Hansastadt Lübeck – porten til et tyskdominert Østersjøen?

EU revner – hva kommer etterpå? I vår serie om hvordan sprekkdannelsene i Europa kan komme til å se ut etter EUs kollaps er vi kommet til Tyskland. EU ble i sin tid konstruert av USA sammen med mektige europeiske kapitalinteresser med Tyskland som kjerne. Tyskland har vært EUs industrielle og økonomiske lokomotiv og viktigste økonomi. Når EU revner vil Tyskland og tysk kapital stå overfor svært store utfordringer, men vil også få noen muligheter landet ikke har hatt siden det tapte annen verdenskrig.

I denne serien har vi tillatt oss å leke med tanken om at de gamle tektoniske platene som har dannet sprekker i Europa gjennom hundrevis av år vil komme til syne igjen når EU bryter sammen.

Fugl Fønix reiser seg igjen

Fra Storbritannias side ble NATO redskapet for å «holde USA inne, Tyskland nede og Russland ute». NATO er i dag et vandrende lik og det er et tidsspørsmål før organisasjonen blir erklært død. Et endelig nederlag i Ukraina vil være en dødsattest for organisasjonen.

Da er det ikke så mange bindingene igjen før Tyskland må finne ut av sin plass i verden. Fortsatt er landet okkupert av USA, men sett at USA trekker ut styrkene, slik Donald Trump har truet med, hva da?

USA har rundt 35.000–40.000 soldater i Tyskland, inkludert baser som Ramstein, som er sentrale for NATO-operasjoner. Tyskland har historisk lent seg på USA for forsvar, med lave militærutgifter (rundt 1,5–2% av BNP). Uten amerikanske tropper ville de måtte øke forsvarsbudsjettet dramatisk – kanskje til 3–4% av BNP – for å bygge opp egen kapasitet. Dette inkluderer mer investering i Luftwaffe, marine og cyberforsvar, samt potensielt gjeninnføre verneplikt på alvor (i dag kan man velge bort militærtjeneste). Sikkerhetsvakuumet kunne tvinge Tyskland til å søke nye allianser. Mulige alternativer: Styrke bånd med Frankrike og Storbritannia for nukleært samarbeid (siden Tyskland ikke har egne atomvåpen), eller danne en ny europeisk forsvarsunion. Spørsmålet er hvordan en slik union ville se ut.

Lavthengende frukt: Sverige, Finland og Baltikum

Hvis vi ser på den tyske skyggen over Europa i et historisk perspektiv så strakte både Hansa-forbundet og Den tyske orden seg til Baltikum gjennom de nordlige områdene av det nåværende Polen.

Hansaforbundet:

Den Tyske Orden er en romersk-katolsk religiøs orden. Sammen med Malteserordenen er den en juridisk etterfølger til de militære ordenene fra korstogene. I middeladren hadde de et sterkt feste i Baltikum:

Enda tydeligere blir denne skyggen når vi ser på Preussens historiske utbredelse:

Riga hadde rundt 50% tysk befolkning, Tallinn 60% mens Vilnius bare hadde 25% på det meste. Riga og spesielt Tallinn var i praksis tyske byer fra hansatiden og frem til midten/slutten av 1800-tallet. I bykjernene kunne tyskerne utgjøre 60–80% helt fram mot 1880-tallet.

Erobring uten å løsne skudd

I en gitt situasjon ville et Tyskland uten amerikanske eller britiske lenker kunne bruke historie, tradisjon, kapital, handel og diplomati til å skape konturene av en Østersjø-allianse.

Sverige og ikke minst det svenske kongehuset og overklassen var i hemmelighet pro-tyske.

Under hele kalde krigen var den offisielle linja «nøytral», men i praksis var Sverige dypt integrert i vestlig (les: tysk-amerikansk) etterretning og industri. Svenske offiserer trente i Tyskland, Saab og Volvo var avhengige av tyske underleverandører, og den svenske eliten snakket ofte tysk som andrespråk. Hemmelige avtaler fra 1950-tallet ga Vest- Tyskland rett til å bruke svenske flyplasser i krig. Det er fortsatt en stille respekt for «den tyske modellen» i svensk næringsliv.

Finland: Åpent pro-tysk under Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen (1941–44). Etter krigen ble det pakket bort, men i næringslivet er Tyskland fortsatt «den store kunden». Finsk industri (Metso, Wärtsilä, Kone) lever på tyske ordrer. I et scenario der Russland igjen virker truende og USA forsvinner, vil mange finner tenke: «Bedre Berlin enn Moskva – igjen».

Baltikum: Her er det nesten komisk åpent. I Latvia og Estland er det fortsatt tusenvis av etniske tyskere (eller etterkommere), og før 1939 var Riga og Tallinn i praksis tyskspråklige handelsbyer. I dag er Tyskland den desidert største investoren i alle tre landene. Når folk i Riga sier «vi trenger en sterk partner mot Russland», er det sjelden Warszawa eller London de tenker på først – det er Berlin.

Frihandelsforbund Østersjøen?

Alt dette tilsier at med alle de forutsetningene vi har lagt til grunn ville Tyskland lett kunne gå i spissen for å danne et handelsforbund eller en frihandelsunion rundt Østersjøen. I alle disse landene vil det være sterk sympati i overklassen for at en slik løs allianse også vil ha en militær del.

Tysklan ville kunne bruke sin overlegne kapitalstyrke til å kjøpe opp havner, industri og nøkkelbedrifter.

Ikke et skudd er løsnet, intet ukvemsord er uttrykt, alt går rolig og pent og plustelig har man et tyskdominert forbund rundt Østersjøen.

Det forutsetter jo at USA ser en annen vei, men det har vi allerede sagt.

Et slikt forbund vil likevel bli ganske irrelevant hvis det ikke klarer å gjenopprette et normalt forhold til Russland. Men det får være en annen drøfting.

Motstand fra Polen

Det landet som vil være mest imot en slik blokk er Polen. Det er bare to generasjoner siden landet ble okkupert av Tyskland og hadde enorme menneskelige og materielle tap. Å se et militarisert Tyskland på politisk og økonomisk erobringsferd i sine nærområder er et mareritt sett fra Warszawa.

Det finnes djupe folklige strømninger mot Tyskland og landet er svært pro-amerikansk. Historisk var de britenes allierte og vi ser skyggen av en anglo-polsk allianse med brodd mot et nytt og mer sjølsikkert Tyskland.

Polen har en sterk økonomi og EUs nest største hær. I et slikt scenario kunne USA dumpe Tyskland og går all in for Polen.

Konsekvens: En ny «mellomkrigslinje» fra Østersjøen til Svartehavet. Linja kommer til å gå omtrent der den gikk i 1939:
• Vest for linja: tysk økonomisk dominans.
• Øst for linja: polsk-amerikansk militær dominans Baltikum havner i kryssilden. De hater Russland, misliker Polen historisk (Vilnius-spørsmålet, 1920-krigen), og er økonomisk avhengige av Tyskland.

Hva med Norge?

Et slikt Tyskland som vi har skissert vil være enormt interesssert i å beholde billig strøm og gass, samt mineraler fra Norge, akkurat slik Walther Funk og Hermann Göring var det under annen verdenskrig.

Men det vil også Storbritannia og USA være. Og om USA skulle være så slepphendte at de gir fra seg Tyskland, Baltikum, Sverige og Finland, så har de enda større grunn til å beholde kontrollen over Norge.

Og Norge, stakkar, har ingen politikere som rekker Christian Michelsen, Fridtjof Nansen, Johan Sverdrup eller Gunnar Knudsen over anklene, så USA/Storbritannia vill bare kunne tilby den sørgelige gjengen i Oslo å få ta selfies i Downing Street 10. eller Det hvite hus, så vil det meste være ordnet. Fra å være en EU-koloni går vi over til å bli en anglo-amerikansk koloni.