Sentralisering, Distrikts-Norge | Sentralisering griper inn i arbeid, bolig og utdanning

Det har lenge vært et råkjør, styrt av tåkeordene «robust» og «bærekraftig», hvor kostnadene og en feil kurs i viktige samfunnsspørsmål er viet liten oppmerksomhet. Dette er politisk styrt, og uunngåelig, slik sentralistene vil ha oss til å tro.

Den desentraliserte samfunnsmodellen står i veien for sterke sentraliseringskrefter innen utdanning, politireformen, kommunereformen, omorganisering av 110-sentralene, spesialisthelsetjenesten (sykehus), forskning, landbruk, fiske, skatt, finans med mer. Vi har vært styrt av et sentralt embetsverk som er gitt altfor store fullmakter av regjering og storting, og som slipper altfor lett unna med «stordriftsfordeler».

Regjeringene har sentralisert og regionalisert ved å se bort fra geografiske og kompetansemessige fakta og overser sentraliseringens pris for distrikter som ikke ligger tett på byene. Det finnes ingen forskning som tilsier at store enheter er best. Regjeringene lærer ikke av en negativ utvikling av sentralisering i nabolandene. Ute i fylkene har de nå sine «lakeier» som lydig iverksetter sentrale myndigheters vilje, som eksempelvis nedleggelser av videregående skoler.

«Sentraliseringssyken» truer nå muligheten for å leve og bo i distriktene. Distriktenes livskraft, optimisme og fremskritt rammes og endrer gradvis styrkeforholdet mellom sentrum og periferi. I det lange løp endres landet vårt til et fattigere land verdimessig, med en samling overbefolkede byer, hvor retretten til øde og gjengrodde landsbygder er stengt. Dette rammer også bybefolkningen, med press på boligmarkedet, transport, kødannelser, støy og forurensning.

Dette blir en negativ spiral, hvor sentrale områder må få mer, ikke minst innen samferdsel. Dette gjenspeiler seg igjen i trøstesløse fylkesveier.

Sentralisering griper inn i arbeid, bolig og utdanning. Det har og betydning for fysisk infrastruktur, tjenestetilbud, velferdstilbud, fritidstilbud og «sosial kapital».

Nå skjer sentraliseringen i et skremmende tempo. Distriktene tømmes for ungdom. Den blir sterkt selvforsterkende. Dette er høyst politisk betinget. Fraflytting gjør at gjennomsnitts- inntekt/produkt sakker akterut i distriktene. I regionene vinner byene som klarer kunststykket å få makteliten i ryggen. «Mye vil ha mer, og mye får mer».

Norge er bygget på ideen om at vi skal styres av et tverrsnitt av befolkningen, av ansvarlige og kloke mennesker som kjenner sitt lokalsamfunn. Dette brytes nå ned av et fylkeskommunalt flertall, som med formidabel stor makt kan rasere distrikter, og hvor prosessen er alt annet enn demokratisk.

Norge har hatt svært gode resultater med en desentralisert bosetting, arbeid og organisering av nettverk, tilpasset store og små kommuner. Folkevalgte må ha en aktiv holdning for å ivareta det Norge vi fortsatt ønsker å ha. En motmakt må til, ført an av sterke ordførere i kommuner og fylker, politikere som ikke først og fremst vil tekkes sentralistene, men vil stå opp for Distrikts-Norge. Det vil ikke flertallet i fylkeskommunen.

Målet må være å legge til rette for likeverdige levevilkår over hele landet. Disse verdiene er vi i ferd med å miste, og nå er det ikke bare byråkratene i departementene som bidrar til dette, de får god drahjelp av fylkespolitikere som bryter sine valgløfter.