Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget er oversatt fra svensk av Arnt Folgerø.
Et hovedargument for multikultur og masseinnvandring er at det beriker de samfunnene der slike tiltak blir satt i verk. Med mange kulturformer får man et morsommere og mer interessant land å leve i, er det videre argumentet.
Ofte bruker man ulike lands matretter og kjøkken for å illustrere dette poenget. Det er bedre å ha mange matretter å velge mellom enn bare de nasjonale matrettene.
Denne måten å sammenligne på er misvisende. Et land med mange kulturer er synonymt med et land med mange problemer. Gjengkriminalitet, kriminelle klaner og trygdesvindel, for å nevne minst tre av de sakene som nå står høyt på den politiske agendaen i land som Sverige og Norge, er fenomener som klart kan knyttes til innvandring.
Men det finnes et enda mer dramatisk tema som ennå ikke engang er synlig i mediene i disse landene, nemlig at svenskene og nordmennene på lang sikt står i fare for å miste kontrollen over sitt eget land. Vi blir dermed ikke komplettert med folk fra andre kulturer og andre etnisiteter, som er det den multikulturelle ideologien handler om, men vi blir erstattet av andre folk. Fra et liberalistisk demokratisk’ ståsted er dette ikke noen katastrofe, fordi det bekrefter at menneskene er likeverdige og at globalisering derfor bør være et politisk mål.
Som den franske sivilisasjonskritikeren, Renaud Camus, tydelig påpeker, er denne totale fjerningen av de innfødte befolkningene i vestlige land – som han kaller «den store utskiftingen» – ikke mulig uten en dyp glemsel, en total selvutslettelse av forestillinger om mennesker og stedstilhørighet. Et folk som kjenner sin historie og sine litterære klassikere – et folk som kjenner seg selv og vet hva de skylder seg selv, lar seg ikke utslette fra historien. For først forsvinner folkets historie, så forsvinner folket.
Camus avviser ideen om en gjennomtenkt «konspirasjonsteori» bak Den store utskiftingen og påpeker i stedet at det er industrialisering, vitenskapelig styring, masseunderholdning og liberalisme som har slått seg sammen for å forvandle verdens folk—ikke bare Vestens nasjoner—til å bli utskiftbare og uten egne identiteter. Mennesker kan flyttes rundt og erstattes, etter eget ønske, av krefter utenfor deres kontroll. Men siden denne bevegelsen i dag bare går i én retning, er ofrene for denne prosessen folkene i Vesten. De utsettes for en masseinnvandring som truer med å viske dem ut for alltid fra historien.
Camus mener at en liten utskifting gikk forut for den store utskiftingen. De gamle, aristokratiske og borgerlige verdiene i vestlig sivilisasjon, inkludert antakelsen om at naturlig ulikhet, talent og hierarki både er nødvendige og gode, er blitt utfordret, bare for å bli forkastet. Skyldige er først og fremst forfallet i utdanning og framveksten av masseunderholdning. Først blir individer utskiftbare, én med den andre, og deretter hele befolkninger. Dette er essensen av holdningen Camus kaller «remplacisme», etter det franske ordet for utskifting, erstatning. Camus viser til Bertolt Brechts satiriske dikt «Die Lösung». Den enkleste måten for en regjering å oppheve folkets misnøye på, er å erstatte folket.
Den globale eliten, som Camus kaller «replacister», gjennomfører en form for utjevning med sin globalisme og materialisme, noe som fører til en «avkulturasjon» av det europeiske samfunnet. Camus ser det som en form for «folkemord ved substitusjon», inspirert av ideer om et utskiftbart menneske uten nasjonal eller kulturell identitet.
Kritikere mener at Camus har lansert en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori uten demografisk grunnlag, men den innvendingen holder ikke. Når det gjelder innvandring til Sverige, har den finske systemanalytikeren Kyösti Tarvainen vist at om 45 år, hvis ting fortsetter som i dag, vil vi etniske svensker bli en minoritet i vårt eget land.
Vi vil også ha en betydelig høyere gjennomsnittsalder enn innvandrerne – det vil si at mange svensker vil være pensjonister, noe som vil være en ulempe. Og om 80 år vil muslimene være like mange som de etniske svenskene.
Endelig har politikerne forstått dette og begrenset innvandringen, selv om det ikke har skjedd med et overbevisende paradigmeskifte. Høsten 2025 har sosialdemokratene igjen begynt å snakke om behovet for å øke innvandringen. Argumentet er, som før, at alle mennesker har lik verdi, og at det derfor er grusomt å utelukke folk som trenger asyl. De som trenger beskyttelse, bør beskyttes,» sier Maryna Bialesta Vilhelm, leder for sosialdemokratene i Arvika.
I tillegg legges det til at partiet må stoppe «den meningsløse søkingen mot Sverigedemokratene når det gjelder asyl-, flyktning- og migrasjonsspørsmål». Denne politiske tilnærmingen betyr bevisst å nærme seg motstanderens posisjon og forsøke å ta over saken i håp om å tiltrekke seg velgere.
Bialesta Vilhelm understreker også at klimaendringer forventes å føre til nye flyktningstrømmer. Folk i afrikanske land vil forsøke å flykte til nord for å unnslippe den ekstreme varmen. «Det viser at vi må ha en generøs flyktningpolitikk,» sier hun.
Med andre ord: Hvis politikerne som nå sitter ved makten får bli, vil de sørge for at Sverige ikke forblir svenskenes land særlig lenge. Hvorfor? Det enkleste og sannsynligvis sanneste svaret kan gis med tre ord: uvitenhet, inkompetanse, dydssignalering.
Man skulle tro at landets journalister, intellektuelle og meningsdannere satte hælene i bakken i stedet for i taket, men som kjent er dette ikke tilfelle. Likevel vokser den folkelige motstanden mot innvandringen..
Slik jeg ser det, finnes det tre argumenter for å bryte den demografiske prosessen som fører til en befolkningsutskifting:
- Sverige er vårt land, ingen kan ta det fra oss.
- Sverige er svenskenes land
- Sverige vil bli et verre land
Det første argumentet høres litt barnslig ut med sin steinharde grense mellom mitt og ditt, men det er sannsynligvis det sterkeste argumentet. Selv om det er mulig å bygge opp en vakker retorikk om åpne grenser og at et land tilhører alle, er eiendomsretten reell. Krig handler om dette – det er først og fremst territorier og land som blir erobret og tapt. Territorielle eiendomsrettigheter er bokstavelig talt et spørsmål om liv og død. Derfor er sannsynligvis det største sviket den politiske klassen kan begå mot sitt eget folk, å ikke sikre deres fødselsrett til landet. Det finnes sannsynligvis ikke noe større tap for svenskene enn å miste landet sitt. Faktisk mener jeg at hvis du sammenligner det med individuelle tap, er det det samme som å miste livet. Et folk som har mistet sitt land, har mistet sin eneste virkelig uerstattelige eiendel.
Det andre argumentet høres ut som det er omtrent den samme idéen som i det første, men jeg vil påpeke at verden i dag er fullstendig delt inn i ulike land som forsvares med nebb og klør av sine ledere, uavhengig av om de er ekte demokrater eller bare demokratier i navnet. Det kan hende at økonomisk flyt og produksjon i stor grad er globale fenomener, men det gjelder absolutt ikke territoriell makt. Retorikken om multikulturalisme og globaliseringens ideologi har ingen fotfeste i virkeligheten når det gjelder territoriell kontroll og eiendomsrettigheter.
Det tredje argumentet er av en annen type. Mens de to første handler om eierskap og identitet, er dette tredje resonnementet basert på en tilstand som vil framkomme. Hva tjener menneskeheten mest, Sverige som et land befolket av sekulære svensker, eller Sverige som et flerkulturelt land, kontrollert og dominert av muslimer?
Makteliten er svært forpliktet til det såkalte bildet av Sverige, altså hvordan omverdenen oppfatter Sverige. I etterkrigstiden var det et stolt og entydig bilde: Sverige, verdens mest moderne land. Sverige, som den tredje veien mellom kommunisme og kapitalisme. Sverige, velferdsstaten. Og så, det som i dag er mer kontroversiell: Sverige, den humanitære supermakten. Dette bildet er imidlertid ikke like utbredt over hele verden, men er mest en innenrikspolitisk forestilling om vårt ønske for å bety noe for verden. Den oppmerksomheten vi ikke kan tvinge verden til å vise oss med våpenmakt, kan vi kanskje få gjennom vår generøsitet?
Når det gjelder global, humanitær bistand, beregnet i forhold til bruttonasjonalinntekt, er Luxembourg nummer én og Norge nummer to. Sverige kommer på tredjeplass. Når det gjelder det spesifikke området «Seksuell og reproduktiv helse», er vi på toppen.
Dette er bildet våre ledende politikere ønsker å beholde, av grunner som er lett å forklare, ikke minst fordi på reiser rundt i verden vil de naturlig nok ikke skamme seg, men være stolte av landet de styrer. Det er imidlertid et annet bilde som er det virkelige. Sverige, velferdsstaten som kollapset på grunn av masseinnvandring. Selv Donald Trump har pekt på Sverige som et advarende eksempel. Sverige, et land med bilbranner, tapt monopol på vold, gjengkriminalitet, trygdesvindel, ydmykelsesvold, osv. (Herregud, jeg kunne gjort denne listen nesten endeløs).
Verden i dag består av omtrent 190 land. Det britiske magasinet The Economist måler demokratiets tilstand i 167 av disse i en demokratiindeks. En rekke småstater, fra Andorra til Liechtenstein til Vatikanstaten, er utelatt. Tenk deg nå at Sverige bytter plass, fra den høyeste til den laveste klassen: «Sverige som demokrati» blir «Sverige som et religiøst diktatur». Hvem tjener på det? Ingen! Absolutt ingen! Ikke engang muslimene som ønsker å komme til Sverige i dag, fordi de tror deres egne land er så mye verre.
Riktignok er dette det svakeste argumentet, men det er den typen ting politikere ser ut til å reagere på: Ikke bare vie seg til det håpløse prosjektet å prøve og bevare Sveriges gamle image. Løft også blikket og se hvor utviklingen går som resultat av den politikken som føres.