Jeg var ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente da jeg ble invitert til en tidlig fremvisning av Pathea Games’ kommende action-RPG The God Slayer. På det tidspunktet visste jeg ikke hva spillet het, bare at skaperne av den familievennlige My Time-serien skulle ta en avstikker inn i mørket for å lage en ny type spill, og bruke sine mange års erfaring til å skape et prosjekt som var helt annerledes enn noe annet de hadde gjort før under Pathea-navnet.
The God Slayer krysser absolutt av i disse boksene. Bare ut fra tittelen bør du få et inntrykk av hovedmålet med spillet. Du skal drepe guder. Ikke bare fordi du har lyst til det eller fordi du er sint, som i God of War, men fordi du er lei av at gudene over deg behandler folk som maur. Så du slutter deg til en motstandsbevegelse, og blir en maskekledd borgerverner som bruker elementære krefter for å matche gudenes styrke. The God Slayer utspiller seg i en asiatiskinspirert steampunk-verden, og er ulikt mange av spillene vi ser på markedet i dag, og det fanget meg umiddelbart da jeg ble ledet gjennom spilldemoen.
Det er verdt å merke seg med en gang at jeg ikke spilte The God Slayer. Spillet virker å være i en veldig tidlig fase akkurat nå, men det er fortsatt lett å bli tiltrukket av med sitt filmatiske skue. På noen måter ble jeg minnet om da jeg først satte meg ned til en presentasjon av et lite kjent spill kalt Clair Obscur: Expedition 33 på Gamescom 2024. Den gangen var jeg veldig imponert, men skeptisk til hvor ekte opplevelsen ville være sammenlignet med demoen. På mange måter har jeg det på samme måte med The God Slayer, for Pathea Games ser virkelig ut til å være inne på noe her.
The God Slayer bærer inspirasjonskildene sine på ermene. Du behersker alle de fem elementene (ild, vann, jord, metall og tre), og du kan bruke dem etter beste evne i fartsfylt action der du meier ned fiender med flammeknyttnever, slår dem til side med massive steinblokker eller magiske metallvåpen, eller fryser og kontrollerer dem med vannkrefter. De detaljerte animasjonene og effektene er kanskje litt prangende, men den imponerende grafikken gir deg et varig inntrykk av at kampene kommer til å føles slagkraftige og tematiske. Det ser gøy ut å blande og matche elementer, og det er tydelig at Pathea har utviklet dette systemet mer enn bare å gi hvert element et nytt malingsstrøk.
Dette er en annonse:
Før vi gjorde oss klare til å slå løs på de onde gudenes tjenere, fikk jeg ta en titt på spillets vidstrakte by og noen av elementene i spillet. Vi fikk ikke se spillerens valgmuligheter i sideoppdragene i The God Slayer, men jeg ble forsikret om at spilleren vil kunne utføre sideoppdragene i sin egen stil i det endelige produktet. I demo-oppdraget angrep hovedpersonen en gud ved basen for deres operasjoner, slik det så ut. Traversal blander litt parkour i Assassin’s Creed-stil med store hopp og hjelp av noen elementære krefter, noe som gir en fin blanding som igjen ikke skaper forvirring om inspirasjonskildene, men bruker dem etter beste evne. Selve byen er det viktigste åpne området, og ser perfekt ut for timevis med løping over hustak eller løping mellom smug i nærheten. En god blanding av at kartet er åpent nok til å rettferdiggjøre utforskning, men ikke for åpent til at du lurer på om det virkelig er verdt å bruke 15 minutter på å vandre nordover.
Det var også fint å se elementære krefter brukt utenfor kamp. Takstein kunne feies bort på en fiende under eller for å ta beina under dem. Metallbiter kan plukkes opp og slynges mot en gruppe. Disse instruksjonene vil ikke overbelaste skjermen, som jeg ble fortalt, men de vil gi spilleren mulighet til å oppleve kreftene sine utenfor de pene kampanimasjonene. Det er en stor fordel for å gi liv til The God Slayer-verdenen, som minnet meg om Control, der spilleren kunne leke med kreftene sine uansett om de trengte å bruke dem eller ikke.
Dette er en annonse:
Demoen var ganske kort, og det er mye som gjenstår å se med The God Slayer. Fortellingen, for eksempel, virker gjenkjennelig, men kanskje litt formelaktig ut fra det vi har sett så langt. Det var umulig å si hvor dypt RPG-systemene går, men jeg ble fortalt at de åpner for forskjellige spilleroppbygginger og tilbyr rike sosiale interaksjoner med NPC-er også. Der The God Slayer virkelig skinner, og det som virkelig tok tak i meg under presentasjonen, er spillets opptog. Det minner om Black Myth: Wukong på en måte, som et spill som føles så dristig i sin filmatiske stil at du ser på det med en god del ærefrykt. Det vil helt sikkert fange blikket med klipp på sosiale medier, men her håper Pathea Games har kokt opp en opplevelse som gjør mer enn bare å se fantastisk ut. Når det kommer, vil jeg være spent på å se mer av The God Slayer.