MDG-leder Arild Hermstad og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) skal samarbeide i fire år. Om det skal gå bra, må Arbeiderpartiet innse sin avhengighet av de andre rødgrønne partiene, skriver Eivind Trædal.
FOTO: Annika Byrde / NTB

Kommentar

Vi fikk en slags enighet om statsbudsjettet, og alle kan senke skuldrene og feire jul. Men hva kommer etterpå?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringskrisen er avblåst for denne gang. De rødgrønne
partiene har, etter mange lange netter og tøffe diskusjoner, landet en enighet
om statsbudsjettet for 2026. For enkelte kom det som et sjokk at den første
runden skulle bli så turbulent.

«Knapt noen hadde fantasi nok til å tro at det
skulle bli brudd i budsjettforhandlingene i år», kommenterte NRKs Tone Sofie
Aglen himmelfallen etter at MDG og SV hadde forlatt forhandlingene. Det var
ikke helt presist. Enkelte kommentatorer som har god kjennskap til klima- og
miljøsaken, som Hans Mjelva i Bergens Tidende, forutså at regjeringen kanskje
styrte mot et isfjell. Historisk sett er det nettopp disse sakene som er de
vanskeligste å bli enige om. Det er fordi de ikke bare handler om penger.

Det som telles teller i politikken, og miljøpartier teller ikke bare penger.

Det nye rødgrønne flertallet har fått en humpete start.
Arbeiderpartiet startet friskt etter valget med å provosere Senterpartiet ved å
avlyse to viktige Senterparti-seiere som Arbeiderpartiet attpåtil selv hadde
gått til valg på: ferjepriser og sletting av studielån i distriktskommuner. Så
fortsatte de like frimodig med å i praksis legge ned oljefondets etiske råd
gjennom et løst forslag i Stortinget. En enorm provokasjon for MDG, Rødt og
spesielt SV, som både har kjempet lenge for en etisk forvaltning av oljefondet, og gjort det til en hovedsak i valgkampen. 

I budsjettforhandlingene har Arbeiderpartiet lent seg på
Senterpartiet. Selv om partiet er veldig mot ulv, er de glade i å rope ulv om
at de når som helst kan bytte side i politikken. Slik kan de beholde
forhandlingsmakt på tross av et svakt valgresultat. Sps påståtte vippemakt har
gitt Arbeiderpartiet en unnskyldning for å vende det døve øret til viktige
klima- og naturkrav, selv om både MDG, SV og Rødt, som til sammen er større enn
Høyre på Stortinget, har gått til valg på ambisiøs klima- og naturpolitikk.

Det
som telles teller i politikken, og miljøpartier teller ikke bare penger. For
oss er tallene for CO2-utslipp og kvadratmeter nedbygd natur minst like viktig.

Den maktarrogante oppførselen fra høsten fortsatte inn i
budsjettforhandlingene. Regjeringens ønske var en budsjettenighet uten noen
såkalte verbaler – altså skriftlige enigheter om politiske tiltak. De fleste
politikere vil være enig i at håndfaste pengesummer som regel er å foretrekke
framfor bokstaver, men det er både urimelig og arrogant å tro at fire partier
vil akseptere å ikke kunne gi noen politiske føringer på regjeringen fra sin
posisjon som støtteparti.

Etter flere utmattende møter midt på natta, valgte
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt den merkelige manøveren å lansere et
budsjettforlik i offentligheten som det ikke fantes noe flertall for. Men til
slutt fikk vi en slags enighet, og alle kan senke skuldrene og feire jul. Men
hva kommer etterpå?

I Norge kan regjeringen ikke skrive ut nyvalg, og
Stortinget er låst for fire år. Ap leder en regjering som har det
svakeste parlamentariske grunnlaget på 25 år, og er helt avhengig av støtte
fra fire jevnstore partier – som alle er like nødvendige for å sikre flertall. Å
starte den fireårsperioden med å forsøke å overkjøre alle sine støttepartier på
områder som virkelig er viktige for dem, er sånn sett et merkelig valg. 

På nasjonalt nivå er det sjelden pengene det kommer an på.
Staten er rik. Statens pensjonsfond utland har nesten doblet seg på fem år til
svimlende 21.000 milliarder kroner. Fondets størrelse er en stadig større
utenrikspolitisk utfordring for Norge, og regjeringen mener nå vi er blitt så
rike at vi ikke har råd til å ha en etisk forvaltning av oljepengene våre
lenger. Etter stortingsvalget kom mange bekymrede kommentarer om hvor dyrt det
ville bli å finne enighet om budsjett, men nå er vi blitt så rike at vi har
fått et forlik med fem partier uten å engang bruke alle pengene vi kan bruke
innenfor handlingsregelen. Problemet for regjeringen er at politikk ikke bare
handler om penger. Hvis det bare var påplussinger det var snakk om, kunne
forhandlingene vært løst på noen få dager. En bru, noen ekstra lærerstillinger,
flere politifolk i gatene, slike ting er enkelt å ordne. Men politikk er mer
enn det. 

De største slagene står om saker som handler om mer enn å
øke utgiftene på statsbudsjettet – om retningen på landet, og om moralske
spørsmål. Som hvorvidt Norge skal profittere på et pågående folkemord, hvor
mange flyktninger vi skal ta imot, eller hvorvidt vi skal omstille økonomien
vår bort fra oljeavhengighet og kutte i klimautslippene. Dette er ikke nytt.
Også under Erna Solberg var det klima- og verdisaker som ledet regjeringen til
kanten av stupet, ved flere anledninger, som klimaavgifter, bompenger og en
kvinne som ble hentet tilbake med sine barn fra en IS-leir i Syria. 

Det er mye snakk om hvorvidt media er høyre- eller
venstrevridd. Min erfaring er at de først og fremst har en slagside til de
såkalte styringspartiene. Ap og Høyre får et solid styringstillegg. Man tar for
gitt at dette er de «voksne i rommet», og at mindre partier er noen uskikkelige
og kravstore barn som maser om godteri og må disiplineres. Men hvis man skal
være et vellykket styringsparti i et flerpartisystem som det norske, kreves det
både fingerspissfølelse og god dialog med andre partier, særlig fra en så
parlamentarisk svak situasjon som Arbeiderpartiet står i. Ikke minst
krever det forståelse for at andre partier er selvstendige politiske prosjekter
med egne hjertesaker og velgere å ta hensyn til. 

De kommende månedene bør også Arbeiderpartiet få noen flere
kritiske spørsmål: hvordan planlegger de å sikre et styringsdyktig flertall de
neste fire årene, med en felles visjon for landet? Det vil neppe fungere godt
om man skal følge oppskriften fra de siste tre månedene.

Mange politiske kommentarer blir skrevet i
etterkant om hvem som har «vunnet spillet» og hvem som er de skarpeste
forhandlerne, men det mest særpregede med politikken som spill, er at spillerne
møtes igjen og igjen til nye runder. Gårsdagens seier kan lede til morgendagens
tap. En dristig manøver kan gi kortsiktig gevinst, men straffe seg i neste
runde. Det er vanskelig å konkludere med at Ap har lagt et godt
grunnlag for trygg styring de neste fire årene. Hvis regjeringen skal
lykkes i fire år, må de kanskje starte med å anerkjenne at politikk handler om
mer enn penger.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!