Og jokeren som så ofte før, kan bli Senterpartiet.
Kanskje til og med uten å ville det.
Forvirret? Det er de fleste av oss. Hør bare:
Akkurat nå pågår et skikkelig «chicken game» mellom Arbeiderpartiet, SV og MDG.
Enkelt sagt presser SV på for å få store endringer i norsk Midtøsten-politikk. MDG vil starte avviklingen av norsk oljenæring.
«Et arrogant Arbeiderparti»
Mot seg har de det de opplever som et arrogant Arbeiderparti, med forhandlere som bare sier nei, nei, nei med steinansikt – nærmest uansett hva de foreslår.
Ingen av de to småpartiene føler at de kan gi seg.
Les også: Ikke flertall for budsjettet
Særlig MDG opplever at de nesten bare kan legge ned partiet om de ikke klarer å få til noe i deres viktigste, kanskje eneste store sak. Dessuten har de et brakvalg bak seg, det må gi uttelling.
Også Arbeiderpartiet spiller høyt spill:
Om de virkelig klarer å presse SV og MDG inn i folden, noe de nå er ganske sikre på å klare, har de nærmest disiplinert dem for resten av perioden.
Men om de ikke klarer det og må kaste kortene, kan det bli Sylvi Listhaugs tur til å dele ut.
Den som foreløpig er ganske så fornøyd, er Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet. Han har oppnådd mye i forhandlingene. Og har vært ute og tordnet mot SV og MDG om at budsjettforhandlinger skal handle om budsjettposter – ikke store omlegginger av norsk politikk.
Han har også avvist invitten fra KrF-leder Dag Inge Ulstein om at det kan finnes et annet flertall, på borgerlig side. Og det mener han nok fullt og helt.
Noen ser lenger fram
Men samtidig er det ikke så rart at enkelte i Senterpartiet også har begynt å se lenger fram.
For én ting er at om Jonas Gahr Støre skal gi noe mer til MDG – så må han nesten ta det fra noe Sp allerede har fått.
Og hva om det virkelig blir budsjett- og deretter regjeringskrise, hva da? Kan Senterpartiet da likevel komme til å bytte side, uansett hva Vedum sier i dag?
Jeg tror ikke det er umulig.
Det er ikke så lenge siden partiet var et borgerlig sentrumsparti.
Og i dag kan det være lett å glemme at Senterpartiet både har sittet i mindretallsregjering sammen med Venstre, og Kristelig Folkeparti, og har vært støtteparti til en regjering bestående av Venstre, KrF og Høyre.
Først i 2005 hoppet partiet over til rødgrønn side, og i overordnet maktperspektiv er ikke 20 år lang tid.
Les også: Avfeier KrF-frieri
Landbruksoppgjør mot EU-allianse
Det åpenbare motforestillingen er selvsagt «hovedfienden» Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet.
Sp og Frp framstilles i mange saker som motpoler, særlig gjelder det subsidier til landbruket og andre kostnadskrevende tilskudd for å «ta hele landet i bruk».
Men på andre områder er de ganske like, for eksempel når det gjelder EU og ikke minst olje- og energipolitikken.
Ingen av dem er glade i direktiver fra Europa. Ingen av dem liker dieselavgift. Og begge liker kjøtt.
Det blir ofte sagt, litt på fleip, at den eneste grunnen til at Senterpartiet står på rødgrønn side – er landbruksoppgjøret.
Og da spørs det hva den borgerlige siden kan lokke med:
Løfter om tre-fire ordentlige landbruksoppgjør kan være en mindre kamel å svelge for Sylvi Listhaug enn de gaza- og oljekamelene Jonas Gahr Støre må svelge ved å gi etter for SV og MDG.
Derfor står på mange måter mer på spill for Arbeiderpartiet enn for de andre.
Kan se langt etter regjeringsmakt
Mange kommentatorer har allerede slått fast at det er Jonas Gahr Støres ansvar å gi landet et statsbudsjett, det kan han ikke skyve over på småpartiene.
Men for Jonas Gahr Støre står også mye mer på spill enn bare et enslig budsjett. Om Senterpartiet virkelig skulle gå over til «et annet flertall» etter et nederlag nå, vil det være en katastrofe for styringspartiet Arbeiderpartiet.
Les flere kommentarer av Erik Stephansen
Da kan det gi varige endringer i norsk politikk, der Arbeiderpartiet kan se langt etter regjeringsmakt på mange, mange år. Det er det ikke sikkert at partiet historisk vil tåle.
Men fremdeles kan mye skje, selv om fristene er ute – og finanskomiteen la fram sin innstilling uten flertall nå i ettermiddag.
For det skal vi huske på:
Kanskje er alvoret fremdeles ikke sunket helt inn hos alle. Og alt forhandlerne og partilederne sier nå er en del av spillet.
Også det de «lekker» off the record til oss journalister.