Oslofjorden er en av Norges mest ikoniske fjorder – og samtidig et av våre mest belastede marine økosystemer. De siste 100 årene har et vedvarende press fra menneskelig aktivitet etterlatt dype spor.

I dag står vi med en fjord der fiskebestandene er på randen av kollaps, rekebestanden har ligget kritisk lavt siden 2012, de fleste marine arter er sterkt redusert.

Ålegrasenger – fjordens «barnehager» er i tilbakegang, hele næringskjeder er svekket.

Årsakene er sammensatte:

  • Over 100 år med hardt fiske, inkludert intensiv bunntråling.
  • Avrenning fra landbruket, som tilfører næringsstoffer og fører til algeoppblomstringer og oksygenmangel.
  • Utslipp fra kloakk og industri.
  • Ødelagte habitater.
  • Arealendringer i strandsonen.
  • Klimaendringer som gir høyere temperaturer og endrede forhold.

Hva er nullfiskeområder – og hvorfor nå?

Nullfiskeområder betyr soner der alt fiske er forbudt. Formålet er ikke å rense vannet, men å gi økosystemet et velfortjent pusterom fra det stadige fiskepresset.

Det er egentlig såre enkelt, la naturen få være i fred så vil den vokse seg sterk

Poenget er at alle arter får bygge seg opp igjen i fred og at disse områdene over tid skal fungere som «økologiske motorer» som sprer liv til resten av fjorden. Det er å gi havet en sjanse.

Internasjonalt har slike marine reservater vist seg å:

  • Øke mengden fisk og biomasse inne i verneområdet.
  • Øke antall arter og styrke næringskjedene.
  • Gi «spillover-effekt» til områder rundt, noe som også vil gagne fiskeriene på sikt.

Dette er altså et langsiktig investeringstiltak. Effekten kommer ikke over natten, men erfaringer viser tydelige positive resultater. Det er egentlig såre enkelt, la naturen få være i fred så vil den vokse seg sterk.

Se bare på hummeren, her ser vi en eksplosiv vekst innenfor fredningsområdene og en fantastisk vekst utenfor. Vern fungerer, det bør ikke forskes på, dette vet vi.

Hvaler-perspektivet

På Hvaler er motstanden mot nullfiskeområdene sterk, særlig blant politikere og fiskerinæringen. Argumentene som går igjen, er:

  • Det er ikke fiskeriene som har skapt krisen – hovedårsaken er forurensning.
  • Fredningen vil legge ned rekefisket i Utgårdskilen og ramme arbeidsplasser og kystkultur.
  • Tiltaket er «symbolpolitikk» som ikke adresserer de reelle problemene.

Det er forståelig at eventuelle konsekvenser for lokalsamfunnet vekker sterke følelser. Men i en faktabasert debatt er det viktig å holde følelsene atskilt fra realitetene.

Ikke alt, men store deler av rekefisket på Hvaler er småskala: Basert på den informasjonen jeg har tilgjengelig er det rundt 50 båter som driver rekefiske med bunntrål i Oslofjorden. På Hvaler er det anslagsvis 12–13 båter under 11 meter og 6–7 båter større en 11 meter.

Virksomheten på Hvaler er tett knyttet til mottak, trålverksted og utdanningsløp ved Kalnes videregående skole.

Det er viktig å merke seg at forbudet ikke innebærer freding av hele Oslofjorden, men av tre utvalgte områder. Dette er endringer og begrensninger i en sterkt belastet fjord – ikke en avvikling av fiskeriene, slik enkelte feilaktig velger å fremstille det.

Kartet viser Fiskeridirektoratets forslag til avgrensning av Oslofjorden.
Foto: Skjermdump fra Fiskeridirektoratets høringssvar.

Fiskeridirektoratets fiskerisoner – en bru mellom natur og næring

Mindre omtalt i debatten er at Fiskeridirektoratet i sitt høringssvar foreslo en «fiskerisone» i Oslofjorden. I sonen sør for Færder til svenskegrensen, innenfor grunnlinjen, skal kun båter under 11 meter få tråle reker. Dette var et meget godt forslag med flere meget viktige effekter:

  1. Bevarer driftsgrunnlaget for de minste fartøyene, altså båter mindre en 11 meter.
  2. Reduserer miljøpåvirkningen, siden små båter generelt har lavere drivstofforbruk og mindre fysisk påvirkning på havbunnen.
  3. Fordeler fisketrykket mer rettferdig, ved å skjerme kystnære felt for småskala fiskere og henvise større fartøy til mer åpne områder lenger ute.
  4. Bygger videre på velprøvd praksis fra Nord-Norge, der lignende sonereguleringer har beskyttet sårbare bestander og sikret småbåtfisket i tiår.

Denne differensieringen – å verne mer sårbare soner som Ytre Hvaler nasjonalpark, samtidig som de mest skånsomme aktørene får fortsette alene i resten av Oslofjorden – er et godt eksempel på balansert forvaltning.

Likevel virker det som om Hvalers politikere unnlater å snakke om dette, til tross for at det er nettopp det småskalafisket de hevder å kjempe for.

Fiskerisoner er ikke et nytt eller uprøvd virkemiddel

De store båtene er godt rustet til å fiske utenfor Oslofjorden, de små båtene er ikke det. Så det å la de små båtene få dette området for seg selv er et meget logisk forvaltningsgrep.

De som har store båter syntes selvfølgelig dette forslaget er tåpelig så jeg kan tenke meg at det er to forskjellige leire også i Utgårdskilen, de små båtenes kamp mot de store.

Endringer vil komme

Vi må også få med oss at fiskerisoner er ikke et nytt eller uprøvd virkemiddel. I Nord-Norge har man i flere tiår hatt ordninger som gir de minste fartøyene forrang i kystnære områder.

Finnmarkslinjen, som stenger trålere ute fra soner nær land for å beskytte kysttorsk, er et kjent eksempel. Lignende grenser finnes i Troms og Nordland, der bare båter under en viss lengde får fiske innenfor fastsatte linjer. Også i Lofoten og deler av Nord-Troms er rekefelt og gyteområder delt slik at småbåter kan fiske nær land mens større fartøy må holde seg lenger ute.

Spørsmålet er ikke om fredningssoner kommer, men hvordan de skal utformes

Erfaringen viser at dette både beskytter sårbare bestander og sikrer småskalafisket et livsgrunnlag.

At endringer i fiskeriforvaltningen kommer, er det ingen tvil om. Danmark har allerede innført store fredningssoner, Sverige det samme – og Norge følger etter. Spørsmålet er ikke om fredningssoner kommer, men hvordan de skal utformes.

Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende at ingen av Hvalers politikere har gått tydelig ut og støttet forslaget om fiskerisoner og nullfiskeområder, det er dette som vil sikre de små båtene et fremtidig driftsgrunnlag.

I stedet preges ordlyden i debatten av argumenter som i stor grad sammenfaller med de store båtenes og mottakenes politiske og økonomiske interesser.

Er dette å starte i feil ende?

Motstanderne av nullfiskeområder hevder ofte at man «starter i feil ende» – at forurensningsproblemene på land må løses først. Det er viktig at man ser at dette er villedende retorikk, ikke fakta.

Rent vann alene gir ikke en frisk fjord.

Uten intakte næringskjeder og et rikt marint liv vil ikke økosystemet kunne dra nytte av bedre vannkvalitet. På samme måte kan ikke livet i havet gjenoppbygges hvis vannet er sterkt forurenset. Det ene klarer seg ikke uten det andre – derfor innføres tiltakene parallelt.

Landbruket har allerede vært gjennom en omfattende prosess, blant annet med innføringen av regionale miljøkrav for landbruket.

På østsiden av fjorden ble disse kravene innført i 2023, med blant annet strengere regler for jordarbeiding, forbud mot høstpløying, vegetasjonssoner mot vassdrag og tiltak for å redusere avrenning av nitrogen og fosfor. De samme tiltakene ble innført på vestsiden i 2024.

Tiltakene behandles sektor for sektor – nå var det fiskerienes tur

Mange politikere ser ikke ut til å forstå dette, eller velger å ikke forstå, og bruker «start i feil ende»-argumentet som en avledningsmanøver. Å vente med å redusere fiskepresset til alt annet er ordnet, innebærer en høy risiko for at lokale nøkkelarter forsvinner for godt, det samme med våre lokale fiskerier.

Og vi skal heller ikke være naive – det er mye politikk i dette.

Endringer koster, men alternativet er langt verre

På Hvaler er det et velkjent begrep at «de som har fiskerienes stemme, har også ordføreren». Nå pågår det en kamp om å vinne fiskerienes gunst, og den fargen på politikken preger tydelig debatten.

Men er det virkelig slik vi politikere skal holde på – at vi lokale ikke-eksperter skal sette en stopper for vitenskapelig funderte tiltak med begrunnelsen «dette er ikke vår skyld, skyld på noe andre?»

Da blir ingenting gjort. Endringer koster, men alternativet er langt verre.

Når fiskerne er «forvaltere»

Noen hevder at fiskerne selv har vært gode forvaltere av fjorden. Historisk og globalt viser erfaringen at når næringen selv har hatt styringen, har kortsiktige økonomiske hensyn ofte trumfet langsiktig økologi. Fangstnivåer har blitt satt for høyt, og restriksjoner har møtt motstand selv når bestandene har rast.

De mest vellykkede eksemplene på bærekraftig forvaltning kommer der uavhengig vitenskap og sterke reguleringsmyndigheter har siste ord – i samarbeid med fiskerne, men ikke styrt av dem.

Hva står på spill?

Hvis nullfiskeområdene droppes eller kraftig svekkes, er risikoen stor for at Oslofjorden ikke klarer å reise seg. Det er ikke bare et tap for naturen – det vil være et tap for alle som lever av og med fjorden.

En levende fjord er grunnlaget for et levende fiskeri. For Hvaler betyr det at kampen ikke bare handler om dagens inntekter, men om å sikre at kystkulturen kan bestå i fremtiden. Da kreves det vilje til å akseptere midlertidige begrensninger for å få en langsiktig gevinst.

Å avvise tiltaket som «symbolpolitikk» overser både forskningen og realitetene

Nullfiskeområdene er ikke et mirakelmiddel, men de er en helt nødvendig del av en større tiltaksplan. Sammen med kloakkrensing, strengere landbruksregler, habitatrestaurering og klimatilpasning kan de sammen bidra til å bringe Oslofjorden tilbake til et nivå der både natur og mennesker kan leve godt av den.

Å avvise tiltaket som «symbolpolitikk» overser både forskningen og realitetene. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig – og handle mens vi fortsatt har noe å redde.

Hvaler-politikken sett gjennom trålsynet

Den politiske motstanden på Hvaler er altså i stor grad farget av fiskerienes interesser. At politikere lar seg til de grader påvirke på denne måten, er etter min mening en skummel vei å gå.

Det er selvsagt helt greit – og nødvendig – at fiskeriene selv sier ifra, de skal og bli hørt, men vi som politikere har også et ansvar for å ta et skritt tilbake og se helheten.

I små samfunn som Hvaler, hvor fiskeriet er en stor næring og mange politikere har fiskerne som venner og naboer, kan det være vanskelig å se skogen for bare trær.

Den strategien de fleste partier på Hvaler – med unntak av MDG – nå velger, mener jeg er uklok. Å skylde på kloakk, landbruk og «alle andre» i en høring som omhandler fiskeriene og kun fiskeriene, sender et uheldig signal til myndighetene om at vi mangler evnen til å se hva som er riktig og fremtidsrettet forvaltning.

På Hvaler derimot, settes føttene ned – her vil man fortsette som før

Det svekker vår rolle som høringspart og som forhandlingspartner videre i prosessen.

Det ville etter min mening vært smartere å spille på lag med vitenskapen og myndighetene bak forslaget – ikke henge dem ut som kunnskapsløse. Vi burde sett verdien av nullfiskeområdene som nå innføres, og applaudert at regjeringen faktisk setter inn tiltak for å redde Oslofjorden.

Samtidig burde vi jobbet for å sikre de småskala fiskeriene i kommunen, for eksempel ved å støtte Fiskeridirektoratets forslag om å gi båter under 11 meter hele Oslofjorden for seg selv.

Vi kunne til og med vurdert å åpne opp for at disse kunne fiske kreps, reker, krabber og hummer med teiner også innenfor nasjonalparken.

Både Danmark og Sverige har valgt en slik tilnærming – der bunntråling forbys i sårbare områder, men fiske etter kreps, reker, krabber og hummer med passive redskaper fortsatt er tillatt – nettopp for å legge til rette for en omstilling til et mer bærekraftig fiske.

På Hvaler derimot, settes føttene ned – her vil man fortsette som før.

Nødvendige tiltak blir avfeid som symbolpolitikk.