Det er nesten umulig å forestille seg i dag, men en av 80-tallets største ballader ble født på et merkelig sted: over rulleteksten til en svart komedie om prostituerte og likhusarbeidere
Ingen så for seg at «That’s What Friends Are For» skulle bli selve lydsporet til kampen mot AIDS.
Ingen trodde at låten skulle samle noen av musikkhistoriens mest ikoniske stemmer i én og samme studioinnspilling.
Og ingen kunne ane at fire venner skulle bidra til å løfte en stigmatisert, livstruende sykdom ut av skyggene.
Det startet med en TV-kveld
Da Dionne Warwick skrudde på TV-en en kveld i 1985, ante hun ingenting om at livet hennes snart skulle ta en dramatisk vending. Filmen hun så, Ron Howards «Night Shift», var neppe noe man forventet stor kunst av, men da rulleteksten startet, hørte Warwick en melodi hun kjente igjen. Den bar den umiskjennelige signaturen til Burt Bacharach.
Tre år tidligere hadde han brukt den som soundtrack-fyll. Nå lå den der, ubrukt og glemt. Warwick tok telefonen dagen etter.
Uvennskap som ble reddet
Samtalen førte til en gjenforening ingen i musikkbransjen trodde de skulle få se igjen. Warwick og Bacharach hadde hatt et bittert og svært offentlig brudd på 70-tallet.
De snakket ikke.
De jobbet ikke sammen.
Deres musikalske ekteskap var dødt. Men én melodi, og én smertefull pandemi som herjet vennene hennes, gjorde noe med henne. Hun ville synge låten på nytt. Og hun ville bruke den til å gjøre en forskjell.
Les også: Historien om The Pussycat Dolls: Fra undertøysshow til popfenomen
Rod Stewarts glemte låt
At låten i det hele tatt var ledig, var nesten komisk. Rod Stewart hadde spilt den inn før henne, men plateselskapet hans hadde gjemt den bort fordi den ikke passet imaget hans. Dermed sto døren på gløtt for at sangen skulle få sitt virkelige øyeblikk. Og det øyeblikket kom med et brak.
Da Warwick ringte Bacarach og Sager dagen etter sa de at det ikke var noen god tanke å spille den inn på nytt fordi den allerede var kjent for publikum.
Dionne Warwick stod på sitt. Hun ville bruke sangen til å gi oppmerksomhet til noe som stod hennes hjerte nær.
AIDS
Elizabeth Taylor og Betty Ford var to av de som først begynte å gi offentlig oppmerksomhet til sykdommen fra amerikanske kjendiser.
Foto: Bettmann (Getty Images)
Underholdningsbransjen ble særlig hardt rammet og samtidig lammet av frykt. Warwick opplevde ødeleggelsene på nært hold. Hun så venner, kolleger, frisører og lysteknikere, det usynlige maskineriet i musikkens verden, visne hen og dø av en sykdom legene knapt kunne navngi. Hun mistet også sin egen assistent til aids tidlig i epidemien.
Reagan-administrasjonens respons på krisen var preget av taushet. President Ronald Reagan uttalte seg ikke offentlig om aids på flere år etter at epidemien startet. I dette lederløse rommet falt ansvaret for å si ifra på aktivister og etter hvert også på kunstnere.
Under planleggingen av innspillingen besøkte Elizabeth Taylor studioet. Hun foreslo at sangen skulle fungere som et grunnleggende verktøy for innsamling til den nyopprettede American Foundation for AIDS Research. Bacharach, Sager, artistene og plateselskapet sa ja uten å blunke.
Les også: Det startet med en tilfeldighet i et studio, og ga oss 80-tallets maxi-singler
Resultatet kom til å ryste USA.
Supergruppen ble til
Supergruppen i 2011
Foto: Larry Busacca (Getty Images)
Dionne Warwick ville gi singelen hun skulle gi ut ekstra oppmerksomhet, og samlet sammen et stjernelag. Stevie Wonder var det naturlige førstevalget for Warwick. Vennskapet deres gikk tiår tilbake, og de hadde samarbeidet en rekke ganger innenfor de samme R&B- og popmiljøene. Wonder bidro med mer enn stemmen sin; han kom også med et særegent musikalsk uttrykk.
Han hadde tidligere jobbet med Elton John på «I Guess That’s Why They Call It The Blues», der han spilte munnspillsolo, og Warwick visste at hans melodiske teft ville bli avgjørende for innspillingen.
At Gladys Knight ble med, var et kraftfullt oppgjør med bransjens trang til å sette kvinnelige artister opp mot hverandre. I årevis hadde musikkpressen dyrket rykter om en rivalisering mellom Warwick og Knight, de to fremste dronningene av sofistikert soul. I virkeligheten delte de et sterkt bånd der de sammen hadde navigert seg gjennom de segreguerte scenene på 1960-tallet.
Å invitere Knight var Warwicks måte å rive ned disse ryktene på. Elton Johns deltakelse kom i stand gjennom et typisk Hollywood-tilfeldighet. Warwick støtte på den britiske superstjernen i en dagligvarebutikk i Beverly Hills kvelden før innspillingen.
«Jeg sa: ‘Jeg spiller inn i morgen og jeg trenger deg.’ Så enkelt var det», fortalte Dionne Warwick senere.
Les også: Jennifer Rush: Popikonet som mistet sine egne sanger til andre, og selv forsvant
Verden hadde stoppet opp
Da låten ble sluppet i oktober 1985, var det som om verden stoppet opp. Den suste rett inn på førsteplass i USA og holdt seg der. Den ble årets mest populære låt i 1986. Den vant Grammy-priser. Den løftet tre av tidens største musikkikoner videre opp mot superstjernestatus.
Og viktigst av alt: Den samlet inn mer penger til AIDS-forskning enn noen enkelt låt før den.
Over tre millioner dollar gikk rett til amfAR. I dag høres det kanskje lite ut, men for 1980-tallets forskere var det livreddende. AIDS-forskningen var underfinansiert, politisk betent og nesten uten støtte. Pengene fra «That’s What Friends Are For» betalte for laboratorier, forskere og de første håpefulle medisinske gjennombruddene.
Låten ga ansiktet til en tragedie som altfor mange forsøkte å gjemme bort. Når Middle America skrudde på radioen og hørte Elton John og Stevie Wonder synge om lojalitet, handlet det ikke lenger om «dem». Det handlet om oss. Den varme, trygghetsfylte popballaden ble et trojansk hest for håp.
Dionne Warwick er fortsatt aktiv på scenen i en alder av 84 år og gjennomfører i 2025 sin omfattende «One Last Time»-turné med konserter over hele verden.
Stevie Wonder opptrer sporadisk ved store arrangementer og var booket som hovedattraksjon til festivalen BST Hyde Park i London sommeren 2025.
Elton John har offisielt lagt opp som turnéartist etter sin rekordstore avskjedsturné i 2023 for å fokusere på familien, men han fortsetter å skrive musikk og musikaler.
Gladys Knight turnerer fremdeles jevnlig i USA og har planlagt konserter langt inn i 2026, inkludert en felles turné sammen med Patti LaBelle.
Les også: Alle sang på Cheri, Cheri Lady, men bak kulissene raste Tysklands villeste pop-krig