Hver helg kommer Egon Holstad og Marianne Lein Moe med hver sine kulturelle anbefalinger på hva du kan bruke tiden din på, både hjemme i din egen stue, ute blant folk eller sammen med familien i løpet av helgen.
Egons tre anbefalinger
TV-serie: «Der solen alltid skinner» (Sky Showtime)
Solsidan møter White Lotus
DET SØTE LIV: Men med masse bitre undertoner. Svensk og mørk satire/komedie-serie.
Foto: Sky Showtime
Jeg trodde jeg skulle se en komedie, da serieskaper Felix Herngren (som blant annet har laget nettopp «Solsidan», og selv spiller en bitteliten birolle her) står bak denne. Det er mulig å argumentere overbevisende for at de første fem, seks sesongene av Solsidan er det beste som er laget av sitcom i Norden, men de siste rundene, og særlig den aller siste, har vært så svake at de heller burde vært ulagd.
Denne miniserien er heller ingen kopi av Solsidan, og er mye, mye mørkere, dog med masse satire og kullsort humor. Et ektepar har blitt søkkrike av å selge familiebedriften, og har flyttet til Mallorca (eller «Mollis», som selvsagt svenskene kaller det) for bare å leve i sus og dus, knipse med tærne, trene, filosofere og drikke dyre drinker.
Det går selvsagt ikke bra. Masse fortidsgrums, med familiefeider, utroskap og sosiale og amorøse krysskoblinger fucker opp det meste, og selv om underteksten «du kan ikke kjøpe deg lykke eller kjærlighet for penger» kan virke overtydelige, sveipes det hele i land med et fiffig manus, komplekse og godt spilte karakterer, ispedd en hel dose selvironisk satire på rike skandinavers bekostning.
Film: «Togdrømmer» (Netflix)
«Straight story» med øks og sag
MOTVEKT: En herlig motvekt til Marvel-universet og masete CAPS LOCK-filmer.
Foto: Netflix
I strømmen av strømmefilmer fra strømmeselskapene er det mye ræl, der også, mens noen av dem også treffer planken til gagns. «Togdrømmer» er i siste kategori, og kunne selvsagt vært en actionfilm om undertegnede som kjempet med tunge våpen, og gikk til borgerkrig mot sentralmakta og de slemme søringene som ikke vil ha tog lenger nord enn Fauske, men den hadde nok floppet så det sang (muligens bortsett fra i små, interne kretser i nord).
I stedet får vi en langsom, vakker, trist og vemodig film som følger hele livet til en tømmerhogger og jernbanearbeider i USA, fra slutten av forrige århundre og inn i moderne tid.
Australske Joel Edgerton er glimrende i rollen som den hardtarbeidende, halvtause og standhaftige Robert Grainier, i en helt nydelig fortelling som jeg vil tro passer folk i alle aldre. Boka den er basert på, Denis Johnson bejublede og korte roman med samme tittel (til norsk i 2016), er nå neste stopp på den kulturelle perrongen.
Musikk: Musikalsk esperanto – noe alle med god smak vil komme til å elske
Hør på Calexico!
De lager musikk absolutt alle liker – muligens minus Drillo.
Foto: ANTI Records
Calexico er noe av det nærmeste man kommer en slags esperanto i musikk. Alle som har hørt dem elsker dem. De treffer rett i hjertene på folk, enten de foretrekker americana, country, folk, rock’n’roll, latino, pop, film noir-musikk i Morricona-land, jazz eller _____ (fyll inn hvilket genrebegrep du vil, minus EDM og black metal).
Tucson, Arizona-bandet springer ut fra det underfundige og briljante bandet Giant Sand, der begge Calexicos grunnleggere, Joey Burns og John Convertino, spilte.
Den varme og forførende stemmen til Burns sjarmerte i senk alle kjønn, mens den elegante og raffinerte trakteringen av trommer og perk fra Convertino pakket det inn i ren magi. De har pumpet ut stemningsfull, vakker og potent musikk i tredve år nå, og sitter på en katalog, så velfylt av musikalsk magi at man blir svimmel av å tenke på det.
De skulle egentlig komme til Norge til sommeren, men turneen er nå utsatt på ubestemt tid. Kjøp derfor heller skivene «The Black Light» eller «Carried to Dust», eller sjekk ut denne suverene spillelista under fra yours truly (Spotify og Tidal), og du har ei liste som passer like godt til dyrkelse av pur ensomhet eller et perfekt bakteppe for en fuktig og fin adventfest.
Mariannes tre anbefalinger
TV-serie: «Ølhunden Berit»
Anders Baasmo briljerer som Berit/Tom i «Ølhunden Berit»
Foto: Lukas Šalna / Maipo Film / NRK Satan så bra
Jeg hadde aldri trodd at en av de mest rørende kulturopplevelsene mine i 2025 skulle komme fra en TV-serie om et kvinnehatende kommentarfelttroll som tar på seg en parykk og får kjenne hvordan det er å være kvinne. Men det gjorde den altså.
«Ølhunden Berit» krever noe av publikum sitt – og det er nettopp det som gjør opplevelsen så fullkommen. I løpet av fire episoder tvinges du til å kjenne på følelsesregisteret: smerte, glede, frykt, sorg og trygghet. Alt om hverandre.
Når du tror at ting endelig går bra, kommer virkeligheten klaskende i fleisen på verst tenkelige måte. Det er så rått og virkelighetsnært, samtidig som serien også er en slags uvirkelig drømmeverden der alt som kan gå galt faktisk går galt – men hvor det også finnes håp, i kraft av å omgi seg med andre mennesker.
Serien er alt annet enn den høres ut som, og endte overraskende nok opp som noe av det mest oppløftende jeg har sett på lenge. Så langt, årets beste TV-serie.
Album: Rosalia «Lux»
Vivaldi og Lady Gagas spanske kjærlighetsbarn
Der hvor ovennevnte TV-serie spilte på alle følelsesstrenger, gjør Rosalía det samme med alle musikalske sjangre. Her flettes klassisk musikk inn i spansk sviskesang, elektronika og pop – og resultatet er et helt eget kunstnerisk uttrykk, uten at det blir for sært eller utilgjengelig.
Det er fascinerende vakkert, lekent og gøyalt på samme tid. Spanske Rosalía synger på flere språk og fyller musikken sin med både humor og følelser. Det er så kult, så rått og så ufattelig fascinerende.
Nok en årsbeste her, altså – etter Lady Gagas «Mayhem», selvsagt.
Teater: Kristianias magiske tivoliteater, Hålogaland Teater
Foto: Knut Åserud/HTJulemagi for små og store
Hålogaland Teater kødder ikke med jula, og én ting kan de virkelig godt – og det er å lage storslåtte produksjoner der de talentfulle barna på Lille HT får skinne side om side med «de voksne».
Dette er intet unntak. Oppskriften er solid og julete til fingerspissene: Et fattig barn med krykke, en rik og kynisk kvinne livredd for å miste makt, og en gjeng gjøglere som bare vil at verden skal være et godt sted fylt med latter og sang. Vi har sett det før – og det funker som bare det.
Jeg vil faktisk påstå at historien om de foreldreløse barna i gamle Kristiania forvaltes enda bedre på Hålogaland Teaters scene enn i NRKs TV-versjon. På Scene Vest er det derimot magi for små og store fra begynnelse til slutt.