Norge, Debatt | Francine Mbanza Jensen etter 20 år i Norge: – Vi som kommer hit trenger noen som tror på oss

Da jeg kom til Norge en desemberdag for snart 20 år siden, var de første ukene et sjokk. Kulden stakk som nåler i huden. Mørket la seg over dagene som et tungt teppe. Jeg frøs på steder jeg ikke visste at man kunne fryse.

Jeg husker at jeg sto utenfor hybelen min og tenkte: Er det mulig å bo her? Språket var fremmed, hverdagen ukjent, og jeg følte meg som en gjest i mitt eget liv.

Men så skjedde det noe. Norge møtte meg med mennesker.

Mennesker som så meg. Som inviterte meg inn. Som ga meg en kopp kaffe og et smil når jeg trengte det mest.

En lærer som sa: «Du klarer dette.» En nabo som åpnet døren sin en mørk ettermiddag. En sjef som ga meg en sjanse selv om uttalen min var full av dansende toner. En veileder som sa at jeg var dyktig, selv når hun hadde mange grunner til å si motsatt. Et ektepar som behandlet meg som familie da alt føltes usikkert.

Ingenting stort, men alt avgjørende. Det var hverdagsheltene som bar meg gjennom de første årene. Ikke med store ord, men med små handlinger som fortalte meg at jeg fikk lov til å være her. At jeg hadde verdi. At jeg kunne klare det.

Samtidig måtte jeg jobbe dobbelt og trippelt for å få det til. Jeg har møtt tvil, skepsis og forventninger om å være perfekt. Jeg har kjent blikk som vurderte meg før jeg åpnet munnen. Men jeg har også lært at ingen gjør jobben min hvis ikke jeg gjør den.

Vi som kommer til Norge ønsker å bidra. Vi vil jobbe, lære, bygge og gi tilbake – men vi trenger noen som tror på oss. Ikke for å bære oss, men for å minne oss på at vi kan bære selv.

Og jeg har møtt mennesker som løftet meg uten å forstå hvor mye det betydde. Mennesker som ga meg språk, styrke og retning. Og mennesker som utfordret meg – de som sa: «Nå må du stå i dette. Nå må du tørre å si hva du mener.» De som ikke pakket meg inn, men styrket ryggraden min. Uten dem hadde jeg fortsatt stått i skyggen av meg selv.

Etter 20 år i Norge ser jeg tydeligere enn noen gang at livet ikke formes av de store øyeblikkene, men av de små.

Det er de hverdagslige gestene som gjør størst inntrykk: en invitasjon når du føler deg alene, en dør som åpnes akkurat når du trenger det, eller et blikk som sier: «Du hører til her.» Små øyeblikk som virker ubetydelige der og da, men som kan endre retningen på et helt liv.

Jeg har også erfart at når alt blir mørkt og veien videre virker usynlig, er det nettopp da man kan finne styrke til å begynne på nytt. Livet skifter ikke alltid i store, dramatiske vendepunkt. Ofte skjer det i stillheten, i et lite ord, i en hånd som strekker seg ut, i en trygghet man ikke visste man trengte.

I dag elsker jeg regnet, snøen, stillheten og tryggheten. Norge ble landet som formet meg – ikke fordi alt var enkelt, men fordi menneskene gjorde det mulig. Kulden jeg en gang fryktet, har blitt en del av hjemmet mitt. Fellesskapet, friheten og den varme hverdagsrytmen gjør at jeg kjenner tilhørighet helt ned i hjertet.

Reisen min handler ikke bare om flukt, vinter eller språk. Den handler først og fremst om mennesker. Om hverdagsheltene. Om heiagjengen min. Om dem som løftet meg når jeg trengte det mest, og som minnet meg på at jeg hadde mer i meg enn jeg selv så.

Og den handler om troen på at vi aldri må gi opp – verken på oss selv, på hverandre eller på fellesskapet vi bygger sammen. For det er mennesker som bærer oss videre, ikke store ord eller store handlinger, men små gester som åpner dører og hjerter.

Dette er min takk. Og min feiring. Et lite ønske om at vi aldri slutter å være hverdagshelter for hverandre.