Hvis Arbeiderpartiet og finansminister Jens Stoltenberg ønsker å låse skattepolitikken med Høyre, er det greit. Men da bør de også være forberedt på å lage budsjett med Høyre, skriver Asle Olsen.
Foto: Ole Berg-Rusten/NTB

Debatt

Venstresiden kan ikke bære ansvaret for Arbeiderpartiets høyredreining, og samtidig bindes til et skatteforlik de ikke tror på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Asle Olsen.
Foto: Jo Staube

I sin lederartikkel
torsdag 4. desember heier Dagsavisen på et «bredt» skatteforlik. Jeg
forstår ikke hvorfor. Å nedsette en skattekommisjon kan være fornuftig; det gir
partiene bedre kunnskap om konsekvensene av ulike skattegrep. Kommisjonen er i
seg selv uproblematisk.

Men et forlik som binder partiene, er
noe helt annet. Det er ikke klokt. Spesielt ikke for partiene som ønsker
endring.

Den viktigste politiske konfliktlinjen i
Norge går nettopp på skatt og fordeling: Hvem som skal betale, hvor mye staten
skal ta inn, og hvordan ressursene fordeles.

Hvis vi låser disse rammene i et «bredt»
forlik, fjerner vi muligheten til å føre reell skattepolitikk. Velgere kan ikke
påvirke kursen gjennom valg hvis kursen allerede er fastsatt av en
tverrpolitisk avtale.

Et slikt forlik vil ikke bare binde partiene.
Det binder også velgerne. I en tid med økende politikerforakt er dette det
siste vi trenger.

Ønsket om stabilitet er forståelig, men skattesystemet er allerede stabilt. Det er ingen store svingninger fra regjering til regjering.

Å ta fra folk muligheten til å påvirke
skatter, noe av det som påvirker hverdagen mest, vil øke avmakten, styrke
protestpartier og skyve flere over mot ytre høyre. Det er en direkte
oppskrift på mer polarisering, ikke mindre.

Ønsket om stabilitet er forståelig, men
skattesystemet er allerede stabilt. Det er ingen store svingninger fra
regjering til regjering. Hvis noe, burde forskjellene mellom fløyene være
tydeligere, ikke jevnes ut. På den måten ville velgerne faktisk merket
forskjellen når de stemmer.

Selskapsskatten har vært stabil i lang tid,
og det er ingen stor debatt om endringer der. Ja, vi har fått grunnrenteskatt
på ekstremt lønnsomme næringer som bruker vår felles natur, og de kan øke i
fremtiden. Det er en politisk risiko næringslivet må kalkulere inn.

Dagsavisen skriver at «partiene selvsagt ikke
kommer til å bli enige om alt, men noen prinsipper om skatter og avgifter bør
de kunne slå fast». Det høres fint ut, men hva betyr det i praksis? Hvilke
prinsipper skal låses? Og hvor sterkt vil de binde fremtidig politikk?

Problemet er at et skatteforlik sjelden
handler om nøytrale prinsipper. Når rammen først skal låses, er det ikke
tekniske hensyn som blir avgjørende, men det grunnleggende
finansieringsspørsmålet: Hvor mye staten skal ta inn.

Når Høyre betinger sin deltakelse med kutt i
formuesskatten, og Ap samtidig stiller seg avvisende til arveavgift, er
«prinsippet» som låses fast i praksis dette: Norsk velferd skal ikke
finansieres med økt skatt på store formuer og arv.

Det er ikke et nøytralt faglig prinsipp
– det er et politisk valg.

I DN den
26. november kunne vi lese at «Stoltenberg vil at kommisjonen skal komme
med anbefalinger til en helhetlig skattereform som bidrar til et
konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv».

Et skatteforlik nå vil i praksis binde oss til tiår uten mulighet til å skattlegge store arveoppgjør, samtidig som ulikheten øker.

Dette er ikke et nøytralt premiss; det peker
i retning av lavere skatter for næringslivet og eierne. Når vi samtidig vet at
Høyre kun vil delta i et forlik som reduserer formuesskatten, blir retningen
tydelig.

Forliket handler ikke om prinsipper. Det
handler om nivå. Og det er verdt å minne om at formuesskatt ikke er en
næringslivsskatt. Den betales av eieren privat og påvirker ikke selskapets
konkurranseevne – med mindre eieren selv gjør dårlige valg.

Når dette likevel brukes som begrunnelse for
et «konkurransedyktig skattenivå», er det tydelig at forliket handler om
eierbeskatning – ikke om bedriftene.

Og én ting er helt sikkert: Arveavgift blir
umulig. Fra Arbeiderpartiet og videre mot høyre er alle tydelige på at de ikke
vil ha den, selv om den er anbefalt av både økonomer og tidligere utvalg.

Et forlik nå vil i praksis binde oss til tiår
uten mulighet til å skattlegge store arveoppgjør, samtidig som ulikheten øker.

Forlikets egentlige konsekvens er derfor
enkel: Lavere skattenivå for formuende, mindre mulighet for omfordeling, og et
politisk landskap der velgerne ikke lenger kan påvirke hovedlinjene i
økonomien.

Hvis Arbeiderpartiet ønsker å låse
skattepolitikken med Høyre, er det greit. Men da bør de også være forberedt på
å lage budsjett med Høyre. Venstresiden kan ikke bære ansvaret for Arbeiderpartiets
høyredreining, og samtidig bindes til et skatteforlik de ikke tror på.