Kommentar, Meninger | I landet som ble for rikt, er det lett å føle seg fattig

Det er typisk norsk å være rik. I alle fall ønske om å bli rik.

Men det er også typisk norsk å føle seg fattig.

Alt har jo blitt så dyrt. Både kaffe og ketchup. Rentene er høye. Drømmeboligen uoppnåelig. Og alle andre ser ut til å leve som Lotto-millionærer.

Sjelden er følelsen sterkere enn på årets store dag for offentliggjøring av skattetallene.

Listene over rikinger virker endeløse. De er i alle fall lengre enn matkøen utenfor Frelsesarmeen.

De fleste nabolag er stinne av formuer.

Fotballspillere «håver inn» – selv om de taper på banen. Millionene «renner inn» for influenserne. Arvinger på 20 år tjener mer på å la «pengene jobbe» enn det læreren til sønnen din gjør på å lære ungene å regne. Eieren av innvandrersjappa på hjørnet har blitt eiendomsbaron. Og nabosnekkeren viser seg å være styrtrik på krypto.

Slik er Norge anno 2025, ifølge skattelistene og norske medier.

Men bildet er ikke helt på jordet.

Bare hør her:

Norge er blant landene i verden med størst tetthet av millionærer, og vi har flest rike per innbygger i Norden.

I år er det over 200.000 dollarmillionærer i Norge, det vil si folk med en formue på over 11 millioner kroner. Og mens mangemillionærene blir færre i nabolandene våre, øker de her, ifølge World Wealth Report.

Vi har et av verdens høyeste lønnsnivåer. De aller fleste med helt vanlige jobber har råd til både hus, bil og ferie.

Du trenger heller ikke ha doktorgrad for å tjene fett. Bare én prosent av landets rikeste har det, i motsetning til land som Polen, Kina og Sveits.

Til og med på bygda er folk rike i annerledeslandet. Mens andre lands økonomiske eliter klumper seg sammen i storbyene, finner vi hele 42 prosent av de norske rikingene i distriktene.

Norge er på verdenstoppen i såkalt kjøpekraftjustert BNP. Det betyr at den jevne nordmann har bedre råd enn nesten alle andre i verden.

Mye av forklaringen er at Staten har råd til å gi innbyggerne gratis helsetjenester, høyere utdanning, kontantstøtte, barnetrygd, foreldrepermisjon, billig barnehage og sjenerøse sykelønns- og trygdeordninger.

Det betyr at nordmenn flest kan kjøpe seg hytter, båter, storbyturer, bolig nummer både en og to, golfutstyr, designervesker og mat fra Foodora.

Likevel går vi rundt og føler at vi har dårlig råd. At alle andre har ting som er større, dyrere, nyere og finere.

Det er fordi det er rent menneskelig å sammenligne vår egen rikdom med andres. Det er denne relative rikdommen som påvirker om vi føler oss lykkelige eller ikke.

Hvis du tjener 700.000 kroner i året – som er litt mer enn det de fleste nordmenn tjener – mens alle naboene dine tjener det dobbelte, vil du føle deg fattig. Dermed også mindre lykkelig.

Det handler om at vi mennesker er sosiale vesener, som sammenligner oss med naboer og venner. Ikke minst påvirkes vi av folk i sosiale medier. Uten at vi legger merke til at vi gjør det.

Mennesker er i det hele tatt veldig vare for forskjeller, særlig når de oppleves som urettferdige.

På samfunnsnivå kan det ha store konsekvenser når ulikhetene øker.

Forskjellene både i inntekt og formue har økt i Norge de siste ti til 20 årene.

Det blir flere rike og flere fattige, mens de «vanlige» inntektsgruppene krymper, konkluderte Fafo da de la frem Ulikhetsbarometeret tidligere i år.

Ulikhet skapes like mye av de rikes rikdom som av de fattiges fattigdom, ifølge sosialpsykologen Keith Payne.

Han påpeker at bare det å føle seg fattig kan føre til like mye stress, depresjon, kroniske smerter, sykdom og dårlige levekår som det å faktisk være fattig.

Og jo større gapet blir mellom rike og fattige i et land eller en kommune, jo større er risikoen for at dette skjer.

Forskere advarer mot at det kan gå på tiliten løs. At utviklingen vi har sett i Norge de siste tiårene utfordrer det norske likhetsidealet, som det egentlig er tverrpolitisk enighet om.

Når Norge faller på FNs lykkebarometer og var minst lykkelige i Norden i år, kan være et uttrykk for at landet som ble for rikt også har gjort oss mindre lykkelige.

Kanskje fordi penger og rikdom har blitt den viktigte målestokken for suksess og meningen med livet?

I lykkelandet Finland snakker man heller om «de lave forventningers lykke».

«Det gjelder å være takknemlig for det man har og ikke ha for store drømmer. Finners lykke er nøkternhet», skrev Sanna Sarromaa i et debattinnlegg i VG da Finland for fjerde år på rad ble kåret til verdens lykkeligste folk.

Når norske 18-åringer er opptatt av formuesskatt fordi de enten drømmer om eller forventer å bli rike som Øystein Stray Spetalen, så forteller det en hel del om den nye norske folkesjela.

Lusekofte er ut. Halfzip in.

Da er det ikke så rart at det er lett å føle seg fattig. På så mange vis.