Jonas Gahr Støre møtte Keir Starmer i Downing Street nr. 10. Offisielt foto.

Når en norsk statsminister sitter på takterrassen med sin britiske kollega og annonserer «kombinert fregattflåte», burde alle varsellamper blinke.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Ikke fordi samarbeid med Storbritannia i seg selv er problematisk – det har vært norsk realpolitikk i over hundre år – men fordi ordlyden avslører et helt nytt nivå av avhengighet og kontrolltap som ikke diskuteres i Norge: Vi skal ikke bare kjøpe skip, men koble strukturene våre inn i britisk kommando, logistikk og personellstruktur.

Dette er ikke lenger «Norge + NATO». Dette er outsourcing av norsk sjøkontroll. Norsk maritim makt har alltid hvilt på én ting: at norske fartøy og norske uniformer opererer under norsk kommando i norske farvann. Når man nå beskriver «delt på fartøyer, besetninger og teknologi», sier man i realiteten at våre skip skal kunne seile med britisk mannskap, britiske skip skal kunne seile med norsk mannskap, kommando kjedes sammen og ved konflikt avgjør London like mye som Oslo.

Hva skjer den dagen norske interesser og britiske interesser ikke er identiske? At Norge de facto låser sikkerhetspolitikken sin til britisk linje i Nord-Atlanteren betyr at Stortinget får mindre reell kontroll over bruk av makt. Det betyr at norske havområder kan dras inn i stormaktspill uten debatt, bare fordi «flåten vår» ikke lenger er norsk alene. Dette handler ikke om vennskap, men om maktstruktur.

Norge kjøper fregatter for 100 milliarder kroner, direkte fra et land som akkurat nå er i den største marinekrisen siden Falklandskrigen. Royal Navy mangler personell, reservedeler og operasjonell kapasitet – samtidig som de forsøker å bygge opp en global marinestrategi.

Hvorfor skal Norge betale for å modernisere britisk industri, knytte seg til britisk forsvarslinje og samtidig binde hele fremtidens marinekapasitet opp mot én leverandør? Hvorfor ikke en åpen konkurranse om hva som tjener Norge, ikke britisk strategi?

Dette ligner ikke forsvar. Dette ligner geopolitisk kjøpsbinding. Det mest oppsiktsvekkende er hvor raskt narrativet snudde: Først vurderte Norge «alternativer» i flere år, så kommer en gigantkontrakt uten reell åpen konkurranse, så plutselig «kombinert flåte» og samtidig bygges dokk i Harstad med offentlig midler.

Det betyr at avtalen var planlagt lenge før den ble presentert som «politisk beslutning». Når journalister snakker om «supernytt for Harstad», må man spørre: er dette industriutvikling eller lokal bestikkelse for å selge inn geopolitikk? Man bygger dokk, lover arbeidsplasser og hundremillioner, slik at lokalsamfunn jubler mens de strategiske konsekvensene glir under radaren.

Dette er ikke demokratisk forankring. Det er strategisk markedsføring. Avtalen åpner for lagring av britisk ammunisjon i Norge, fast tilstedeværelse av britisk marineinfanteri i Norge og britisk materiell på norsk jord. Dette er faktiske baser i alt annet enn navn. Da gjenstår bare ett spørsmål: skal britiske styrker i Norge følge norsk kommando og norsk grunnlov, eller britisk?

Hva skjer ved krise? Hva skjer hvis britene sier «vi handler» – og Norge ikke er enig? Ingen dokumentasjon er gitt. Ingen offentlig debatt er tatt. Likevel signeres det. Britisk sjømakt har alltid sett Nord-Atlanteren som sitt strategiske ansvar. Shetlandsgjengen, Lunna House og den historiske referansen løftes frem for å skape følelsen av felles historie. Men norsk historie viser også noe annet: da storkapitalen kontrollerte norsk skipstrafikk fra London, forsvant verdiskapningen ut av Norge.

Da britiske interesser dominerte nordområdene før 1905, var Norge juniorpartner i sin egen kyst. Vi gir nå samme maktposisjon tilbake, bare pakket inn i NATO-språk. Storbritannia er i ferd med å definere norsk forsvarspolitikk gjennom global marinestrategi og antiubåtoperasjoner mot Russland.

Norges interesse er derimot kontroll i norske farvann, beskyttelse av fiskeri, olje, gass og kystsamfunn, samarbeid med naboland i nord og minimum eskalasjon med Russland. Norsk sikkerhet i nord har alltid bygget på balanse, ikke blokkpolitikk. Siden 1949 har linjen vært sterk NATO-tilknytning og ingen fremmede baser. Nå fjernes dette i praksis uten én eneste offentlig høring.

EU bygger nå felles ammunisjonskapasitet, felles fregattprogrammer og digitalisert forsvarsindustri. Her kunne Norge vært med som likeverdig partner. I stedet velger vi en bilateral avtale som gjør oss til kunde, ikke produsent. Vi betaler, Storbritannia tjener. Hvor er industribyggingen i Norge? Hvor er beskyttelsen av norske verft? Hvor er ambisjonen om å bygge selv? Når en norsk regjering bruker 100 milliarder i Storbritannia og 0 milliarder på norske verft, må man spørre: Er dette forsvar eller import? Avtalen med Storbritannia kan selges som «sikkerhet», «NATO-integrasjon» og «historisk samarbeid».

I realiteten betyr den avståelse av maritim suverenitet, avhengighet av britisk kommando, utenlandsk materiell på norsk jord, strategisk binding til en stormakt med globale ambisjoner, ingen åpen debatt, ingen norsk industriutvikling og et stille brudd med norsk forsvarstradisjon: ingen fremmede baser. Det farlige er ikke samarbeid. Det farlige er at samarbeid blir erstatning for norsk selvbestemmelse. Norsk sikkerhet må bygges rundt Norge, ikke London. Hvis vi ikke kjenner forskjellen på samarbeid og underordning, mister vi den lille suvereniteten vi fortsatt har.

Les: