– Vi har et bistandssystem hvor den politiske konteksten, egeninteresser, organisasjonsstruktur og mangelen på et felles rammeverk står i
veien for lokalt ledet utvikling. Dette gjelder ikke bare for den norske sivilsamfunnsstøtten, men hele det internasjonale bistandssystemet, sier seniorrådgiver i
Langsikt Cindy Robles til Panorama.
Sammen med kollegaene Jon Lomøy og Eirik Mofoss har Robles skrevet notatet «Fra ord til handling: Lokalt ledet utvikling i den norske sivilsamfunnsstøtten».
Her argumenterer høyttenkerne blant
annet for at bistandsmilliardene som per i dag går via norske organisasjoner, i
langt større grad bør gå direkte til organisasjoner basert i landene
hvor det er behov for hjelp.
– I 2023 gikk over ni milliarder norske
bistandskroner via norske organisasjoner, mens nesten ingenting gikk direkte til
lokale organisasjoner. Vi mener at andelen som går via norske organisasjoner
bør halveres innen 2030, sier Robles.
– Bedre bistand
Over 90 prosent av
norsk bistand til sivilsamfunnet går i dag via norske organisasjoner, som så sender penger
videre til samarbeidsorganisasjoner i Sør. Også de fleste andre store giverland gir mesteparten av slik støtte via sine nasjonale organisasjoner.
I notatet viser
Langsikt-teamet til at en rekke studier, blant annet fra OECD og anerkjente
tenketanker som Center for Global Development (CGD) og Overseas Development
Institute (ODI), som viser at det har en rekke positive effekter når lokale
organisasjoner får en større andel av bistandskaka.
– Lokale aktører har som regel langt lavere
kostnader og kjenner ofte den lokale konteksten og de lokale behovene bedre.
Mer norsk bistand direkte til lokale organisasjoner vil bidra til bedre
resultater, mer ansvarlighet overfor mottakerne samt mer langsiktig og mer
treffsikker bistand, sier Robles.
Egeninteresse
I notatet poengteres det blant
annet at mange av de norske organisasjonene har vokst seg store med dagens modell – og at de har en egeninteresse i at systemet består.
Med hovedkontorer i Oslo,
store kommunikasjonsavdelinger og omfattende rapporteringsstrukturer, har de
norske aktørene bidratt til å sementere et utdatert system, som har
skapt «økonomisk og institusjonell egeninteresse» og en situasjon der
utviklingsmidler også er «en stabil finansieringskilde», heter det fra
tankesmien.
Les svarene fra de norske organisasjonene her
I notatet understreker
Langsikt at reell flytting av makt og penger til organisasjoner i «sør», må bety at vesentlig færre kan jobbe med bistand i Norge enn i
dag.
I dag har man nulltoleranse for mislighold, men høy toleranse for kortsiktig og ineffektiv bistand
Cindy Robles, tankesmien Langsikt
– Det ligger åpenbart en iboende spenning i
at organisasjoner fra Norge og andre rike land skal være pådrivere for lokalt
ledet utvikling når det i praksis betyr å legge ned en andel av egne arbeidsplasser. Vi mener de lokale
organisasjonene må ha hånden på rattet når det kommer til deres egen utvikling,
sier Robles.
Små endringer
Både givere og
bistandsorganisasjoner, internasjonalt og i Norge, har i mange år vært enige om
at mer innflytelse og mer bistandspenger bør flyttes til lokale aktører i
fattige land. Som Panorama omtalte i forbindelse med regjeringens
nylige annonsering av 1 milliard bistandskroner, til det utviklingsminister
Åsmund Aukrust omtalte som «førstelinja» i sør – med milliardstøtte til norske aktører, har Norge gitt sin tilslutning
til mer lokalt ledet utvikling gjennom ulike internasjonale forpliktelser.
Men til tross for at lokalt ledet utvikling har vært tema på utallige seminarer
og konferanser, så har lite makt og penger flyttet seg fra organisasjoner i
rike land til organisasjoner i fattige land. I notatet peker Robles, Lomøy og
Mofoss på en rekke momenter som gjør det utfordrende å endre maktstrukturene i
norsk bistand. De fokuserer spesielt på at den politiske dynamikken her hjemme
er et hinder:
«Det er politisk svært
risikabelt å kutte eller endre støtten til norske organisasjoner, fordi de
utgjør en svært godt organisert og innflytelsesrik gruppe med dype røtter i
norsk samfunnsliv», skriver de. Teamet påpeker også at store norske organisasjoner,
som Kirkens Nødhjelp (KN) og Redd Barna, nyter høy tillit i opinionen og har
lang erfaring i å mobilisere støttespillere både i Stortinget, mediene og
sivilsamfunnet for øvrig.
– Politisk betent
I notatet trekker Langsikt blant annet fram to
eksempler på hvordan organisasjonene mobiliserer kraftig mot forslag om at
mindre bistand skal gå via norske aktører:
● Da
utviklingsminister Erik Solheim i 2010 stilte spørsmål ved om det var riktig at
så mye av bistanden skulle «filtreres» gjennom norske organisasjoner, utløste
det sterk motstand, der en rekke organisasjoner advarte mot «en svekkelse av
sivilsamfunnsstøtten».
● Og da
Solberg-regjeringen i 2015 ønsket å konsentrere støtten til færre (norske)
aktører, møtte de en samlet front fra norske organisasjoner. «Med kronikker,
presseoppslag, lobbyvirksomhet og press (…) klarte organisasjonene å presse
frem justeringer i kursen».
– Hvis myndighetene prøver å endre de
finansielle rammene for støtten til norske organisasjonene så blir det raskt en
politisk betent sak, sier Robles til Panorama.
Rigid norsk forvaltning
Selv om Langsikt mener at
norske organisasjoner i stor grad er en bremsekloss for lokalt ledet
utvikling, så understrekes det i notatet at også norske bistandsmyndigheter må
ta sin del av skylda. De mener blant annet man bør avvikle den årlige søknadsrunden
for kun norske organisasjoner,
ettersom OECD lenge har anbefalt sterkt mot bruk av «bunden bistand». Teamet mener
også at Norad og UDs svært strenge krav til forvalting, kontroll og
rapportering bidrar til at både penger og innflytelse forblir i
Norge.
– Det er et dilemma her.
Man kan ikke ha et ekstremt strengt forvaltingsregime, som forvaltningen
har bidratt til å etablere, og samtidig ha et mål om å styrke sivilt samfunn og
mer lokalt ledet utvikling. Man må velge og være ærlige om avveiningene, sier hun.
Robles, Mofoss og Lomøy mener de norske bistandsmyndighetene i større grad må tilpasse
sin tilnærming ut fra hva slags samarbeidspartnere det dreier seg om.
– Hvis lokale organisasjoner skal kunne
søke direkte om norsk støtte, kan man ikke ha det samme forvaltningsregimet som for norske organisasjoner. Man må ha en mer gradert og fleksibel
tilnærming som er tilpasset partneren, sier
Robles.
– Men må
Norad og UD da akseptere høyere risiko for korrupsjon og svindel?
– Man skal ikke akseptere verken korrupsjon
eller svindel. Men norske myndigheter bør ha en bredere forståelse av risiko
enn den veldig snevre tilnærmingen man har i dag. I dag har man nulltoleranse
for mislighold, men høy toleranse for kortsiktig og ineffektiv bistand, sier
Robles.
– Norske organisasjoner fortsatt viktige
Hun understreker at de store
bistandskuttene internasjonalt gjør det enda viktigere at mer norsk bistand går
direkte til lokale organisasjoner.
– Det er viktigere enn noen gang at
bistanden er effektiv og treffsikker. Nå må mer makt og ressurser flyttes fra
«nord» til «sør».
– Men bør norske organisasjoner slutte med bistandsarbeid?
– Absolutt ikke. Norske organisasjoner er
veldig dyktige og har masse å bidra med. Både innen konkret bistandsarbeid og
politisk påvirkningsarbeid. Men situasjonen krever nå at vi bruker norsk
bistand best mulig og da mener vi at mer penger bør gå direkte til lokale
organisasjoner og mindre til de norske, sier Robles.
Hun poengtere at bistanden til sivilsamfunnet bør bli
mer etterspørselsdrevet.
– Det bør i større
grad være nasjonale og lokale aktører som bestemmer hvem de ønsker å samarbeide
med. Her må vi tenke nytt rundt rollen til de norske
organisasjonene.