Slår Putin-alarm

REVETAL (Dagbladet): Revac gjenvinningstasjon ligger som en post-apokalyptisk
katedral i Revetal i Vestfold, der fjell av gamle kjøleskap, ovner og vaskemaskiner
tårner seg opp som et monument over menneskets forbruk. Det knirker i metall og
lukter svakt av støv, olje og rester av sur melk som aldri ble tømt.

Tre herrer i blå, vintage adidasdresser banker på frysere og
komfyrer, lytter og vurderer klang og resonans som andre musikere vurderer
gitarforsterkere og trommesett.

De tre er Farbror Blå, Farbror Blå og Farbror Blå – for allmuen
bedre kjent som Egil Hegerberg (55), Aslag Guttormsgard (56) og Kristopher Schau (54). Siden
1993 har de – med årelange pauser imellom – opptrådt over halve verden som
klodens eneste hvitevareorkester. 

Hurra Torpedo spiller rock med kasserte hvitevarer – kjøleskap,
ovner, frysere og mer – som perkusjonsinstrumenter.

Fredag står Hurra Torpedo på hovedscenen på Tons of Rock og åpner festivalens tredje dag – og gjør med det comeback etter ni års fravær.

Oppglødd av frysere

De vandrer som granskende arkeologer mellom vrakene, drar i
ovnsdører, dunker på sidevegger og lytter med ørene tett mot metallet. Klang og
resonans er viktig. En god fryser skal synge når du slår på den.

– Det her er en moderne fryser. Lettere materiale. Perfekt
for øving. Men hør den knirken. Den vil du ikke ha, sier Schau og fnyser. 

Før
han får rockefot da han oppdager et gammelt klenodie – en Evalett-fryser fra
sent åttitall.

– Hør den bassen, da. Den rister i milten. Og er tung som et
hjerteinfarkt. Denne er nesten umulig å finne, sier han engasjert.

– Det var jo oppi en sånn en at en fyr gjemte seg da vi
hadde konsert på nittitallet. Jeg tror han er døv nå, legger han til.

Aslag finner en rusten tørketrommel og sveiver den rundt som
et hjul av støy. Egil prøver lokket på en gammel vaskemaskin, og smiler når det
gir en lav, metallisk tone.

– Den der skal jeg fylle med skrammel og bruke som
perkusjonsboks, sier han.

– Den må kunne slås på mens jeg spiller bass. Multitasking,
vettu, legger han til.

En stekeovn sjekkes for dørens spenst og raslelyd. En
industrifryser blir slått av tre forskjellige jernstenger for å teste hvilke
frekvenser den tåler. De diskuterer materialvalg og vekt. Moderne hvitevarer
duger sjelden. For mye plast. For lite sjel. Gamle modeller, helst fra
80-tallet eller før, er gull.

Det er som å se et orkester stemme seg selv – der ingen vet
hvilken melodi som kommer. Bare at det vil bråke som faen.

Perfekt for å bli knust

Historien startet på Kristophers kjøkken på Galgeberg i 1994.
Det hele var et uhell, eller kanskje et mirakel. De trengte rytme, men hadde
ikke trommer – så de slo på kjøleskapet. Samtidig skulle deler av bygården
rives. Et berg av gamle hvitevarer ble stuet opp uten noen gjenbruksordning.
Der fant de sine første instrumenter. Alt var fra den første generasjonen av
hvitevarer, fra 60-tallet, bygget i metall og laget for å vare. Perfekt for å
bli knust.

De leide en sliten Toyota Hiace og begynte å hente frysere,
vaskemaskiner og komfyrer som var dumpet på gatehjørner.

– Vi måtte ha nytt sett til hver konsert. Instrumentene
overlevde sjelden natta, sier Aslag.

– Og vi var ikke så jævla flinke til å rydde etter oss
heller. Det sto gjerne en ødelagt fryser igjen på fortauet med fotavtrykk og
blodrester, legger han til.

Resten er norsk musikkhistorie. I 1995 sto Hurra-guttene
plutselig på «Lille Lørdag» på NRK og hamret seg gjennom Bonnie Tylers «Total
Eclipse of the Heart». Flere år seinere gikk opptaket viralt og ble en av
internettets første memer. Bandet hadde laget et viralt monster, uten å vite
det.

Plutselig ville verden ha mer.

I 2005 ble de invitert til USA, og la ut på turné. De spilte
blant annet på SXSW og i studentbyen Boulder, Colorado. Der ble det kø i
kvartalslengde. I Praha spilte de på lanseringsfesten til Discovery Channel. I
Budapest sto de på en gammel mudderbåt som var rigget om til konsertarena på
Donau. Køen strakte seg over broa og ned hele gata.

– Ungarsk rikskringkasting dukket opp med kran og
flerkameraproduksjon. Hele konserten ble filmet som om vi var Metallica. Vi var
ikke helt forberedt på det, sier Kristopher.

For mye plast, for lite sjel

Noen uker etter innhøstingen av instrumenter på
gjenvinningsstasjonen får Dagbladet audiens i øvingslokalet på Bøler gård, der
tre karer på femti pluss hamrer løs på tilårskomne hvitevarer. Instrumentene er
aldri like. Fryserne gir bass, komfyrene gir knas og drønn. Det rister, skraper
og skriker. Airfryeren, derimot, foraktes. For mye plast. For lite sjel.

Bandet drar i gang en cover av Sigrids «Don’t Kill My Vibe».
Det høres ut som noen prøver å rive et kjøpesenter – i takt. Og samtidig
merkelig fantastisk.

– Jeg var på Biltema i timevis helga og prøvde alle
hanskene. Jeg må finne den optimale hansken til dette formålet, forklarer
Kristopher.

Konsekvensene av musikken er kroppslige. Yrkesskader er ikke
uvanlig.

– Kristopher knuste fingeren på det første slaget på den
første låta da vi spilte på en hvitevaremesse i Oslo Spektrum, forteller Egil.

– Det leddet her, sier Schau og peker på fingeren.

– Det var i fem biter.

– Han spilte konserten ferdig, med knust finger, sier Aslag.

Han forteller at Kristophers glansnummer – å løfte hele komfyren over hodet – ikke gikk fordi han hadde så vondt.

– Da skammet jeg meg over deg, Kris. Helt patetisk! sier Egil.

– Det fine med det, var at fingeren fungerte som sin egen
gips på grunn av hevelsen. Så alt gikk bra! svarer Kristopher.

Blod og latter

Med ett renner det gamle bandhistorier fra Hurra-livet på
veien.

Aslag forteller om en uheldig publikummer på Hulen i Bergen.

– Underveis i konserten kastet Kristopher ut en sånn gedigen
industrivisp ut i salen. En publikummer fikk den i skolten og blødde noe
voldsomt fra panna. Så de kom løpende
backstage og jeg løp til for å hjelpe – med det hellet at jeg traff ham med
flytende plaster i øynene. Det gjorde ikke saken særlig bedre å stå der med
igjenlimte øyne.

På Samfundet i Trondheim fikk Aslag slegga – som han denger
løs på komfyren med – i panna.

– Det blødde helt sinnssykt. Jeg måtte på legevakta – igjen.
Kristopher hadde som vanlig kastet noe tungt og uregjerlig ut i publikum, og
denne gangen traff det uheldigvis en fyr rett i panna. Det ironiske? Jeg hadde
akkurat fått samme type skade selv, bare sekunder før, på scenen. På
venterommet sto vi plutselig ved siden av hverandre – jeg med en blodig ispose
mot skallen, han med t-skjorta presset mot et gapende kutt i panna. Vi så på
hverandre, nikket – to menn, to åpne sår, én felles forståelse. Vi begynte å le
midt i alt blodet.

– Jeg husker Aslag sto og blødde i et halvlitersglass bak scenen mens han sa «vi får vel gjøre et ekstranummer», sier Egil.

– Reddet USAs bilindustri

En gang hadde de fått tak i et gammelt porselenstoalett og
slept det opp på scenen. De skulle brukes om bandet nøden meldte seg. Men
Kristopher bestemte seg for å knuse det i stedet. For så å så tisse i
joggebuksa. «Jag kan kissa i brallorna i stället».

– Dreit vi ikke i en do på scenen en gang også? Undrer Kristopher.

– Joda. I Bø. Vi bæsja i Bø. På scenen. Til en
Proclaimers-låt. Mens 1300 mennesker jublet, mimrer Egil.

– Vi hadde jo aldri med oss ekstra klær heller. Så de blå
adidasdressene våre var jo gjennomsyra av blod, svette og piss, forteller
Aslag.

– Etter en konsert på Månefisken var jeg så kald i taxikøen
at jeg pisset på meg igjen for å få varmen. Sympatisk! sier Kristopher.

Etter en USA-turné sponset av Ford i 2006 ble bandet hyret i
en reklamekampanje for en ny Ford-modell. Tanken var å få amerikanerne til å
slutte å kjøpe japanske biler, og i stedet kjøpe amerikanske igjen.

– Og hva gjør amerikanske reklamemakere når de vil redde
Ford? Jo, de hyrer inn et obskurt norsk band som spiller på hvitevarer. Bilindustrien
var i ferd med å gå i dass – men så kom Hurra Torpedo og reddet den! jubler
Egil.

Forferdelig. Og vakkert

Fredag står altså Hurra Torpedo på hovedscenen på Tons of
Rock.

– Ingen er mer metall enn oss! Vi bringer så mye metall på
scenen «atte hjælp». Og Hurra på det aller dårligste er fortsatt jævlig bra. Jeg
synes synd på dem som spiller etter oss! sier Egil.

– Det er jo ganske rart, egentlig. Nå som vi er i livets
vinter, så klarer vi faktisk å gjøre det igjen, sier Kristopher og gliser.

Men det har ikke vært uten omkostninger

– Vi måtte jo gi oss før jeg ble ufør, legger han til.

Årevis med beinhard mishandling av frysere som basstrommer tok
til slutt knekken på deler av kroppen. Kristopher slo så hardt og så lenge at
armen til slutt ga beskjed på det mest dramatiske vis. Legene ville skjære én
centimeter av beinet i underarmen, og lime det hele sammen igjen med skruer og
gips.

– Det var helt uaktuelt. Så jeg begynte å spille med
venstrearmen i stedet. Og endte opp med samme skade der. Da skjønte jeg vel at
det var på tide å ta en pause.

– Legeanbefalinga var at vi skulle spille hvert niende år,
omtrent, gliser Egil.

Men nå er Hurra Torpedo tilbake. Armene er fremdeles festet
til kroppen.

– Jeg har tatt fri en uke etterpå. Vi skal bade i flytende
plaster og svette ut dritten. Men vi skal spille. Og det kommer til å bli
vakkert. Forferdelig og vakkert, avslutter Schau.

Og hvitevarene har ikke peiling på hva som venter dem.