Anne Grethe Solbakken Tidligere kreftpasient
Publisert:
6. desember 2025 kl. 15:27
Oppdatert:
6. desember 2025 kl. 15:27
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Det er med sjokk jeg leser at rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter ved Unicare Røros skal legges ned i 2026. For meg og tusenvis av andre betyr det at regionens viktigste tilbud til mennesker i en ekstremt sårbar situasjon, forsvinner.
I fjor fikk 38 811 mennesker kreft i Norge. Over 300 000 nordmenn har eller har hatt kreft. Tre av fire overlever nå sin kreftsykdom. Men å overleve er bare begynnelsen på historien.
Vi som overlever, blir både flere og yngre. Siden 2000 har antallet kvinner mellom 20 og 49 år som får kreft, økt med 25 prosent. Halvparten av alle som får kreft, er i yrkesaktiv alder. Samtidig har mellom 40 og 60 prosent av oss behov for rehabilitering. Dette er mennesker som må bygge livet sitt opp igjen.
I mars 2020, som 28 år gammel student, entret jeg den statistikken: Kuler på halsen. Utredning. Covid-utsettelser. Biopsi på biopsi. I mai kom diagnosen, og et dusin doser cellegift fulgte. På andre siden av behandlingen forventet jeg å gå på skyer, men realiteten var en helt annen.
Som ferdig behandlet kreftpasient står du der med et hode som ikke funker og en kropp som ikke henger med. Du, og kanskje de rundt deg, forventer at du skal være lykkelig for å ha overlevd. I stedet opplever du kaos og engstelse. Den ytre strukturen behandlingene ga, er borte. Og det er ikke plass til alle de nye traumene i det livet du ønsker deg tilbake til. Det kan føles veldig ensomt og mørkt.
Flere kreftpasienter gis tilbud om rehabilitering Kreftpasientene rammes Vondt og provoserende
Mitt første opphold på Unicare Røros i 2021 ble en trygg havn der lettelsen kom med det samme. Jeg kunne, for første gang på halvannet år, sitte i en sofa og bli kjent med nye mennesker. Mennesker som forsto situasjonen min på en måte ikke engang mine nærmeste kunne. Hos dem så jeg samme sorg som min, om enn i andre nyanser. Vi hadde kjempet samme krig på hver vår front.
Gjennom behandling og aktiviteter kunne jeg begynne å bli kjent med meg selv igjen, innenfor trygge rammer. Jeg gikk min første langtur, godt støttet av en fantastisk fysioterapeut. Jeg brukte tre ganger så lang tid som de andre, men fy for en mestring. Det at hun tillot meg å bruke den tiden var så viktig.
Dette er et godt bilde på hva Unicare Røros tilbyr. De går sammen med deg en stund, og gir tid, tillit, støtte og trygghet. De møter deg der du er, og støtter deg på vei mot målet ditt. Den enorme kompetansen som møtte meg, gjør at jeg som kreftoverlever kan si: Det finnes ingen erstatning for Unicare Røros.
Det er lett å si at økonomi styrer, men dette må i så fall være tidenes feilstyring. Prisen for å spare denne kostnaden vil risikere å gi større tap på lang sikt. Mennesker som kunne bidratt til verdiskapning i regionen, som ender opp utenfor arbeidslivet.
Forskning viser at risikoen for å bli arbeidsledig er 37 prosent høyere for de som har hatt kreft. Tverrfaglige rehabiliteringstilbud som dette er dokumentert å bedre sjansen for retur til arbeidslivet.
Jeg sitter i dag på skolebenken. Støtten fra Unicare Røros var grunnleggende for at jeg kunne ha tålmodighet med prosessen for å komme hit.
Min erfaring er ikke unik. Engasjementet denne saken har vekket, viser det tydelig: La Unicare Røros fortsette å være den trygge havnen det var for meg, også for fremtidens kreftpasienter.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!