KRONIKK

Danmark og Sverige har oppnådd forståelse i EU-retten for at lovpålagt minstelønn kan svekke nordisk arbeidslivsmodell. 

Minstelønnsdirektivet er ett av de mer tilspissede eksempler på utfordringen med intern uenighet i EU om hvor langt nasjonal sjølråderett går, mener Stein Regåård.
Jonathan Nackstrand / NTB

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Retten ga våre naboland medhold i at Minstelønnsdirektivet var «litt ulovlig», men likevel trolig til å leve med for dem. Deres viktigste markering gjennom saksframstøtet var trolig rettet mot «for mye» overnasjonal makt i EU og fremfor alt den som kunne tenkes å komme på arbeidslivsområdet. 

I tillegg til handelskrigene har vi nettopp fått en høyaktuell EU-sak, der Danmark gikk til sak mot at EU har vedtatt en lov om minstelønn. Konflikten med EU kan lett forstås eller misforstås dithen at Danmark og Sverige motarbeider tiltak for lavlønte i andre land. Nærmere omtale av det såkalte Minstelønnsdirektivet lenger bak i denne artikkel og bl.a i en artikkel i Altinget Danmark.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det er neppe grunnlag for å fordømme dansker og svensker, selv om man har ført en lang kamp mot EUs innblanding på dette – for arbeidsmarkedet – helt sentrale tema. Statlig fastsatt lønn har vært ansett som et fremmedelement i blant annet nordiske land. Der har arbeidsfolk fått etablert både bedre inntekt og jevnere maktforhold gjennom tariffavtale og fagorganisering.

Saken er likevel ikke uten norsk aktualitet. Både Frp og Venstre er partier som har vektlagt hensynet til uorganiserte i det norske forhandlingssystemet, selv om det skulle øke problemet med gratispassasjerer og oppstykking av styringsevnen i ordinære lønnsforhandlinger.

Antakelig er mange i Norden lettet over EUs store pragmatisme og at et kompromiss var det som vant fram i EU-domstolen. 

Lovregulert minstelønn har i Europa ellers vært akseptert som en «nødløsning» i en rekke land når fagbevegelsen ble «for svak» til å sikre anstendig lønn.

Tyskland var det viktigste eksempel i nyere tid, da en i 2015 måtte erkjenne at forhandlingskraft overfor arbeidsgivere ikke var tilstrekkelig. Og alle «LO-er» i Europa har nok heller kunnet ønske seg nordiske tilstander, med høy fagorganisering enn statlig hjelp på lønn.

Det kunne også gitt myndighetene mer konstruktivt (treparts-)samarbeid om økonomisk politikk enn via mer ukoordinerte konflikter som ellers lett er alternativet i svakt organiserte arbeidsmarkeder.

Antakelig er mange i Norden lettet over EUs store pragmatisme og at et kompromiss var det som vant fram i EU-domstolen. Skandinaviske land har fått tydeligere markert selvråderett for egen arbeidslivsmodell, uten å reversere et viktig EU-framstøt for å heve lave lønninger gjennom statlig påvirkning i land der fagbevegelsen selv ønsker dette.

Dansker og svensker har oppnådd forståelse i EU-retten for at lovpålagt minstelønn kan svekke nordisk arbeidslivsmodell. En stor nasjonal enighet på hjemmebane i både Danmark og Sverige har bidratt til dette. Det dreier seg sjelden om bare juss i de helt viktige spørsmål. 

Del av bredere samfunnsløsninger

Fremhevelse av nordisk modell må heller ikke oppfattes som arroganse og at «vi er flinkere enn andre». Vår løsning kan mest forstås som en historisk arv som har vært heldigere i noen land enn i andre. I mange land har fagbevegelsen vært mer splittet etter religion og politiske skillelinjer; spesielt i Sør-Europa. Man har ikke så lett kunnet koordinere lønnsdannelsen, herunder ivareta lavtløntes interesser.

Jeg tror den ordrike og nokså utflytende EU-dommen av 11. november kan forstås som at Danmark og Sverige «vant» en styrket reservasjon mot EU-harmonisert økonomisk politikk på overnasjonalt nivå. Litt parallelt til at Sverige ikke følger EU-traktaten om felles valuta, må nordiske land tåle at EU er mer lempelig med påbudet om ikke-innblanding i lønnsdannelsen. For i traktaten heter det fortsatt at den ikke skal regulere:

«… lønforhold, organisationsret, strejkeret eller ret til lockout.» 

For både arbeid og særlig offentlige tjenester oppstår uenighet om hvor langt nasjonal sjølråderett går.

Jeg har i denne spalte og i min bok Under radaren nærmere beskrevet de, ofte oversette, store forskjeller i samfunnssystem mellom nordiske land og det øvrige EØS. Norden har for det første mer stat i velferdspolitikken. Det er stat og kommune som dominerer, mens rimelig også solidariske løsninger i andre EØS-land ofte heller ivaretas av ideelle institusjoner eller annen non profit-institusjon.

På den annen side trenger altså Kontinental-Europa «mer stat» i arbeidsmarkedet, som en nå får, for å styrke dets sosiale profil. I Norden kan arbeidslivets virkemåte enn så lenge ivaretas med dominerende rolle for organisasjonene. Dette som følge av den høye organisasjonsgraden. Den er fra 50 prosent og oppover, mot bare 10–30 prosent i «alle» andre land.

Disse to samfunnstrekkene og samspillet dem imellom gjør også at Norden lenge har hatt bedre styringsgrep i økonomisk politikk, velferdssystem og offentlig sektor. Den økonomiske politikken kan, i fravær av euro, anses bedre reservert mot usikkerhet i EUs eller euro-landenes økonomiske styringsevne. Så vel Danmark som Sverige har sikret seg «litt oljefond» i form av langt bedre statsfinanser enn i det øvrige Europa; om enn ikke på norsk oljepreget nivå.

Et samlet Skandinavia (Finland er euro-medlem) har to vesentlige reservasjoner i EUs indre marked. Begge er også Norge del av gjennom EØS-avtalen, med den såkalte «frie flyt» av varer, tjenester, arbeid/personer og kapital. I disse fire felles åpenhetene, som er et bedre navn, er det handelen med varer som har kommet lengst i å ha felles regler. Den aktuelle sak om lønn reflekterer at arbeidsliv er mye mer nasjonalt forvaltet. 

Kapital og tjenester ligger et sted imellom. Det er derfor Draghi-rapporten har mye av sin oppmerksomhet her. Men for både arbeid og særlig offentlige tjenester oppstår uenighet om hvor langt nasjonal sjølråderett går. Minstelønnsdirektivet er ett av de mer tilspissede eksempler på denne utfordring. Men det kommer nok flere. 

Nærmere om minstelønnssaken

Danmark hadde, med støtte fra Sverige, gått til det sjeldne skritt å påstå brudd på traktaten fra EUs side. De mente det direktiv som EU, etter lang tid og støtte fra øvrige land, var kommet langt i å gjennomføre om lovbestemt minstelønn, måtte annulleres.

EU-landene har med ulike grep og støtte fra europeisk fagbevegelse etablert en minstelønn på rundt 50 prosent av de nasjonale gjennomsnitt i respektive land. Overført på norske forhold vil det tilsvare ca. 200 kroner per time eller nær 400.000 for et normalårsverk. I norske kroner vil minstelønnsnivået i EU variere helt ned til ca. 40 per time (nominelt, dvs. ikke kjøpekraftskorrigert). I USA er nivået til sammenlikning bare ca. halvparten av det tyske.

Danmark og Sverige får medhold i at direktivet var «litt ulovlig», men trolig til å leve med for dem; gitt det rom som gis for nasjonal innretning av både substans og prosess. Deres viktigste markering gjennom saksframstøtet var trolig rettet mot «for mye» overnasjonal makt i EU og fremfor alt den som kunne tenkes å komme på arbeidslivsområdet. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.