Kjære statsminister: Utfordringene hoper seg opp, og Europa stålsetter seg. Ting skjer fort nå, og tid kan være en begrenset ressurs. Vi trenger din ledelse i europadebatten.

Les også Anders Magnus: Trump + Putin = sant

Nato-konkurrenten

Vekslende regjeringer har lenge erkjent hvilken betydning europeisk samarbeid har og kan få for vår sikkerhet. Derfor har det blitt jobbet hardt i kulissene for å få oss tettere på EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Bare ikke hardt nok.

Maastricht-traktaten som etablerte Den europeiske union (EU) i 1993 hadde de første føringene for en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Seks år senere ble forsvarssamarbeidet formalisert, og forsvarsalliansen Vesteuropeiske union (VEU) ble innlemmet i EU.

Hva mange trolig ikke vet eller reflekterer over, er at Norge kun et par måneder etter at folket for andre gang hadde stemt nei til EU-medlemskap, ble assosiert medlem av EU-tilknyttede VEU.

Dette til tross for at VEU på den tiden ble oppfattet som en Nato-konkurrent.

VEU-assosiasjonen sikret oss retten til å delta i EU-ledede militære operasjoner, og vi deltok i tre slike; i Nord-Makedonia i 2003, i Bosnia- Hercegovina fra 2005 til 2008, og sist med en fregatt til Afrikas horn i 2009.

Les også: Norge må slutte å opptre som en råvarekoloni

EUs eget forsvarsbyrå

I 2004 etablerte EU et eget forsvarsbyrå for å bedre sine medlemmers forsvarskapasiteter – og Europas forsvarsevne.

To år senere inngikk vi en samarbeidsavtale med dette byrået, hvor vi nå deltar som en verdsatt samarbeidspartner i alt annet enn beslutningsprosessene.

Kjære statsminister, du bør vurdere å komme lenger fram i skoene og peke ut en tryggest mulig vei inn i en usikker fremtid

Helge Arnli

Samme år formaliserte unionen et stridsgruppekonsept med små militære avdelinger på høy beredskap. Også her ville vi delta, og søkte oss inn i en fellesnordisk stridsgruppe.

Med velvilje fra våre naboer sto norske soldater på beredskap for EU ved tre anledninger fram til 2015.

Russlands angrep på Ukraina i 2022 og gjenvalget av Donald J. Trump som president i USA tre år senere satte fart i EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid, og ambisjonene øker raskt.

Les også: Jeg er klar for krig mot Russland

Ukraina og europeiske forsvarsprodukter

For knappe to år siden kom EUs strategi for forsvarsindustrien med investeringsprogram og budsjett. Slik vil unionen sikre tilgangen på europeiske forsvarsprodukter og samarbeide med Ukraina om å utvikle deres industri.

Igjen forhandler vi om deltakelse.

Et par måneder senere, i mai 2024, inngikk vi en partnerskapsavtale med EU som sammenfatter og stadfester allerede pågående samarbeid, og som peker ut veien videre.

Som vist har varierende regjeringer jobbet hardt for å få Norge så tett på unionen som politisk mulig.

EØS-avtalen har gitt oss muligheten til deltakelse i EUs voksende forsvarsindustrielle økosystem.

Les også: – Putin har allerede blod på hendene, og bør ikke få blod på tann

Norge: På utsiden av styrerommene

Men, kjære statsminister, vi er et lite geografisk utsatt utenforland på utsiden av styrerommene. Hva betyr dette for vår sikkerhet?

På samme måte som vi står utenfor EUs tollunion og handelspolitikk, står vi utenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken. Partnerskapsavtalen endrer ikke på det.

EUs støtte- og solidaritetsklausuler i tilfelle væpnet angrep eller naturlige og menneskeskapte katastrofer dekker ikke Norge.

Det kan få større konsekvenser enn tap av noen arbeidsplasser.

Les også: EU innfører toll på jernlegeringer – Norge rammes

Nato er plan A – plan B er blitt mer håndfast

Ting skjer raskt nå. EUs militære målsettinger øker kraftig. Ja, Nato er åpenbart plan A, men plan B har blitt mer håndfast.

Washington synes å støtte dette helhjertet. Gjerne som en selvstendig komponent av plan A.

Europa må ta ansvar for egen sikkerhet.

Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen.
Foto: Europabevegelsen

Tidligere i høst formulerte Europakommisjonen unionens ambisjoner i fire flaggskipsprosjekter med korte tidsfrister: Dronemuren «European Drone Defence Initiative» innen 2027 som del av flankesikringen «Eastern Flank Watch» innen 2028, samt luftforsvarsskjoldet «European Air Shield» og romskjoldet «Defence Space Shield».

Det er ikke lenge siden en slik utvikling ble ansett som nær utenkelig. Nå bidrar store EU-land som Tyskland substansielt til måloppnåelsen.

Modernisering av militære styrker

Økonomisk understøttes snuoperasjonen av en pakke på opp mot 800 milliarder euro fra medlemslandene, hvorav 150 milliarder gjennom finansieringsinstrumentet «Security Action for Europe – SAFE».

Etter få måneder har 19 medlemsland fulltegnet SAFE, og får hjelp til å modernisere sine militære styrker.

Det EU jobber med nå, er å oppnå tilstrekkelig militær beredskap innen 2030 for å avskrekke. Og hvis det ikke lykkes, motstå russisk aggresjon.

EU ønsker med andre ord å ivareta kontinentets sikkerhet, noe USA ønsker velkommen.

De siste ukenes demonstrerte begrensninger i EØS-avtalen truer ikke norsk sikkerhet, men det kan fort neste nederlag gjøre.

Hvor risikovillig bør en ressursrik liten randstat tett opptil Russland være?

Selv under antakelsen om en favorisert Nato-posisjon og varig amerikansk gunst?

Kjære statsminister, du bør vurdere å komme lenger fram i skoene og peke ut en tryggest mulig vei inn i en usikker fremtid.