
fordi at vi er forbrutte
til nyreisning kan være stedt
kan bygge på ny – uansett!