Statsbudsjettet:

Men SV og Kirsti Bergstø har reddet det rødgrønne prosjektet.

RØDGRØNN REDNINGSKVINNE: SV framstår som budsjettforlikets store taper. Men partileder Kirsti Bergstø er smartere enn det ser ut som.
Foto: Heiko Junge / NTB

SV dyrker sine tap og framstår utad som budsjettforhandlingenes store taper. Partileder Kirsti Bergstø innrømmet og beklaget nederlag om oljefondets investeringer i Israel, både SVs krav og gjennomslag i budsjettet framstår uklare for folk flest. For virkelig å gni inn miseren gikk nestleder Marian Hussein ut på Instagram og anklaget Arbeiderpartiet for å mene at «profitt er viktigere enn menneskeliv».

Det er ikke rart at SV-velgere er misfornøyde og at partiet synker på målingene. Tidligere statssekretær Ketil Raknes mener at SV har gitt fra seg rollen som det pragmatiske venstrepartiet.

Det ser sånn ut. Men sannheten er det stikk motsatte.

Fire andre partier soler seg i glansen av budsjettenigheten. Rødt ble enige med Senterpartiet og Arbeiderpartiet allerede lørdag og har siden skrytt høylytt av sine gjennomslag, også dem som SV har vært med på å kjempe fram. Partiets første budsjettforlik blir feiret som manifesteringen av Rødt som et styringsdyktig parti. Senterpartiet fikk så store gjennomslag at partileder Trygve Slagsvold Vedum danset seg gjennom natt til torsdag, etter at andre forhandlere for lengst hadde dratt hjem for å sove ut.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) framstår som vinnere. Da partiet lørdag trakk seg fra forhandlingene, var det med ambisiøse og krystallklare krav om hva som måtte innfris for at partiet skulle stemme for budsjettet. Og da MDG og SV natt til onsdag sluttet seg til flertallet, kunne MDG skryte av gjennomslag nettopp på sine hovedkrav. Arbeiderpartiets nestleder og parlamentariske leder Tonje Brenna framstår både knalltøff og prinsippfast, egenskaper mer verdt enn gull for en forhandlingsleder.

Det har framstått uforståelig både hvorfor SV trakk seg fra forhandlingene lørdag og hva som gjorde at de til slutt ble en del av flertallet. Jeg har snakket med sentrale personer i alle de fem partiene som nå er enige om statsbudsjettet. Et helt nytt bilde tegner seg, av en SV-leder Kirsti Bergstø som har vært forhandlingenes mest og ikke minst pragmatiske.

En sentralt plassert kilde fra et annet parti er stum av beundring for Kirsti Bergstø. Vedkommende forteller at hun «tok fullstendig styringen» de siste 72 timene av forhandlingene og skal ha æren for at de kom i land.

Da bruddet var et faktum, sist lørdag, var det MDG som forlot forhandlingsbordet. Partileder Arild Hermstad hadde ufravikelige krav om større gjennomslag i oljepolitikken og advarte om at Arbeiderpartiet kunne kaste landet ut i en regjeringskrise. MDG hadde nemlig ingen intensjon om å støtte en budsjettenighet de ikke var en del av, selv om dette kunne bety at budsjettet ikke fikk flertall i Stortinget. Neste dag presiserte MDG også at de ville felle Regjeringen Støre hvis statsministeren stilte kabinettspørsmål. SV diltet etter, både ut av forhandlingene og ved å nekte å stemme sekundært for regjeringens forslag.

Situasjonen minnet meg om regjeringsforhandlingene på Hurdal. Den gang gikk Jonas Gahr Støre til valg på et rødgrønt regjeringsprosjekt, men endte med at SV forlot konferansehotellet og bare Senterpartiet ble med inn i regjering. Det var en tabbe, som ikke bare skyldtes Senterpartiets eminente forhandlingstaktikk. Støre undervurderte hvor viktige SVs krav var for SV. Han trodde rett og slett ikke på dem. Nå så det ut til at han var i ferd med å begå den samme tabben med MDG.

Det var dette Kirsti Bergstø så, og det var derfor hun diltet etter MDG. Uten et budsjettforlik som alle fem partier ville stille seg bak, ville regjeringskrisen bli et faktum. Det rødgrønne prosjektet ville vært dødt, og SV uten makt.

MDG undervurderte fullstendig alvorlighetsgraden i en slik krise. De gikk til valg på å garantere for en Arbeiderparti-ledet regjering, Arild Hermstad signerte til og med en skriftlig garanti om at han ville ofre sitt politiske liv for å hindre Frp-leder Sylvi Listhaug i å bli statsminister. MDG vant taktiske stemmer på denne måten og gikk klart fram ved valget. Alle disse nye velgerne ville blitt rasende hvis MDG bidro til å felle regjeringen og bane veien for at Listhaug kunne bli statsminister.

Mitt inntrykk er at MDG fortsatt ikke forstår at dette lett kunne endt med en Listhaug-ledet regjering resten av stortingsperioden. Hermstad har sagt ting som at «vi kommer ikke til å stemme for at hun skal innsettes som regjeringssjef» samtidig som han har sagt at «hvis det som skal til for å unngå et permanent klimakaos må gjennom en periode med regjeringskaos, så får det heller være». Stortingsrepresentant Frøya Sjursæther har sagt at «Det eneste som vil skje dersom Støre må gå av, er at Sylvi Listhaug vil innse at hun ikke har flertall på Stortinget, og så vil ballen bli kastet tilbake til Støre igjen».

Men det er jo ikke slik parlamentarismen virker. Norge har ikke investitur, regjeringen er ikke avhengig av noe flertallsvedtak i Stortinget. To regjeringer har i moderne tid gått av etter kabinettspørsmål, Willoch i 1986 og Bondevik i 2000. Opposisjonen overtok regjeringsmakten i resten av perioden.

Et kabinettspørsmål fra Arbeiderpartiet som ikke fikk flertall i Stortinget, ville tvinge statsministeren til å be Kongen peke på det største opposisjonspartiet. Da er det ingen historisk presedens i at den nye statsministeren ville blitt felt etter ti minutter, slik Arild Hermstad ser ut til å tro.

Hvis MDG hadde blitt sittende alene på gangen, kunne dette scenarioet raskt ha blitt en realitet. Derfor valgte Kirsti Bergstø å følge etter, men samtidig bruke all sin kapasitet på å megle fram en enighet. SV påtok seg rollen som MDG-hvisker og politisk tolk, mellom særlig Senterpartiet og MDG. Som en kilde sa til Dagbladet onsdag: SV har lang erfaring i å forhandle budsjettenighet med Senterpartiet, og har samtidig politisk forståelse for MDGs klimapolitikk. En annen sentral SV-kilde sier til meg at erfaringen fra Hurdal har direkte overføringsverdi.

Det er oppsiktsvekkende at opplysningene som denne kommentaren bygger på ikke kom til meg fra SV, men fra personer i andre partier. At partiet selv ikke evner å selge inn sin egen strategi offentlig, står til stryk på en slik viktig eksamen i kommunikasjon.

For Kirsti Bergstø var det likevel viktigere å redde det rødgrønne prosjektet enn å få gjennomslag for SVs kravliste i budsjettet. Det er pragmatisk og realpolitisk godt håndverk. Og selv om Kirsti Bergstø vet at SV står igjen med taperstempel etter regjeringsforhandlingene, er det rødgrønne prosjektet reddet. Det er en stor seier – og ikke bare for SV.

Tegning: Finn Graff