Arealplanlegging, Tromsø kommune | Når staten styrer Tromsø fra skrivebordet i Vadsø

Tromsø står midt i en av de viktigste planprosessene i nyere tid. Kommuneplanens arealdel for 2025–2036 skal legge grunnlaget for boliger, næringsutvikling og byutvikling de neste tiårene. Likevel opplever vi igjen at Statsforvalteren i Troms og Finnmark legger seg tungt på bremsen gjennom omfattende og prinsipielle innsigelser som ikke bare forsinker utvikling, men truer Tromsøs framtid som vekst- og byregion.

Det er legitimt at staten skal ivareta nasjonale interesser. Men det er verdt å stille spørsmålet om når ble Statsforvalteren en overkommune, og hvem har egentlig gitt dem makt til å overstyre lokalpolitisk skjønn i så stor grad? Dette handler ikke om å bygge ned natur eller ignorere miljøhensyn. Det handler om maktbalanse og demokrati.

Systemet er ute av balanse i dag. I dag har Statsforvalteren en rolle som i praksis kan stoppe lokal samfunnsutvikling selv når planen er faglig utredet, politisk behandlet og lokalt forankret. Når én statlig aktør kan blokkere boligområder, næringsutvikling og investeringer gjennom standardiserte innsigelser, bør det trigge noen grunnleggende spørsmål:

• Hvor mye makt er det rimelig at en statlig etat har over lokale folkevalgte?
• Hvorfor skal nasjonale retningslinjer brukes som absolutte sannheter, uten rom for lokale tilpasninger?
• Hvem tar ansvar når overdreven statlig styring fører til boligkrise, høyere priser og stagnerende utvikling?

Statsforvalteren sitter ikke i kommunestyret i Tromsø. De møter ikke innbyggerne i hverdagen. De tar ikke ansvar for konsekvensene av manglende boligbygging eller næringsarealer, men de har i praksis vetorett. Det er et demokratisk problem.

Nullvekst er blitt ideologi, ikke realpolitikk. Tromsø blir straffet for å være en by i vekst. Prinsippet om «nullvekst» i biltrafikk brukes nå som argument for å bremse helt legitim byutvikling, særlig på Kvaløya og i ytre byområder. Dette skjer til tross for at kommunen selv dokumenterer behov, konsekvenser og mulige avbøtende tiltak.

Det kan virke som om Statsforvalteren har gjort nullvekst til et dogme og ikke et virkemiddel. Det åpnes i praksis ikke for lokal skjønnsutøvelse eller pragmatiske løsninger. Derfor er det grunn til å spørre: Er Statsforvalterens rolle å legge til rette for bærekraftig utvikling eller å stoppe utvikling?

Statsforvalteren tar ikke ansvar, men har maksimal makt. Det mest problematiske med dette er at Statsforvalteren kan si nei. Statsforvalteren kan forsinke. Statsforvalteren kan blokkere. Men Statsforvalteren tar ikke ansvar for konsekvensene.

De bygger ikke erstatningsboliger når boligområder tas ut. De forklarer ikke unge førstegangskjøpere hvorfor markedet blir presset. De tar ikke ansvar for tapt verdiskaping når næringsarealer stoppes. De har absolutt makt, men ikke ansvar. Det er en dårlig kombinasjon.

Derfor er det på tide å diskutere statsforvalterens rolle. Statsforvalterens makt i kommuneplanleggingen er for stor i dag, den er for lite etterprøvbar og for lite demokratisk forankret. Det må debatteres om innskrenking av innsigelsesinstituttet, klare grenser for statlig overstyring og mer tillit til lokalpolitisk skjønn.

Tromsø er ikke en statlig underavdeling. Tromsø er et lokalsamfunn med folkevalgte organer som kjenner virkeligheten best. Hvis vi mener alvor med lokaldemokrati, kan vi ikke samtidig akseptere at staten styrer kommunale utviklingsvalg ned til detaljnivå.

La Tromsø få styre sin egen framtid.