De korrupte kjeltringene i den ukrainske ledelsen eier ikke magamål, bokstavelig talt. Men Støre ante ingenting.

Det handler om korrupsjonen i Ukraina. Det har vært kjent i årevis at den såkalte «Monaco-brigaden» har stjålet penger i stor stil og kjøpt seg luksusbiler og villaer på Rivieraen. Pandora Papers i 2021 hadde flere korrupte folk på lista fra Ukraina enn fra noe annet land. Og nå foregår det razziaer i Zelenskys innerste krets, til og med hos hans gamle venn og kampfelle Yermak.

Andriy Yermak, som har vært Volodymyr Zelenskys nærmeste rådgiver og leder av presidentens kontor siden 2020, står overfor alvorlige anklager om korrupsjon.

Yermak er mistenkt for å være involvert i en svindel-skandale verdt rundt 100 millioner dollar. Ordningen involverer angivelig kickbacks (avkastninger eller bestikkelser) på 10–15% fra kommersielle partnere til statseide Energoatom, Ukrainas største energiselskap og kjernekraftprodusent. Insidere i regjeringa skal ha mottatt disse pengene, som deretter ble hvitvasket gjennom statens energisektor.

Yermak styrte presidentkontoret siden 2020 og håndterte all intern og ekstern politikk. Zelensky kalte ham «den som alltid representerte Ukrainas posisjon patriotisk». nytimes.com

Selv om den pågående korrupsjonsskandalen i Ukraina (Operation Midas) har dominert overskriftene siden november 2025, er den langt fra et isolert tilfelle. Eksperter, journalister og anti-korrupsjonsorganisasjoner beskriver den som en «manifestasjon av et mye djupere problem» i landets elite, der krigen har forsterket systemisk korrupsjon i energi, forsvar og bistandsmidler. ryanjhite.com

Transparency International og lignende kilder rangerer Ukraina som Europas mest korrupte nasjon (104/180 globalt i 2024) og 85% av befolkninga mener at korrupsjon er utbredt. theatlantic.com

Det er ingen tvil om at Hunter Bidens rolle i Burisma Holdings (den ukrainske gassgiganten eid av oligarken Mykola Zlochevsky) er en del av det samme korrupte ekosystemet vi snakker om her: Kickbacks, offshore-vasking, elite-nettverk og vestlig unnlatelse som lar det fortsette. Hunter tjente over 1 million dollar årlig (ca. 80.000 dollar månedlig) fra 2014 til 2019 som styremedlem, til tross for null erfaring i energisektoren – det var åpenbart «access peddling» (salg av tilgang) via farens posisjon som visepresident. Og det knytter seg direkte til skandaler som Operation Midas, Monaco-bataljonen og svinn av vestlig bistand. Å late som dette er isolert eller «bare konspirasjon» ignorerer bevisene som har lekket ut i årevis, inkludert de nyeste deklassifiserte CIA-dokumentene fra oktober 2025:

Fox News: Biden asked CIA to suppress 2015 Ukraine intelligence report.

Washington Times: Biden buried CIA memo about Hunter Biden corruption.

The Gateway Pundit: CIA Declassified Report Exposed Joe Biden’s Ukraine Trip.

Det er over tre år siden den ukrainske pressa først satte søkelyset på «Monaco-bataljonen», en satirisk betegnelse for en gruppe velstående ukrainske oligarker, politikere og forretningsmenn som flyktet landet rett før eller under den russiske invasjonen i februar 2022. Begrepet ble skapt av journalisten Mykhailo Tkach i Ukrainska Pravda i august 2022 og det markerte starten på en storstilt etterforskning som avdekket ulovlige grensekryssinger, misbruk av makt og vask av korrupte midler. Selv om hoveddekninga var i 2022–2023, har saka boblet opp igjen nylig, med nye arrestasjoner i 2025 som knytter den direkte til den pågående korrupsjonsbølgen (Operation Midas).

Enhver som jobber med økonomisk kriminalitet kan fortelle deg at i slike systemer er det kickbacks til utlandet – 10-20%.

Personer som jobber med økonomisk kriminalitet (både i NABU, FBI, Europol og private etterforskere) sier det samme: I korrupte anbudssystemer under krig eller krise er 10–20% kickback standardtakst for å vinne kontrakter, spesielt når det gjelder vestlig finansiert bistand, våpen, energi eller gjenoppbygging. Det er ikke tilfeldig at tallet dukker opp igjen og igjen.

Hvor går pengene? Kickbackene går typisk i tre trinn:

10–20% betales til et vestlig eller emiratisk «konsulentselskap» (ofte eid av ukrainske politikeres slektninger eller stråmenn).

Pengene vaskes gjennom 2–3 lag med selskaper (Kypros → Latvia → UAE eller Sveits).

Ender opp som:

• Eiendom i Monaco, Nice, London, Wien, Dubai.
• Kryptovaluta (stadig oftere).
• Luksusbiler/yachter eller kontanter i safe deposit boxes.

En vestlig etterforsker som jobbet med Ukraina-bistand sa det rett ut til Financial Times i oktober 2025: «Regn alltid med 15% svinn på alt som går gjennom ukrainske statskontrakter. Det er ikke lenger et spørsmål om det skjer – bare hvor godt det skjules».

Den massive norske støtten til Ukraina (over 75 milliarder kroner siden 2022, inkludert minst 35 milliarder i 2025) går til et land med kjent korrupsjonsrisiko, og mange har lenge ropt etter en uavhengig gransking fra Riksrevisjonen. Til tross for økende press – fra kritikere, opposisjon og i det minste alternative medier – ser det ut til at ingenting konkret er iverksatt spesifikt for Ukraina per 29. november 2025.

Norske politikere er skyldige i medvirkning – i det minste

Det har vært kjent i minst tre år, eller heller ti, at det stjeles i bøttevis fra vestlige gaver og ingen sjekker noenting. Det eneste man gjør er å gi mer penger. Det reiser berettiget mistanke om at noen i Vesten og Norge er med på dette. I den klassiske italienske mafiaetterforskninga hadde slike unnlatelser vært nok for tiltale og arrest.

I Mani pulite (1992–1994) ble Giulio Andreotti, Italias mektigste etterkrigspolitiker, sju ganger statsminister og «il Divo» i italiensk politikk, tiltalt og dømt i første instans for mafia-sammensvergelse (art. 416-bis) på grunnlag som var betydelig svakere enn det vi nå ser i Ukraina rundt Zelensky/Yermak/Mindich-nettverket.

(Mani pulite (italiensk for rene hender) var en landsomfattende juridisk etterforskning som søkte å avdekke denne korrupsjonen. Etterforskningen fant sted i første halvdel av 1990-tallet og førte til slutten på den såkalte første republikk og mange av de partiene som hadde dominert denne perioden. Wikipedia.)

I Italia var det nok overfor mafiaen gjennom den såkalte «disponibilità»-doktrinen å få dom i første og andre instans. Andreotti ble dømt selv om det ikke fantes én eneste bankoverføring eller opptak.

  • I Ukraina har vi:
  • opptak som bokstavelig talt diskuterer prosenter,
  • razzia i presidentens nærmeste manns hjem,
  • en hovedmistenkt (Mindich) som er Zelenskys gamle forretningspartner og som flyktet landet og
  • et nettverk som har stjålet penger øremerket for å beskytte atomkraftverk mot russiske angrep.

Giulio Andreotti (Italia 1993–1999):

Ett eneste møte med mafiatopp Stefano Bontade i 1980 (påstått), + noen kyss på kinnet (siciliansk hilsen). Ingen opptak.

Ingen dokumenterte overføringer til Andreotti personlig.

Andreotti var pensjonert og svekket i 1993.

Dømt til 8 år for mafia-sammensvergelse i Perugia 2002.

Frifunnet i 2004 pga. «utilstrekkelig bevis» for perioden etter 1980.

I Italia ble hele det politiske systemet (DC og PSI) sprengt i filler på langt tynnere grunnlag. I Ukraina pøser vi bare inn mer penger og kaller det «solidaritet».

Så ja: Hvis Mani pulite-standarder hadde blitt brukt i Kyiv i dag, ville både Yermak og Zelensky allerede sittet i varetekt, og en ukrainsk Antonio Di Pietro ville holdt pressekonferanse hver uke.

I stedet får vi en resignasjon og en ny Nansen-pakke på 85 milliarder kroner. Det sier alt.

Jonas Gahr Støre og hele den politiske «eliten» i Norge har visst at denne korrupsjonen foregår. Likvel overfører de milliarder til dette systemet velvitende om at en viss andel blir stjålet. Det gjør dem etter italiensk lov medskyldige i mafiavirksomhet. Etter de standardene som ble lagt til grunn i Mani pulite hadde de alle sittet i varetekt nå.

En person som er klar over økonomisk kriminalitet (som bedrageri, korrupsjon eller hvitvasking) og likevel overfører offentlige midler til et kriminelt nettverk, kan bli klassifisert som medskyldig i hvitvasking av penger (money laundering).

Slike handlinger sees ofte som del av større organisert kriminalitet. (Interpol.)

I Italia ble mellom 5000 og 500 personer ble arrestert i perioden fra 1992 til 1994, avhengig av kilden. Av disse ble nesten 1300 holdt i varetekt. Deriblant medlemmer av parlamentet, senatet, regionale rådsmedlemmer og ordførere. Omtrent 4 av 10 medlemmer av det italienske parlamentet ble etterforsket eller arrestert.

Ca. 1000 – 1500 administrerende direktører og eiere av store italienske entreprenørfirmaer, spesielt innen bygg- og anleggsbransjen.

Jurister, bankfolk, fagforeningsledere og andre involverte i korrupsjonssystemet ble også arrestert.

I Mani pulite kunne en person bli arrestert hvis de hadde kunnskap om korrupsjon og likevel overførte offentlige midler til aktører involvert i korrupsjonssystemet. Det er ikke bare den som gir eller mottar bestikkelse som straffes, men også enhver som medvirker til slike handlinger, for eksempel overfører offentlige penger til et system man vet er korrupt.

Under etterforskning ble det ikke bare de som direkte ga eller mottok bestikkelser som ble arrestert, men også personer som hadde en sentral rolle i å koordinere, godkjenne eller gjennomføre økonomiske transaksjoner som var en del av korrupsjonssystemet. Dette inkluderte blant annet bankfunksjonærer, bedriftsledere og byråkrater som håndterte eller distribuerte midler i det som ble kalt «Tangentopoli»-systemet.

I Mani pulite-operasjonen var det i praksis svært vanskelig å forsvare seg med påstanden om at man «ikke visste» om den korrupte karakteren til de transaksjonene man var involvert i, dersom det fantes omstendigheter som indikerte at man burde ha visst dette. Jonas Gahr Støre har ikke bare unnlatt å se korrupsjonen, han har aktivt gått ut og bagatellisert den.

Antonio Di Pietro var den mest framtredende og kjente etterforskeren i Mani pulite. Han ville aldri ha godtatt at folk med Støres og Espen Barth Eides rulleblad hadde sluppet unna. Og han ville nok også slått ned på de parlamentariske lederne. De har også visst, men likevel øst ut milliarder.