Det er i utgangspunktet ikke noen sammenheng mellom vårt forhold til internasjonale menneskerettskonvensjoner internasjonale menneskerettskonvensjoner Avtaler mellom land som fastsetter standarder for beskyttelse av menneskerettigheter.og vårt forhold til EU. Men det er et paradoks at vi så villig omfavner og stoler på alt som kommer fra FNFNDe forente nasjoner, en internasjonal organisasjon som arbeider for fred, sikkerhet og samarbeid mellom land. og andre internasjonale organer, mens vi som folkeferd er dypt skeptiske til det som kommer fra EU-hovedstaden Brussel.
Jeg er blant dem som mener at de grunnlovsfestede rettighetenegrunnlovsfestede rettigheteneRettigheter som er skrevet inn i en nasjons grunnlov og dermed har høyeste juridiske status. burde handle om det som ofte kalles frihets- og beskyttelsesbestemmelser. Som ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet og rettssikkerhet. Grunnleggende rettigheter som danner utgangspunktet for alle andre rettigheter. For frihet og demokrati.
Andre rettigheter, også de som kan være avgjørende i menneskers liv, burde vært sikret gjennom den vanlige lovgivningen. Men gjennom årenes løp har flere grupper blitt løftet inn i menneskerettsloven, som veier tyngre enn alle andre lover enn Grunnloven.
På samme banehalvdel
Det å være skeptisk til å løfte nye grupper inn i lover som gir dem forrang, betyr ikke at disse gruppene ikke skal få oppfylt sine rettigheter. Selvsagt ikke.
Mennesker med funksjonsnedsettelser må få dekket sine behov og oppfylt sine rettigheter, slik lovgivningen skal gi dem. Barn skal lyttes til, og sikres en trygg og god oppvekst, slik blant annet FNs barnekonvensjonFNs barnekonvensjon En internasjonal avtale som fastsetter rettighetene til barn over hele verden. slår fast. Kvinner skal ha samme rettigheter som menn, i et likestilt samfunn.
Men kampen mellom ulike gruppers behov og rettigheter bør foregå på samme banehalvdel, i den tidvis brutale gjørmebrytingen det blir når ulike interesser kjemper om de samme ressursene.
Dette må være politikernes ansvar. Ikke domstolene sitt.
Da Stortinget i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 foretok en full gjennomgang av loven, kom det en rekke forslag om å grunnlovsfeste nye rettigheter.
Virkemiddel i klimakampen
Noen av dem, som retten til å oppleve et mangfold av kulturuttrykk, eller til en tilfredsstillende levestandard, fikk ikke det nødvendige flertallet.
Det fikk derimot forslaget om å skjerpe grunnlovsbestemmelsen om miljø og klima.
Utvalget som kom med endringsforslagene, forsikret om at denne innskjerpingen ikke ville få noen praktisk betydning.
Men da endringen var vedtatt, uttalte et av medlemmene i utvalget, advokat Pål W. Lorentzen, seg stikk motsatt. Han sa at bestemmelsen «på en helt annen måte enn tidligere vil kunne tas i bruk som et juridisk virkemiddel» i klimakampen.
Dette er noe av grunnlaget for de klimasøksmåleneklimasøksmåleneRettslige saker der enkeltpersoner eller grupper saksøker myndigheter eller selskaper for å beskytte miljøet og klimaet. vi har sett i Norge i årene etterpå.
Noen vil mene at det er godt nytt. Men spørsmål om klima og oljepolitikk berører langt mer enn jus. Det ligger i selve kjernen av politikken.
Det handler om miljø opp mot andre interesser, om inntekter til staten, om fordeling, om klima og miljø, om velferdssamfunnets bærekraft i fremtiden. Avveininger av ulike hensyn, som alle veier tungt. Og som det er våre folkevalgte som må ha ansvaret for.
Større tyngde
De fleste konvensjonene Norge har sluttet seg til, er del av lovgivningen vår på linje med andre lover. I de tilfellene der de ikke er innarbeidet direkte i lovene våre, legger domstolene til grunn at de er i tråd med norsk lov. Dersom det er åpenbar motstrid, går norsk lov foran.
Men noen av dem har vi altså gitt større tyngde enn alle andre lover enn Grunnloven.
En av disse er Den europeiske menneskerettskonvensjonenDen europeiske menneskerettskonvensjonenEn traktat som beskytter menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene i Europa.. Den har spilt en svært viktig rolle for utviklingen i Europa, og særlig for menneskerettighetenes stilling. Det er Den europeiske menneskerettsdomstolenDen europeiske menneskerettsdomstolen En internasjonal domstol som håndhever Den europeiske menneskerettskonvensjonen. som tar de endelige avgjørelsene i saker som handler om denne konvensjonen.
Stortinget og Høyesterett
Norge er forpliktet til å følge avgjørelser herfra. I de aller fleste tilfeller er dette bra. Samtidig, i saker der resultatet er i strid med det våre folkevalgte mener er rett, kan de ikke gjøre noe.
For eksempel når det gjelder barnevern, der norsk politikk og praksis bygger på andre prinsipper enn det Den europeiske menneskerettsdomstolen har lagt til grunn. Norge har tapt flere saker her.
Norske fagmyndigheter mener fortsatt at den norske praksisen har vært til barnas beste. Men Norge er bundet til å følge domstolens avgjørelser i nye tilsvarende saker.
Det er en stor og viktig forskjell på norske lover vedtatt av Stortinget, og konvensjoner som binder oss. Særlig der internasjonale domstoler tar den endelige avgjørelsen.
For dersom vår egen Høyesterett tar en avgjørelse som Stortinget mener er en feil tolkning av en lov de har vedtatt, kan Stortinget vedta en ny lov som skal gjelde i fremtiden.
Slik er det ikke med internasjonale domstoler eller komiteer. Det er for eksempel helt usannsynlig at alle medlemslandene i EuroparådetEuroparådetEn internasjonal organisasjon som fremmer samarbeid mellom europeiske land, spesielt innen menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper., som i sin tid vedtok Den europeiske menneskerettskonvensjonen, kan bli enige om endringer i teksten.
Innvandringspolitikken
Samtidig kritiserer mange land domstolen for å tolke bestemmelsene i konvensjonen for vidt, og tilta seg mer makt og innflytelse enn det som opprinnelig var meningen. De mener dommerne beveger seg inn på det som burde være nasjonalstatenes område. Uten at de valgte politikerne har noe de skulle ha sagt.
For eksempel i innvandringspolitikkeninnvandringspolitikken Regler og praksis som styrer hvordan et land håndterer innvandring og asylsøkere.. Flere europeiske statsledere, blant annet Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Fredriksen, har skrevet et åpent brev der de ber om en debatt om de internasjonale konvensjonenes plass i asyl- og innvandringspolitikken.
De mener Den europeiske menneskerettsdomstolen med sine avgjørelser har gått for langt inn i nasjonenes mulighet til å bestemme sin egen innvandringspolitikk.
Så kommer vi til paradokset: Der landenes politikere har noe de skulle ha sagt, er i Den europeiske unionen. De demokratiske prosessene i EU er kronglete og byråkratiske. Men det er politiske prosesser, der nasjonalstatene og deres valgte politikere har en stemme. Har påvirkning. Tar del i politikkutviklingen.
Dette vil ikke flertallet av norske politikere være med på. Eller flertallet av det norske folk. For noen av oss er det vanskelig å forstå.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.