«Hvis det ikke blir fred på jord, må Sylvi Listhaug bli statsminister!?»
Utblåsningen kommer fra min kone. Her i heimen, med en venstreorientert oppslutning på hundre prosent, har frustrasjonen vært stor. SV og MDG? For noen kløner!
Med et nødskrik maktet den venstrevridde eventyrblandingen, også kjent som Rødgrønn Mix, å skåte seg ut av malstrømmen som to av partiene fossrodde inn i. Knapt nok noen, i alle fall ikke i mine kretser, har fattet hensikten med å styre mot et kabinettsspørsmål. Tatt i betraktning hvor skjør regjeringsalliansen er, fremstår manøveren som renheklet sabotasje.
Men først og fremst er det snakk om selvskading. Både SV og MDG har stilt til skue en navlebeskuende sekterisme. Ved å sprengri sine kjepphester, til et punkt der hele det løfterike valgresultatet kunne ha gått i støpet, har de vist en forakt for folkeflertallet som bør straffe seg.
Særlig provoserende er det at dette skjer på bakgrunn av en verdenssituasjon der reaksjonen rykker frem på alle bauger og kanter. Stortingsvalget var et tegn på at Norge fortsatt foretrekker å være annerledeslandet. Mange var lettet over oppslutningen om en bred front mot høyrekreftene. Hvor lenge var Adam i Paradis? Drøye to måneder.
Det mest hoderystende ved denne suppedasen, er naiviteten bak kravene som de to partiene gikk i brudd på. Å forlange fundamentale omkalfatringer av Oljefondet og oljepolitikken – i budsjettforhandlinger?
Vi er mange som krymper oss under amatørmessigheten til politikere som har fått vår tillit. Med skam må jeg bekjenne at jeg selv stemte SV, riktig nok med klype på nesen. Det skal ikke gjenta seg.
SVs nedrakking av norsk Palestina-politikk er dypt urettferdig, mener Erling Gjelsvik.
Foto: Martin Solhaug Standal
Fremfor alt er jeg irritert over bablingen fra SV-hold om «etisk kapitalisme». Den forestillingen ligger til grunn for at Oljefondet må trekke seg ut av det ene og det andre, og særlig enhver virksomhet med nedslagsfelt på feil side i Gaza. Dersom gamlefar Karl Marx hadde fått høre om et slikt konsept, ville han ha slått opp sin homeriske latter. Hvilken venstre-radikaler kan la seg dupere av skjønnmaling på et så primitivt nivå?
Kapitalismen er uetisk fordi den utbytter verdens befolkning – ikke fordi bulldosere brukes til å rydde grushauger på Gazastripen. Kapitalisme er i sitt vesen uten moral, og det vil nødvendigvis også Oljefondet være.
Å mene at fondet bør nedlegges, helt og holdent, er en ærlig sak. Men å flikke på det? Kan venstresiden være bekjent av å sminke kapitalmakten?
SVs nedrakking av norsk Palestina-politikk er dypt urettferdig. Norge har vært en av palestinernes fremste støttespillere. Knapt nok noen annen ikke-muslimsk nasjon har vært rausere. Men SV-hardkjøret i budsjettforhandlingene, der symbolsk identitetspolitikk egentlig burde være bannlyst, bunnet ikke i et spørsmål om rett og galt. Den handlet om å please muslimer i fortsettelsen av et rovfiske etter stemmene deres.
Under valgkampen opptrådte partileder Kjersti Bergstø, selvfølgelig som eneste kvinnen, sammen med en mengde imamer – det mest reaksjonære sjiktet innenfor den jevnt over bakstreverske islamske kulturkretsen.
Hvor etisk er dette, sett fra et progressivt synspunkt? Det meste er sagt ved at SV, etter sitt dustete ultimatum om et Gaza-antiseptisk Oljefond som forutsetning for å delta i budsjettforhandlingene, høstet den tvilsomme æren å få en anbefaling fra Islam Net.
Ikke mindre uetisk er måten Miljøpartiet har forvaltet sitt pund på. Skal norsk oljepolitikk dikteres av et parti som nylig har oppnådd bare litt mer enn minstelotten i velgermassen? Tanken er dypt udemokratisk. I tillegg kommer MDGs misbruk av sitt velgermandat.
Under valgkampen oppnådde partiet en betydelig fremgang – ved å klore seg fast på ryggen til Jonas Gahr Støre. Å fremstå som en troverdig garantist for et fortsatt Ap-styre, med Listhaug under synsranden, var Arild Hermstads trylleformular. Denne pukket han på, vel vitende om at det foretrukne regjeringspartiet gikk til valg på «å utvikle, ikke avvikle».
De som trodde MDG ville stå ved løftet om å være en pålitelig medspiller på det rødgrønne laget har fått seg en lærepenge, mener Erling Gjelsvik.
Foto: Jonas Been Henriksen
Ved første anledning falt De Grønne tilbake på gamle synder. Den berømmelige havarikommisjonen deres, nedsatt etter valgnederlaget i 2021 og ledet av den samme Hermstad, tok et oppgjør med en fremtoning som hadde virket frastøtende på velgerne. Konklusjonen var at partiet hadde virket altfor krast og lite løsningsorientert.
Lyder dette kjent fra dagene vi nylig har bak oss? Sannelig utnyttet ikke Miljøpartiet budsjettforhandlingene til formålsløs posering av edelt MDG-merke. Partiet går i sirkel mens det trakker seg selv på føttene.
De som stemte taktisk, i den tro at MDG ville stå ved løftet om å være en pålitelig medspiller på det rødgrønne laget, har fått seg en lærepenge. Ved neste korsvei har de stemmeberettigede forhåpentligvis vett til å sende MDG tilbake dit hvor partiet hører hjemme: godt under sperregrensen.
Men noe har da grønnskollingene fått ut av denne runddansen. Havarikommisjonen deres er blitt erstattet av noe annet. Hva skal vi si om skuebrødet som de godtok for å kunne rake kastanjene sine ut av ilden?
«Da Fanden ville at intet skulle skje, nedsatte han den første komite.» Dette munnhellet opplever nå en fornyelse: «Når Fanden vil at en sak skal få pensjon, nedsetter han en omstillingskommisjon.»