(Avisa Nordland): Onsdag lyste avisene over hele landet opp med skattelistene for 2024. Jeg kunne igjen konstatere at jeg ikke befant meg på topplisten verken i fylket eller byen, men jeg var heller ikke på bunnen. Det er da noe.

Da vi diskuterte hva vi skulle gjøre på skattedagen i Avisa Nordland, kom en av jentene med det betimelige spørsmålet:

– Hvorfor lager vi ikke listen «Dette er de rikeste single under 45 år»? Det er jo det vi alle lurer på, la hun til, og høstet latter i hele rommet.

Én liste jeg selv alltid savner på skattedagen er: «Disse tjener minst i Nordland».

Nå snakker jeg ikke om kaksene som har funnet smutthull, slik at de står registrert med null inntekt og unngår skatt. Jeg snakker om de som helt reelt sliter mest. Tallene på hva de faktisk må leve på per måned ville nok ristet litt edruelighet fram hos de juleantrukne.

Selv om «Glade jul» om kort tid runger over det ganske land, vil nok jula i 2025 for enkelte være bedre oppsummert gjennom Merle Haggards sosialrealistiske klassiker: «If We Make It Through December» (Hvis vi klarer oss gjennom desember).

Les også: Eier ingen skam i dag

Den sosiale smerten

Desember er nemlig måneden da fattigdommen blir synlig, fordi forventningene er så høye. Som Haggard så fint poengterer det: «Jeg mener ikke å hate desember. Det skal være den lykkeligste tida på året. Men lillejenta skjønner ikke hvorfor pappa ikke har råd til juletre».

For min del handler ikke jula om å få det til å strekke til fram mot jul. Det blir nok både pinnekjøtt og ribbe på meg og mine. Kanskje for mye, vil enkelte hevde. Jeg får til og med dratt på noen byturer i løpet av måneden, uten at dette gjør at gaver til barna utgår – eller noe annet vesentlig til husstanden.

Selv om desember er måneden for familiekos og hygge, er det også måneden for utenforskap. Rundt 350.000 nordmenn feirer julen alene, ifølge SSB. Over 500.000 mennesker i Norge lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det tilsvarer omtrent ti prosent av befolkningen.

Det er også verdt å merke seg at 102.600 barn (ca. 11,3 prosent) vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. For disse ungene betyr det at de ikke kan være med på det klassekameratene gjør, eller at julegavene uteblir. Det er dette som skaper den sosiale smerten.

Forskjellen på de som kan kjøpe det de vil, og de som gruer seg til hver strømregning, blir ekstremt synlig akkurat i denne perioden. Eller, «synlig» er vel ikke ordet, for de fleste gjemmer seg bort i skam, for å unngå at andre vet hvor ille det er fatt.

Deler ut oppsigelser

Nordmenn har ikke for vane å klage på restauranter – om maten er aldri så elendig. Vi liker simpelthen ikke styr. På samme vis er det ikke allment akseptert å klage på at man har det for ille. Ikke hvis man er ordentlig fattig, i alle fall. De som klager mest, befinner seg gjerne høyere på lønnsstigen.

Fattigdom i Norge handler sjelden om sult, men mer om utenforskap.

Ifølge EU-definisjonen (EU60), regnes man som «fattig» hvis man tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten i landet over tre år. SIFO har ferskere tall som fanger opp effekten av rentehevinger og prisvekst. Deres rapporter fra 2024/2025 viser at langt flere enn før – opp mot 15–20 prosent av husholdningene – har økonomiske utfordringer der de må velge bort mat eller strøm, for å få endene til å møtes.

Det er et paradoks at Oljefondet setter nye rekorder, mens norske kommuner og fylkeskommuner må kutte i lovpålagte tjenester, legge ned skoler og innstille bussruter. Vi er «verdens rikeste land», men har «verdens fattigste kommuner». Har vi rett og slett bygd oss et samfunn som vi ikke har råd til å drifte?

Det er snart jul, men kommunedirektørene deler ikke ut gaver – de deler ut oppsigelser.

Og hver gang det skal kuttes, er det velferdstilbudet til dem som har minst det går ut over. Nettopp fordi de ikke klager. Skolenedleggelser er mer brysomme for kommunene å håndtere. Da blir det nemlig fakkeltog og høymælte protester.

Les også: Pakkekalender er dyrt, unødvendig og bidrar til stress

«Juledugnad»

At denne nedadgående spiralen skal kunne endres i en krisetid, er kanskje for mye å forvente, men i stedet for bare å se på at dette skjer, er det faktisk noe du kan bidra med.

Da det ble kalt inn til julegrøt på kontoret, kom det en befriende oppfordring fra en om at det ved Natthjemmet i Junkerveien og på Kvinnehuset er stort behov for vinterklær, og at alle som ryddet til jul burde ha dette i bakhodet, og heller gi overflodslageret i klesskapet til noen som omtrent ikke har noe. Slike initiativ trenger vi flere av.

Om ikke annet, vil en slik lavterskel «juledugnad» kunne bringe julefred til noen – og sjelefred til andre.