Den går gjennom minner og erfaringer.
Når Russland bygger sin makt på uro, må Norge bygge trygghet på tilstedeværelse – ikke håp om normalisering.
Les også: Arktis: – Russland og Kina forsøker å endre spillereglene
Historien som former vår forståelse av grensen
En februardag i 1929 legger min oldemor Johanna, 59 år gammel, ut til fots østover fra Kirkenes, alene og i streng kulde. Hun bærer ingenting annet enn ønsket om å se eldste datteren hun ikke har møtt på femten år.
Datteren bor i Litsafjorden på russisk side av grensen, et lite samfunn der finske familier gjennom 60 år hadde skapt et liv mellom hav og tundra. Et samfunn hun forlot til fordel for Vardø med sine tre yngste barn.
Johanna kom aldri fram. Hun forsvant på fjellet. Og eldste datteren forsvant i Stalins utrenskninger i 1937. Menn ble skutt. Kvinner og barn deportert. Navn ble visket bort. Historiene ble tause.
Gruvearbeider Anders August Petterson (1859-1902) fra Grangärde i Sverie og Johanna Katrina Regine (1870-1929) fra Litsafjorden i Russland giftet seg i Sulitjelma i 1894. Johanna gikk over fjellet, men kom aldri frem,
Foto: Privat
For oss som har røtter i Finnmark er dette ikke bare noe som skjedde. Det er en forståelsesramme. Grensen i øst går ikke bare på kartet. Den går gjennom minner, mennesker og erfaringer.
Og det er mye som er i bevegelse nå.
Med en nabo bygget for konflikt, er ro bare stillheten før neste trekk
Charles Petterson
Les også: Jeg er klar for krig mot Russland
Russland er bygget for uro, ikke stabilitet
Når vi ser mot øst, over fjorden og over elva, ser vi ikke bare en nabo med militær styrke.
Vi ser et system som henter kraft fra uro.
En ny rapport utgitt av CEPA, med den treffende tittelen «War Without End: Russia’s Shadow Warfare», beskriver et land der konflikt ikke er unntaket, men selve driftsformen. Konflikt er infrastrukturen staten hviler på.
Denne logikken har dype historiske røtter – fra bolsjevikrevolusjonen til KGBs informasjonskrig under den kalde krigen.
Mønsteret er det samme i dag, bare metodene er modernisert.
Les også: Norge skjerper kontrollen på grensen mot Russland – med EU-midler
Skyggekrigen – og hvorfor Russland belønner opptrapping
I dag er denne logikken digitalt forsterket. Skyggekrigen er ikke et alternativ til storkrig, men en del av et krigskonsept der alt kan brukes – fra sabotasje til propaganda.
I Russland belønnes handling, ikke tilbakeholdenhet. Derfor blir friksjon en del av hverdagen. Opptrapping skjer med vilje.
Når Russland bygger sin makt på uro, må Norge bygge trygghet på tilstedeværelse – ikke håp om normalisering
Charles Petterson
Mislykkede operasjoner tolkes som suksess fordi de styrker narrativet. Rivalisering mellom russiske etterretningstjenester øker tempoet.
Selv mislykket sabotasje gir Kreml gevinst: Vesten må bruke ressurser på sikring, og innenlands styrkes fortellingen om beleiring.
Pauser betyr ikke stabilitet. De betyr bare at neste markering ennå ikke har kommet.
Charles Petterson.
Foto: Privat
Nordområdene som tidlig varslingssystem
I nord merkes dette raskere enn andre steder. Ikke fordi regionen er svak, men fordi den ligger tett på.
Kolahalvøya er hjertet i Russlands kjernefysiske forsvar – landets viktigste våpen for avskrekking. Nærområdene blir naturlige arenaer for politiske signaler og symbolbruk.
GPS-forstyrrelser, kabelbrudd, 9. mai-parader på Svalbard og justerte fortellinger om frigjøringen i 1944 er ikke tilfeldige hendelser. De er indikatorer – små markeringer som viser modus og ambisjonsnivå.
Samtidig brukes historien aktivt som politisk verktøy.
Nye monumenter i nord framstiller den sovjetiske innsatsen i 1944 som et uttrykk for evig vennskap, mens norsk og alliert innsats tones ned. Alt dette inngår i samme strategi:
Å ta kontroll over fortellingen om nord.
Les også: Vil fjerne minnesmerker: – De er sponset av russiske myndigheter
Tilstedeværelse er Norges viktigste sikkerhetspolitikk
I Norge har vi lenge trodd at fravær av hendelser betyr fravær av risiko. Det gjør det ikke.
Med en nabo bygget for konflikt er ro bare stillheten før neste trekk.
Russlands måte å bruke uro på endrer form, men aldri retning. Den vil fortsette fordi den er en del av regimets indre drivverk og historiske selvfortelling
Charles Petterson
Norge må slutte å håpe på at ting går seg til og heller bygge beredskap for en nabo som ikke stopper av seg selv. Hvis vi ikke gjør det, vil Russland definere premissene for stabilitet i nord.
Da taper vi mer enn territorium. Vi taper handlingsrom, troverdighet og sikkerhet.
Planer alene holder ikke. Beredskapen – både sivil og militær – må bygges opp, og raskere enn i dag. I nord er tid også sikkerhet.
Når én skoleklasse i Finnmark nå sender flere ungdommer til førstegangstjeneste enn hele fylket gjorde for 10–15 år siden, sier det alt: tempoet i beredskapsbyggingen må opp. Ikke om noen år, men nå.
Tilstedeværelse handler om mer enn militære styrker. Det handler om mennesker som bor i nord, institusjoner som fungerer, infrastruktur som holder og samfunn som lever.
Et fraflyttet nord tolkes ikke som mangel på ressurser, men mangel på vilje. Det er en tolkning Norge ikke har råd til.
Les også: – Putin har allerede blod på hendene, og bør ikke få blod på tann
Russlands uro er forutsigbar – og den vil fortsette
Noen kan oppleve dette som et dystert bilde. Men egentlig er det stabilt.
Russlands måte å bruke uro på endrer form, men aldri retning. Den vil fortsette fordi den er en del av regimets indre drivverk og historiske selvfortelling.
For Finnmark betyr dette at uro ikke skal skremme oss. Den skal heller ikke overraske oss. Men den må gjøre oss tydelige i responsen.
Trygghet skapes når vi opptrer konsekvent, med ro og med styrke.
I russisk logikk er kompromisser ikke dialog, men svakhet.
Les også Anders Magnus: Trump + Putin = sant
Der grensen begynner – og hvorfor den må bestå
Min oldemor, Johanna, gikk over en grense som den gang var en del av hverdagen. For oss som bor i nord er den det fortsatt.
Neste år er den 200 år gammel – Norges yngste grense og Russlands eldste som fortsatt står.
At den fortsatt ligger der den ligger er ikke tilfeldig. Den er resultatet av klokskap, fasthet og nærvær gjennom generasjoner.
En slik grense består ikke på grunn av naivitet, men fordi vi møter historien med årvåkenhet og styrke.
Hun nådde aldri fram.
Vi må sørge for at vi gjør det.