«Kone på deltid»: Et ord jeg aldri tidligere har hørt, men som Daniella bruker for å beskrive en dypt tragisk periode i livet sitt.

Som 13-åring levde hun to parallelle liv: Hun var «kona» i helgene – og skolebarn fra mandag til fredag. Ordet stammer fra Daniella selv, en av de mest modige og nye stemmene i debatten om æreskultur i Norge.

I sin historie fortalte hun at det var under et opphold i Irak – ikke i Norge – at en kvinnelig slektning endelig så henne og ba henne søke hjelp. Denne hendelsen bør vekke uro hos oss alle. Hvordan kan et barn som vokser opp i et av verdens frieste land først bli sett – og få råd – av en slektning under et opphold i et land vi ofte forbinder med ufrihet?

En fetter i Oslo

Den 18. november ble det arrangert en fagdag i Trondheim i regi av et bredt tverrsektorielt samarbeid om arbeid med minoritetsbarn og -familier.

En viktig del av dagen handlet om arbeidet mot negativ sosial kontroll – eller «Sjef i eget liv», som den nye handlingsplanen kaller det. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var likevel de personlige historiene: Jawad Raja, som beskrev en oppvekst preget av vold og æreskrav, og Daniella, som ble giftet bort som 13-åring til sin egen fetter i Oslo.

I mange arrangementer og offentlige samtaler om negativ sosial kontroll er det førstegenerasjonskvinner som står fram med sine historier. Menneskene som faktisk har stått i kampen, og som ofte selv har båret den største byrden for å skape sitt eget handlingsrom.

Les også: NRK bøyde seg for hijabkrav

Men historiene fra Jawad og Daniella avslører noe annet – og mer urovekkende. De representerer henholdsvis tredje og andre generasjon i Norge. Jawad og hans mor er født her. Daniella kom som treåring. Likevel ble de utsatt for alvorlige overgrep som det norske samfunnet burde ha fanget opp.

Det viser at problemet ikke er «importert» og ferdig utvannet i neste generasjon – det videreføres. Og ofte uten at miljøene selv anerkjenner det som et problem. Det er den største barrieren av dem alle: Du kan ikke løse et problem som ikke blir erkjent. Noe som begrenser utviklingen av kritisk bevissthet om sin egen situasjon og de undertrykkende strukturene som påvirker dem.

Gutter er også offer

Det var også viktig at både en kvinne og en mann stod på scenen sammen under arrangementet den 18. november, noe som skjer sjelden. For selv om statistikken viser at over 75 prosent av ofrene er jenter og kvinner, finnes det også gutter og menn som lever under kontroll og begrensninger – både som utøvere og som ofre.

Les også: Det er litt creepy å gjøre dette mot barn

Fordi selv om kvinnes seksuell organ er kjernen i æreskulturen, men det er ikke bare et kvinnespørsmål; den handler om makt, frykt, sosial prestisje og patriarkalske forventninger som rammer hele familien.

Som kurder med kone fra Afghanistan kjenner jeg mekanismene altfor godt. Selv etter sju års ekteskap får min kone meldinger fra folk som mener hun burde ha giftet seg med «en afghaner, ikke en kurder». De sier det ikke fordi de mener vi ikke passer sammen – men fordi noen fortsatt tenker at kvinner tilhører «sitt eget folk», og at det svekker menns ære om en «av deres» gifter seg utenfor.

Dette er ikke ondskap. Det er internaliserte normer. Og de lever videre her i Norge.

Les også: Vanskelig å ta Mannsforum på alvor

Ekteskapet er den mest alvorlige formen

Den mest alvorlige formen for negativ kontroll jeg ser i mange miljøer er likevel ikke bare den som kommer fra foreldre, slekt eller de store miljøene. Det er den som oppstår i ekteskapet.

Jeg har møtt mange par der begge parter kontrollerer hverandre – ikke fordi de ønsker dominans, men fordi de frykter friheten den andre kan få. «Hvis jeg ikke får lov, skal ikke du heller.» Slik produseres en falsk form for «likestilling», der to mennesker sitter fast i hverandres begrensninger. Det er gjensidig ufrihet.

Historiene viser både hvor langt vi har kommet og hvor langt vi har igjen. Og det krever at vi tør å snakke om det som faktisk skjer, også når det gjør vondt. Æreskultur overlever i stillhet.

Norge har hatt handlingsplaner mot negativ sosial kontroll siden 1998. Likevel vet vi at mange barn og unge fortsatt faller mellom stolene. Uten enkeltpersoner som har våget å stå frem, ville handlingsplanene alene ikke vært nok. Det er implementeringen som avgjør – og implementering skjer ikke i lukkede kontorer. Den skjer i møter mellom mennesker, gjennom tillit og langsiktig relasjonsbygging.