Skattelister, Vefsn | Det bor en skattesnoker i oss alle – men det er ikke derfor vi publiserer

Det er like greit å være ærlig først som sist: Offentliggjøringen av skattelistene er som julekvelden og nyttårsaften på en gang både for oss i Helgelendingen og for det øvrige avis-Norge. I hvert fall målt i antall lesere og abonnementssalg. Søylene på dashbordene som måler trafikk på nettsiden lyser irr grønt fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. I redaksjonen snur vi oss rundt og legger alle kluter til for å få mest mulig ut av denne store dagen. Med offentliggjøring av navnene på de som tjente mest, og egne lister fordelt på alder, yrker, kjønn og bostedskommuner. Litt senere på dagene bretter vi ut lerretet, med intervjuer og reportasjer med folk som har fått både navn og inntekt eksponert for all verden i avisa.

Vi skal være de siste til å påstå at bak denne enorme leserinteressen ligger det mer høyverdige grunner enn en god porsjon nysgjerrighet, gjerne ispedd litt misunnelse og en dose ektefølt indignasjon. Er det rett og rimelig at kollegaen min tjener så mye mer enn meg? Naboen min arvet masse penger i fjor, hvorfor har hun ikke betalt en krone i skatt? Men også beundring og fascinasjon over at noen lykkes, som gründere, næringslivstopper – eller butikkansatte, for den saks skyld.

Det er ikke så rart at kritikken mot offentliggjøringen av skattelistene hagler mot avisene fra år til år. Dette er ikke annet enn snoking i folks privatliv, hører vi igjen og igjen. I mange andre land er lønn og formue regnet som et høyst privat anliggende, en strengt bevoktet hemmelighet som ingen andre har noe med, bortsett fra sjefen din og skatteetaten.

Så hvorfor i all verden skal vi fortsette med dette?

Svaret er åpenlyst, sett med demokratiske briller. Knapt noen andre land på den vestlige halvkule har et tilsvarende samfunn som «den norske velferdsmodellen». Et samfunn hvor det (fortsatt) råder stor enighet om at alle skal bidra til fellesskapets løsninger og behov, og at man skal bidra etter evne. Enten det gjelder skole, veier, sykehus eller eldreomsorg. Spørsmålet som skiller partiene, langs hele den politiske aksen fra Rødt til Frp, er hvor mye mer (eller mindre) man skal bidra i form av skatter og avgifter til stat, fylke og kommune. Prinsippet om at byrden skal fordeles, ligger fast. Det man ikke kan bli enig om, er hva som regnes som rettferdig fordeling.

Skattesystemet vi har i Norge er ingen selvfølge. Det har tatt generasjoner å bygge opp, men det kan falle sammen som et korthus hvis tilliten forvitrer. For at folk skal ha tillit, må de ha kunnskap. Og det er her vi i avisa kommer inn. Vi kan organisere, sortere og systematisere, og fortelle de personlige historiene og reaksjonene som får fram både oppsiden og nedsiden av det norske skattesystemet. Slik at leserne kan gjøre sine egne vurderinger om hva som er rett og galt og rimelig fordeling av goder og byrder. Noe som i neste omgang styrker grunnpilaren i den norske velferdsmodellen og fellesskapsløsningene som vi alle er avhengige av skal fungere.

Dette betyr skattelistene

Tallene som står i årets skattelistene nærmer seg å være ett år gamle.

Inntekt:

Inntekten som fremkommer i skattelistene, er det som på skattespråket kalles for alminnelig inntekt. Det vil si lønnsinntekt og alle andre skattepliktige inntekter – minus alle fradrag i inntekt.

På grunn av fradragene som «alle» får, er lønnsinntekten og andre inntekter ofte vesentlig høyere enn det som fremkommer i skattelistene.

Formue:

Formue er ikke det samme som rene penger. Det vesentligste av en formue kan være verdiene i en bedrift. Den kan bestå av lite omsettelige eiendeler, som maskiner, varelagre og tekniske installasjoner.

Det finnes ingen fasit for hvor stor formue en privatperson har. Kapitals liste over landets 400 rikeste personer lages ved hjelp av en beregning av anslåtte verdier.

Skatt:

Dette er samlet utlignet skatt for inntektsåret 2024.

Det er summen av all skatt som er betalt i løpet av fjoråret. All bruttoskatt, skatt på alminnelig inntekt, formuesskatt og all annen skatt.

Vær oppmerksom på at tallene ikke nødvendigvis er endelige. For eksempel vil tallene kunne bli endret blant annet som følge av klage på fastsettingen.

For all del: Journalistikken vår er ingen vitenskapelig forskning. Til det har vi heldigvis forskere, som pressen også skriver om når de publiserer sine funn. Og her kommer den dårlige nyheten: Ulikheten i Norge har aldri vært større. Eller mer korrekt: Vi må over 100 år tilbake i tid, nærmere bestemt til 1912, for å finne tilsvarende skjevfordeling i formue som i Norge anno 2025. I dag eier én prosent av landets innbyggere – noe som tilsvarer om lag 47.000 personer – 25 prosent av all nettoformue. Vi havner på andreplass i Europa, i feil ende av ulikhets-skalaen. Når det gjelder forskjeller i lønnsinntekt, så er bildet litt annerledes. Her ligger vi midt på treet sammenliknet med andre vestlige land. Men ideen om det særnorske likhetssamfunnet har for lengst slått sprekker.

Åpenhet og kunnskap bygger tillit. Det er derfor vi lager journalistikk om skattelistene. Og så er vi ikke mindre naive enn at vi skjønner at dette også trigger lesernes nysgjerrighet om hvem som tjener hva, hvor mye skatt de betaler og formue de eier, uten at det ligger så mye annet bak. Prinsippet om åpenhet gjelder selvsagt også for oss som jobber i avisa. Så her er lista over de som tjente mest og minst i Helgelendingen i året som gikk. (Nesten) helt på topp ligger undertegnede sjefredaktør og daglig leder for avisa.

Rettferdig? Se det er en helt annen sak, som i hvert fall ikke jeg skal ha noen mening om.

God fornøyelse!

(ps. Arveavgiften ble fjernet i 2014 av Erna Solberg-regjeringen, og var uansett ikke synlig på skattelistene)