Mammas mareritt

– Politiets operasjonssentral.

– Sønnen min er på vei med motorsykkel fra Kløfta til Årnes…

Telefonoperatøren avbryter:

– Er du Nina Caroline Welstad?

– Ja

– Sebastian Borg Welstad lettet med luftambulanse klokka 19.08. Du bør ikke komme til ulykkesstedet. Du kan dra rett til Ullevål. Han har ikke nakke- eller hodeskader. Han er bevisst, men han har mistet en fot.

«Dette klarer vi», tenker Nina mens hun kjører fra hjemmet sitt i Lørenskog til Ullevål denne junikvelden. 

På Ullevål står traumeteamet og venter på 21-åringen. Han gir en «high five» til legen som tok vare på ham i luftambulansen og er tilsynelatende i god form. 

– Dette går bra! roper en ambulansearbeider til Nina når hun kommer fram til sykehuset. 

Hun føler seg trygg. Familien får pratet med Sebastian før de tar ham med inn på operasjonssalen.

«Jeg elsker deg, Sebastian».

«Jeg elsker deg, mamma».

Sebastian blir operert og lagt i kunstig koma. De klarer ikke å stoppe blødningene. Han får til sammen 70 blodoverføringer, som betyr at 140 personer bidro til å gi ham en sjanse. 

Et drøyt døgn etter ulykken står familien og kjæresten samlet rundt Sebastian – for å ta et siste farvel. 

Nina ligger med hodet inntil sønnen sin når hjertet hans slår sitt siste slag.

Så starter mammas helvete. 

Kommer tilbake – så smeller det igjen

Nøyaktig åtte uker seinere blir Dagbladet med mor Nina Caroline Welstad til stedet hun mistet sønnen. 

Minnesmerket ligger i en lomme ved veien på E16 rett utenfor Kløfta. Nina går ut av bilen. Så blir hun stille. 

«Elsker deg evig», står det på en av steinene ved minnesmerket.  

Siden ulykken har hun vært der flere ganger for å gråte. Verken begravelsen eller krisehjelpen har gitt henne ro. På grunn av sommerferieavvikling har verken urnen eller gravsteinen kommet på plass. 

– Det er dette stedet jeg har, sier hun. 

Men denne gangen blir ikke som de andre gangene hun har vært på stedet for å sørge over sønnen. 

Med en tåre i øyekroken blir Nina – og Dagbladets journalister – vitne til en ny ulykke. Nøyaktig samme sted. 

– Hva skjer? Er dette ekte?

Nina blir revet ut av sorgen. Røyken velter ut av den totalvrakede bilen. Autovernet har brukket og står ut i veibanen. 

Hun har akkurat sittet i timesvis og snakket om den bunnløse sorgen, den dramatiske natta og de manglende forklaringene fra politiet. Om svette, søvnløse netter, hyling på telefonen med venninner og det mørke hullet hun ikke kommer seg ut av. 

Nå står hun ved sønnens minnesmerke og insisterer på at vi må ringe 112. 

– Politiets operasjonssentral. 

– Hei. Vi står ved Hilleren Bru. Det har vært en ulykke.

– Hva ser du?

– Begge feltene har stoppet opp. Bilen ser helt vraket ut og det er folk som løper rundt den. 

– Takk for at du ringte. Ikke utsett dere for noen fare. Vi er på vei.

Nina holder roen. Det er litt deilig å tenke på noe annet enn sorgen, forteller hun. 

– Det var akkurat der sykkelen til Sebastian lå. Der fant jeg sokken hans seinere den kvelden, sier hun og peker på bilvraket noen hundre meter unna. 

– Det er meg. Dette forfølger meg, legger hun til. 

Krisen er avblåst

Etter noen kaotiske minutter kommer beskjeden: 

«Begge er ute av bilen og sier seg uskadd», skriver politiet i loggen.

Nina puster lettet ut. 

Vi kjører sakte forbi det som – igjen – har blitt et ulykkessted. 

– Der traff Sebastian autovernet. Det virker som om han traff den stolpen under, sier Nina og peker på en bøyd stolpe. 

Dagens uheldige trafikanter var i bil. Sebastian var på motorsykkel. Begge traff autovernet. Sebastian er borte.

– Noe må bli gjort med autovernene. Ingen skal måtte oppleve det jeg har opplevd, sier Nina. 

Autovernene i Norge er laget for å beskytte bilister på best mulig måte. For motorsyklister kan møtet med autovernet være verre enn å fly ut av veien. 

Den siste tida har Nina lest seg opp på autovern, trafikksikkerhet og ulykker. Det hun har oppdaget forskrekker henne. 

I flere kommentarfelt kaller de det ikke autovern. De kaller det «MC-kvern». 

– Det er der skylden kommer inn. Jeg har jo ikke skjønt hvor farlige disse autovernene er. Jeg føler meg naiv, rett og slett, sier hun. 

Hvorfor skjer det?

Så langt i år har 19 motorsyklister omkommet i trafikken i Norge. De siste årene har tallet ligget stabilt på rundt 20. 

Hvorfor? Er autovernene virkelig «MC-kvern»?

Noen dager før møtet med Nina slår Dagbladet på tråden til forsker ved Transportøkonomisk institutt, Alena Katharina Høye. Hun skrev en rapport om trafikksikkerhet for MC og moped i 2024. 

Der peker hun både på høy fart, manglende erfaring, kjøring i gruppe – og stolpen Sebastian traff.

– Uansett hvilken kroppsdel man treffer den med, blir man veldig hardt skadd, sier hun.  

I 65 prosent av MC-ulykkene mellom 2017 og 2022 var «forhold ved veien», altså sideterreng, svinger og autovern, en medvirkende årsak til at ulykkene ble fatale.

«Rekkverk eller rekkverkets utforming
medvirket til én av fem dødsulykker med tung MC», skriver Høye i rapporten.  

I Statens vegvesen sin «Håndbok for rekkverk og vegens sideområder» står det at rekkverk bare bør settes opp om det er farligere å kjøre av veien, enn å kjøre inn i rekkverket.

– Problemet er at det er veldig stor forskjell på biler og motorsyklister, sier Høye. 

Det finnes en løsning. Et tiltak Høye peker på som særlig lovende er installering av såkalte underskinner. De gjør at motorsyklisten ikke treffer stolpen under autovernet.

Det er det Nina ønsker. Det er derfor står hun fram med sin historie.

– Vi må ha slike underskinner overalt i Norge. Jeg skjønner at det er dyrt, men det er også dyrt med ulykker. Utrykning med helikoptere, ambulanse, operasjoner, rapporter, kriseteam og oppfølging av oss pårørende koster jo òg. Og de tapte livene. Det kan ikke måles i penger, sier Nina. 

– Jeg skulle ønske vi kunne bytte plass

Dagbladet møter Nina på Kaffemakeriet på Metro senter i Lørenskog noen timer før den nevnte ulykken på E16 onsdag. 

Nina bestiller sin faste kaffe: Dobbel mokka, med ekstra sjokolade. Ikke for varm melk. 

Midt i det kaotiske kjøpesenteret skal hun brette ut følelsene sine. Men først må vi tilbake til starten.

– Jeg var en så stolt mor da han fikk den sykkelen. Han var så fin! 

Sebastian var omringet av bil og motor hele oppveksten. På turer til USA i oppveksten fikk han sitte på i Lamborghinier, Ferrarier og McLarener. Allerede da han var 11 fikk han selv prøve seg – i en Chevrolet Camaro på bane. 

Faren Chris Borg leide også en garasje til sønnen. Der hadde han 200 kvadratmeter fullt med biler og motorsykler. Nå skal han fullføre arbeidet sønnen startet på med en gammel BMW. 

Han elsket «alt med hjul», forteller Nina. 

Drømmen om å bli bilmekaniker røyk da Sebastian først brakk armen og var lam i den i over et halvt år, og seinere fikk en prolaps i ryggen. 

– Jeg skulle ønske han fortsatt var lam. Da kunne han ikke kjørt motorsykkel, sier Nina

Slike tanker surrer rundt i hodet hennes konstant: 

«Hva hvis jeg hadde henta ham?».

«Jeg angrer på at jeg kjøpte den motorsykkelen til ham».

«Det er karma».

Hun vet at det er irrasjonelt. Likevel klandrer hun seg selv. 

– Jeg vet ikke hva slags menneske jeg blir etter dette her, sier hun.

Nina tar en slurk av kaffen og fortsetter: 

– Alt jeg har gjort i livet, har vært med ham til stede og fra nå er alt jeg skal gjøre uten ham. Vi mennesker må ha noe å se fram til. Det er hyggelig med minner, men det driver deg ikke framover.

– Er du redd for å gi slipp på sorgen? At hvis du ikke tenker på ham så er du en dårlig person? skyter Dagbladets fotograf John Terje Pedersen inn.

– Akkurat det føler jeg mye på. Jeg er redd for å føle meg uempatisk. At jeg tar for lett på det. Men det gjør jeg jo ikke. Kroppen min er i krisemodus, svarer Nina. 

Selv om hun ikke klarer å se det for seg, vet Nina at livet må gå videre. Hun er sykemeldt, men håper å komme forsiktig tilbake i arbeid i september. 

– Jeg vil være en sterk mor for Sebastian. Selv om han er borte, vil jeg være en sterk mamma for ham. Når de tankene kommer, tenker jeg at jeg skulle ønske vi kunne bytte plass. Dette er feil rekkefølge, sier hun. 

Dette er det verste folk sier

Sett utenfra er det umulig å se at Nina er i bunnløs sorg. At hun ikke gleder seg til noen ting. At hun er lenket til senga.

Hun er velstelt, omgjengelig og smilet dukker opp et par ganger. Tidvis kommer galgenhumoren fram. Det koster.

– Når jeg kommer hjem nå, kan det godt være at det blir hyling og gråting igjen, sier hun.

– Jeg hadde egentlig lyst å ringe i dag og si at vi må ta det en annen gang. Men jeg må tvinge meg ut. Hvis ikke … det er ikke et liv, legger hun til. 

– Føler du at folk ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til deg? 

– Ja. Det verste folk kan si til meg er at «han er på et bedre sted», «du har jo minnene» og «du møter ham igjen». Jeg skjønner at de ikke vet hva de skal si, men den kan folk spare seg for.

– Da får jeg lyst å spørre: Hvis du mister datteren din nå, er døden et bedre sted enn å grille i parken og ta seg en øl med vennene sine?

Nina har funnet trøst i å snakke med folk som faktisk kan forstå. Et av de nye vennskapene er en kvinne som mistet sønnen sin i en bilulykke noen uker før Sebastian døde.

– Hun kan sende meg en melding om at hun har hatt en dårlig dag. Og så kan jeg kjenne på at det er godt å være to som har litt dårlige dager, forteller hun. 

«Dere må leve!»

Nina har også daglig kontakt med eksmannen og Sebastians far Chris Borg. Han har beholdt mer ro i situasjonen og er bekymret for Nina. 

– Jeg er 100 prosent sikker på at Sebastian ville sagt: «Dere må leve!», sier han til Dagbladet over telefonen. 

– Hvordan går det med deg? 

– Etter forholdene, går det greit. Når jeg tenker på alle de fine minnene med Sebastian, er det fint først, så blir det tungt. Men det er selvfølgelig et ubeskrivelig savn. 

De siste årene av Sebastians liv bodde han mest hos faren på Årnes. Chris har bestemt seg for at rommet skal forbli akkurat som han forlot det. 

– Jeg går fortsatt og tråkker i tingene hans. Og når jeg våkner tror jeg han er her, sier han. 

Venter på rapport

Foreldrene venter begge spent på politiets rapport fra ulykkesstedet. De har fått beskjed om at den kan ta 6 til 12 måneder. 

De ønsker å få klarhet i hva som skjedde. Ulykken skjedde ikke i en sving og GPS-sporeren han hadde på seg viser at han ikke kjørte for fort. Det var litt regn den dagen. Noen timer etter ulykken ble et veiarbeid, som hadde stått stille en stund, fullført. 

– Det er ingen åpenbar grunn til at han skal kjøre av veien der, sier Chris. 

– Han var en veldig flink sjåfør. Han hadde en helt eksepsjonell balanse, helt siden han var barn, sier Nina. 

I mellomtida må foreldrene smøre seg med tålmodighet. Kampen – og livet – med sorgen fortsetter. Et sekund om gangen. 

Statens vegvesen ønsker ikke å kommentere omstendighetene rundt Sebastians ulykke, mens politiet etterforsker saken. Om svingen hvor Sebastian døde og bilen krasjet mens Dagbladet var på stedet sier de følgende:

«Vi kan bekrefte at det var en trafikkulykke med personbil i samme område onsdag 6. august 2025. Det er ellers registrert få ulykker med personskade på denne strekningen.»

De kommenterer også veiarbeidet som var på stedet:

«Dette var planlagt dekkearbeid på E16 som ble gjennomført senere på kvelden, dette arbeidet var ikke på selve skadestedet.»

Politiet har ikke hatt anledning til å besvare Dagbladets spørsmål på grunn av ferieavvikling.