Jeg begynner med en tilståelse: Jeg har ikke spilt de to foregående delene i denne serien. Hvorfor ikke, spør du kanskje? Jeg elsker turbaserte japanske rollespill av den gamle skolen, og de ni første Final Fantasy -spillene, spesielt VI, VII og IX, er mine personlige favoritter. Siden den gang har jeg stort sett bare spilt nyutgivelser, remastere og remakes av denne serien på alt fra NDS, PSP og 3DS til PS5, ettersom jeg mistet håpet i retningen som ble tatt etter X. Men nok om den serien, selv om den var verdt å nevne her fordi Octopath Traveler 0 gir meg omtrent den samme følelsen som Hironobu Sakaguchis fantastiske saga.
Grunnen til at jeg ikke kastet meg hodestups inn i det første Octopath Traveler var rett og slett på grunn av en litt forvirrende eksklusivitetshistorie der jeg manglet maskinvare og tiden løp fra meg til fordel for andre ting. I dag kan de imidlertid oppleves på alle formater, og det er på høy tid for meg å gi de to første en velfortjent sjanse i denne helt frittstående trilogien av det mer klassiske snittet.
Jeg har spilt Octopath Traveler 0 på Switch 2, og det gir mersmak, for dette er akkurat min type oppsett og historie.
Imponerende katedraler og moderne lyssetting.
Dette er en annonse:
En stor, men vesentlig forskjell denne gangen er at vi får lov til å skape vår egen hovedperson i en mindre, men fullgod editor, mens tidligere spill har hatt forhåndsdefinerte karakterer og historier med ulike startpunkter på verdenskartet. Denne gangen er det større fokus på en mer personlig opplevelse og reise gjennom landet Orsterra der spillet foregår, noe som gjenspeiles i de mange systemene og retningene der du kan tilpasse din fighter i form av jobbklasser, evner og angrep, og også din egen grad av innflytelse over kommende interaksjoner med karakterer underveis. Historien gir også rom for en viss grad av personlige preferanser, der det overordnede plottet etter prologen åpner seg opp i tre hovedretninger som du kan følge, men også hoppe mellom for variasjonens skyld, der interessante møter og et godt utvalg av miljøalternativer venter.
Miljøene er varierte og tar oss med over land og hav.
Historien begynner i det vennlige samfunnet Wishvale, der den årlige festivalen som skal bringe god avling, lykke og velstand, er i ferd med å begynne med tenningen av et tradisjonelt og hellig bål. Barndomsvennen din Stia er opptatt med dekorasjoner, mens Phenn, en foreldreløs gutt som du ser på som en bror, og som nå er medlem av bygarden der faren din er kaptein, gjør sitt beste for å holde byen trygg. I kontrast til festlighetene i bakgrunnen planlegger en trio grådige tyranner et angrep på byen, der det sies at en hellig ring er gjemt, noe som snart fører til ødeleggelse og tragedie, der landsbyen brennes ned til grunnen og langt fra alle slipper uskadd unna. Spilleren og Stia klarer å flykte til en hytte, hvor de ligger lavt og fordriver tiden…
Wishvale før og etter…
Dette er en annonse:
Etter prologen står du overfor en rekke valg, hvorav den ene er jobbklasse, og tro mot sjangeren finner vi alt vi forventer, som Warrior, Thief, og Scholar, hvis primære bruksområder er fysisk styrke og høyere helse, raske angrep med evnen til å stjele, og litt mer skjøre magikere som bruker elementene. De fem andre klassene av totalt åtte er mer hybrider som blander offensiv med defensiv og ulike strategiske evner som kan dele ut buffs og debuffs, ispedd mer unike egenskaper. Senere i spillet får du imidlertid lov til å velge fritt mellom alle klassene og gå opp i nivå innenfor hver enkelt, samt kombinere aspekter av dem med hverandre for å få enda mer variasjon og muligheter.
Felles for dem alle er at de kjemper med to ulike våpenkategorier som man også kan bytte mellom i sanntid i kamp; en Hunter bruker for eksempel både pil og bue og en øks. Det finnes også et smart system for å låse opp nye evner i den rekkefølgen du ønsker, der kravet for neste opplåsing gradvis krever flere poeng. Dette er et genialt konsept der jeg som spiller ikke er låst fast i et rammeverk, men hele tiden utvikler meg innenfor det jeg faktisk ønsker, og kan vurdere hvor jeg bruker mine hardt opptjente erfaringspoeng. På samme måte kommer angrep og evner i form av gjenstander som jeg kan utstyre figurene med på samme måte som rustninger, hjelmer eller ringer, noe som gir enda flere alternativer til en allerede modulær og fri spillestil.
Mange trange korridorer må navigeres.
Etter å ha bestemt seg for en klasse, vender spilleren og Stia tilbake til restene av Wishvale, hvor de står overfor et nytt valg: De tre antagonistene bak angrepet personifiserer og gjenspeiler en overordnet moralsk innflytelse på hvordan verden som helhet fungerer. Systemet kalles «Path Actions» og er delt inn i tre områder: Wealth, Power, og Fame. Avhengig av hvilken av disse tre du velger, vil du få et løft på det aktuelle området, noe som vil påvirke dine sjanser og evner i fremtidige interaksjoner med landsbyboere og karakterer underveis. Alle «Path Actions» øker i nivå over tid, delvis gjennom historien, men også gjennom gjerninger, valg, sideoppdrag, hvem du knytter bånd med og mye mer. Avhengig av nivået ditt på disse områdene har du større eller mindre sjanse, beregnet i prosent, for å lykkes i interaksjonene med NPC-er.
Kanskje du vil prute og kjøpe en unik gjenstand de har i sin besittelse (Wealth), utfordre dem til en duell om et nytt våpen (Power), eller rett og slett sjarmere og overtale dem (Fame) til at du virkelig trenger de helsegjenstandene som så ofte brukes i kamp. Dette gjør enhver interaksjon med en NPC til et interessant møte som genererer konkrete gjenstander i tillegg til historie og informasjon, og mange av dem kan også rekrutteres til å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Wishvale.
Å gjenoppbygge hjembyen din er et lite minispill.
Gjenoppbyggingen av landsbyen er en sentral del av eventyret, der byen gradvis vokser til en selvforsynt hjemmebase. For å oppnå dette kreves det råmaterialer, ressurser og arbeidskraft. Tømmer, stein, metall, stoff og frø kan samles i omgivelsene eller kjøpes i andre landsbyer, eller som belønning etter et klassisk «random encounter». Personer og arbeidskraft rekrutteres ved hjelp av overtalelse i de mange byene og landsbyene du passerer gjennom, der ulike anskaffelser har ulike ferdigheter i vertshus, butikker, jordbruk og mer. Å bygge opp igjen hjembyen din, plassere ut hus og dekorere er en unik funksjon som ikke bare er avslappende å pusle med som et slags minispill i seg selv, men som også gir en følelse av gjenfødelse der du setter ditt eget preg på hvordan den skal utformes og hvilke fremtidige belønninger du ønsker at den skal generere. Det er enkelt og nedstrippet nok til at det ikke stjeler tiden din, hvis du, som meg, ikke liker å bygge baser eller drive med den typen administrasjon. Du velger selv hvor estetisk tiltalende eller plassbesparende det skal se ut til slutt.
En uhellig treenighet som må styrtes.
Men vi skal selvfølgelig også gå etter dem som står bak all elendigheten. Den grådige heksen Herminia huserer i den fordervede byen Valore, den korrupte militærlederen Tytos styrer og kontrollerer Emberglow med jernhånd, og den siste lorden, Auguste, med sin lave og ubehagelige stemme, er en sadistisk dramatiker som holder til i Theatropolis. Alle symboliserer de korrupsjon og ondskap i ulike forkledninger, der rikdom, makt og berømmelse har steget dem til hodet.
Det er tre hovedveier gjennom historien, der du kan følge den ene, den andre eller hoppe mellom dem når som helst, avhengig av hvor du retter skrittene dine på verdenskartet. Auguste gjorde inntrykk på meg i prologen, så jeg valgte å følge den veien til å begynne med. Jeg beskrev ham nettopp som sadistisk, men en mer presis beskrivelse ville kanskje vært fullblodspsykopat, for jeg blir av og til forbløffet over hva som sies og skjer i kapitlet hans, der Augustes ugjerninger danner grunnlaget og inspirasjonen for teaterforestillingene han er kjent for, og som fengsler alle som er vitne til dem. Til tider når det et nivå som få grøssere kan matche, noe som er uvanlig å se i et japansk rollespill av denne typen, uten å røpe for mye. Skurkene er interessante, velskrevne, unike og tvers igjennom depraverte.
Auguste er en skikkelig forskrudd liten kjeltring.
Akkurat som i de tidligere spillene i serien er det turbaserte kamper, noe som betyr et avmålt tempo med mer tankevirksomhet. Nytt i denne utgaven er at du kan ha opptil åtte figurer i gruppen din, fordelt på en fremre og en bakre linje. Den fremste rekken kjemper, mens den bakre rekken står klar til å avløse den fremste karakteren, noe som skaper utallige strategiske kombinasjoner. Den bakre linjen regenererer også helse og spillets ekvivalent til «mana», kalt SP. Break & Boost -systemet som ble etablert i Octopath Traveler, er også til stede her, og går i bunn og grunn ut på å bryte ned fiendens skjold med den typen skade de er mest utsatt for, noe som til slutt tar dem ut av spill og åpner dem opp for mer skade. Hvert «trekk» genererer også BP (Boost Points), som brukes sammen med et hvilket som helst angrep for å utløse flere gjentatte slag i rekkefølge eller mer oppgraderte angrep. I tillegg til dette finnes det også Ultimate Techniques, som er nye i denne utgaven og best kan beskrives som «innkallinger» fra Final Fantasy.
Kampsystemet kan virke litt nedstrippet til å begynne med, men det blir mye mer dynamisk, variert og levende jo flere karakterer du rekrutterer og angrep du skaffer deg. Legg til de positive og negative statusendringene som er en del av denne sjangeren, samt fiender som kan påvirke begge sider samtidig eller bytte karakter for deg, så blir det fort veldig hektisk og på ingen måte en dans på roser. Jeg skulle imidlertid gjerne sett litt mer animerte fiender, da de til tider kan virke litt statiske.
Spillets turbaserte kamper er glimrende, men fiendene er litt stive.
Spillet har en halvåpen struktur, der visse områder er avstengt til senere, mens andre krever et høyere nivå for å kunne angripes. Omgivelsene er varierte, og spenner fra fortryllede skoger, frosne fjelltopper og solfylte strender til forfalne spøkelsesbyer og overdådige eventyrslott. I tillegg kommer utallige mindre, isolerte «fangehull» som ofte huser en boss som vokter noe av stor verdi. Omgivelsene er livlige når det gjelder detaljer og for det meste vakre i den bevisst retrostilen i HD-2D vi er vant til, med avansert belysning, refleksjoner og partikkeleffekter pakket inn via Unreal Engine 5. Det er imidlertid noen teksturer som ser merkelig lavoppløste ut og skiller seg ut, om dette er en feil eller et resultat av at Switch 2 ikke er kraftig nok, skal jeg la være usagt, eller om det skyldes at det i hovedsak er en oppskalert, utvidet og kraftig modifisert mobiltittel. Det ser betydelig bedre ut i bevegelse enn i stillbilder, der spesielt HDR gir bedre kontrast og farger.
Bildefrekvensen er stabil og god, selv om mer avanserte miljøer kan rykke litt til tider, men aldri i den grad at det har en merkbar innvirkning. Jeg skulle imidlertid gjerne sett litt større miljøer og færre av de trange, trange passasjene, som utgjør størstedelen av spillet. Det er mye å oppdage og mange sideoppdrag å ta fatt på, noe som ofte fører til at nye bekjentskaper slutter seg til troppen din, som teller over 30 karakterer. Det er et stort spill når det gjelder innhold og omfang, så du må regne med å bruke rundt 100 timer for å få mest mulig ut av det. Musikken er også velkomponert, med feiende strykere og smekre pianoer, akkurat som den skal være. Stemmeskuespillet holder også høy standard, og jeg spilte med engelske stemmer, men japansk er også tilgjengelig for de som foretrekker det.
Gammelt og nytt i skjønn harmoni.
Octopath Traveler 0 har gjennomtenkte jobb- og kampsystemer, velskrevne karakterer og den eventyrlige og «klassiske» historien jeg har savnet de siste 10+ årene. Path Actions med Power, Wealth, og Fame er et system som gjør alle interaksjoner til belønninger. Det er retro og moderne på samme tid og vekker lidenskapen for sjangeren til live igjen, enten du er en gammel traver eller har fulgt med på avstand og ikke våget å ta steget. Octopath Traveler 0 er like mye Final Fantasy fra fortiden som det er noe nytt som spisser og finjusterer et kjent konsept med nye funksjoner. Dette er new old-school på alle de riktige måtene.