Tore Skeie: «Hardråde – Om Harald Sigurdsson og hans verden»
I Storbritannia er han kjent for slaget han tapte. I Norge for brutaliteten mens han vant.
IMPONERER: Forfatter Tore Skeies bok om Harald Hardråde gir oss en ny versjon av en myteomspunnet periode i vår historie, mener Dagbladets anmelder. Foto: Gyldendal
I Norge er vi nokså stolte av våre fremste voldsmenn, slike som Olav den Hellige eller Harald Hardråde. I andre land vekker de to omtrent samme begeistring som Djengis Khan. Men hvor mye vet vi egentlig om våre sagnomsuste vikingkonger? Det har historikeren Tore Skeie tatt på seg jobben å rydde opp i.
I 2008 kom Hvitekrist, boka om Olav Haraldsson (senere best kjent som «den hellige»). Nå er oppfølgeren her: Boka om Olavs halvbror Harald, sønn av Sigurd. Som etter en voldsom tid og blodig strid fikk det vel fortjente tilnavnet Hardråde.
Blant det vi mener å vite om ham er at han var med Olav i slaget på Stiklestad. Da var han 15 år gammel. Olavs hær ble knust, og halvbror Harald var blant dem som klarte å rømme.
Nådeløst om barnemordere
Slitne menn
Men slaget var ikke helt som vi tror. Olav hadde ikke en mektig kristen hær – hans styrker var en sammenrasket gjeng på kanskje noen hundre menn, utslitte og sultne etter rask marsj gjennom skog og villmark. Bondehæren, eller snarere danskekongens menn, stod langt sterkere. Det var rått parti, men akkurat det ble nyttig da martyrmyten skulle skapes.
For detaljene om slaget vi kjenner fra kilder som Snorre og er diktet århundrer etterpå. De styrker myten om den hellige Olav, der hans martyrdød er fylt med referanser til Kristus lidelse og død.
Tore Skeie åpner sine bøker med tablåer. I boka «Hvitekrist» var det drapet på Snorre Sturlason på Island. I årets bok om Harald Hardråde er det slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson ble drept. Skeie bruker disse tablåene til to ting samtidig: Det første er å gi liv til disse vage skikkelsene fra historiens gråsoner. Det andre er å skille mytene fra hva vi faktisk kan vite – eller i det minste anta som sannsynlig.
Blottet for humor
Sin tids Wagner-leder
Dette kunne gjort Tore Skeie til en gledesdreper. Vi trives jo med våre viking- og kristningsmyter. Men Skeies fortellerevner redder oss. De gir nytt liv til en mer nøktern historie, som likevel er eventyrlig: En fortelling om en sønn av en ikke særlig viktig småkonge fra Opplandene (og i Norge på den tida var småkongene virkelig små. Norge fantes egentlig også knapt).
For Harald overlevde Stiklestad, og rømte «med liten ære» gjennom skogene til Sverige. Derfra dro Harald videre til Rus-riket, det som i dag er Ukraina. Underveis tok, eller kjøpte han kanskje, noen slaver. Vikinger i store posebukser var ivrige slavehandlere. Tidligere ble andre slaver rituelt voldtatt og drept i vikingenes høvdingbegravelser. Nå gikk Harald inn som leiesoldat i den mektige fyrstens Jarolslavs voldsapparat. Det var ærefullt og lønnsomt, plyndring var et opplagt frynsegode.
Siden gikk ferden videre til Konstantinopel der Harald igjen ble en nyttig, og må vi anta, lydig, voldsutøver for makten. Skal vi beskrive hans virke med moderne begreper kan vi vel tenke på ham som leder av Wagner-gruppen. Skeie tar hans rolle noe ned fra tidligere beretninger. Harald var nok en liten aktør i et stort maktapparat, men han levde godt av det. Leiesoldaten kom hjem med nok sølv og rikdom til å underlegge seg Norge når han kom hjem, riktignok i en slags katt og mus-lek med de mektigere danskekongene. Nok sølv til å prege egne mynter, nok mynter til å holde seg med Nordens beste skalder.
Klikk, salg og penger i kassa
Flittig brukt sverd
Skeie kan så mye om denne tida og virkeligheten, og gir oss et så mangefarget bilde av den, at vi nesten glemmer at Harald som person i lange kapitler nesten ikke finnes som person i beretningen. Bokas tittel er «Harald Sigurdsson og hans verden». Når sant skal sier er det egentlig «verdenen» som er hovedpersonen i beretningen. Harald er en døråpner, riktig nok med et flittig brukt sverd.
Men godt er det. Skeie viser oss hvordan maktas verden var flettet sammen. Han gir oss et rikt bilde av hvordan disse menneskene levde og tenkte. Dette portrettet av Harald skapes gjennom skarp observasjon av den tida og de omgivelsene som igjen skapte Hardråde.
I en slik fortelling, med et sterkt ønske om å ikke formidle myter som fakta, må Skeie også flittig bruke forbehold som «kanskje» og «mulig» for ikke å snakke om «ikke usannsynlig» eller selvsagt «det går an å forestille seg».
Det er naturlig, for hva har vi egentlig? Noen skaldedikt, skrevet for belønning ved hoffet, noen kongesagaer skrevet lenge etter alt egentlig skjedde, noen beretninger fra andre hoff, hoff der Harald knapt var den hovedpersonen vi gjerne vil tenke på ham som. Det er fabelaktig, men også en øvelse i nasjonal ydmykhet, å tenke seg Haralds menn der de rodde galeiene til keiseren av Konstantinopel, under streng kommando av keiserens offiserer. Et langt liv i utlendighet lærte Harald å bli sin tids fremste og dyktigste voldsmann, med en brutal vilje til makt. Det fungerte i hans verden. Det finnes tegn på at slikt igjen fungerer bedre og bedre i vår.
Harald Hardråde døde som han levde, i et forsøk på å erobre England. Harald kjempet for opprykk, men feilet. Han falt i slaget ved Hastings, mens Wilhelm Erobreren lykkes med akkurat samme prosjekt i samme år.
Rik fortellerevne
Tore Skeie har på et smidig vis og sin rike fortellerevne smidd forskning om til levende fortelling. Han har gitt oss en ny versjon av en myteomspunnet periode i vår historie, der han lar utallige små informasjonsbiter veves sammen til en rik bildevev. Det er en fortelling som gjør oss klokere, og lar oss se likhetene og samspillet mellom vår historie og til samfunnene mellom oss.
Slik er Skeie en skald for vår tid, bare langt mer troverdig enn tidligere tiders sagaskrivere. Det er en maktdemonstrasjon – men så risikerer han jo heller ikke hverken blinding eller øks.
Sakprosa, historie
Forlag:
Gyldendal
Utgivelsesår:
2025
«En kongesaga for vår tid»