Smøla, Oppdrettsanlegg | Torsken forsvinner – men ingen tør å snakke om hvorfor

Langs kysten av Nordmøre, ute på værharde Smøla, har torskefisket vært en del av livsgrunnlaget i århundrer. Fritidsfiskere, småbåtfiskere og lokalsamfunn har levd av – og med – torsken. Men de siste tiårene har noe skjedd. Torsken er ikke bare blitt vanskeligere å finne; den er blitt vanskeligere å forstå. Og mens forskere, myndigheter og næringen selv snakker rundt problemet, ser kystfolket det som skjer rett foran øynene: Torsken er i ferd med å bli et biprodukt av lakseoppdrettsindustrien.

Økologiske magneter

Under hvert oppdrettsanlegg faller det ned tonnevis med næring: fôrspill, fett, partikler og avføring. Næringen hevder at moderne teknologi har redusert dette dramatisk – men det stemmer ikke. Uavhengige rapporter fra Havforskningsinstituttet viser at villfisk samler seg i store mengder under merdene, og at torsk er blant de mest trofaste gjestene.

Torsken er en overlevelsesmaskin: Når noen slipper ut gratis mat i havet, kommer den. Men det som kan se ut som et lokalt «El Dorado» av mat, er i realiteten en økologisk felle. For torsken stanser sin naturlige vandring, og blir boende under merdene – noen ganger i årevis. En torsk som slutter å vandre, slutter ofte også å gyte slik den skal. Det er ikke bare fisket som blir dårligere; selve bestanden forvitrer.

Torsken endrer atferd – og havet endrer karakter

Når torsken holder seg ved oppdrettsanleggene, blir den mer stasjonær, mer sårbar og mindre tilgjengelig for tradisjonelt fiske. Dette er ikke spekulasjon – det er grundig dokumentert. Likevel er dette temaet nesten fraværende i den offentlige debatten. Hvorfor? Fordi oppdrettsnæringen har blitt en økonomisk gigant som ingen politiker tør å utfordre. Når milliardene ruller, legges lokk på alt som kan forstyrre narrativet om «verdens reneste og mest bærekraftige havbruk».

Men realiteten er at oppdrettsanlegg utgjør en form for økologisk kolonisering av kystsonen, der villfisken blir redusert til statist.

Svekker torskens leveområder

Det er ikke bare fôrspill og atferdsendring som skader torsken. Bunnforholdene under merdene blir ofte til en død sone – et svart, oksygenfattig slamlag som ødelegger gyte- og oppvekstområder.

Kjemikalier brukt mot lakselus påvirker også økosystemet negativt. At dette skal være «akseptable bieffekter» av norsk oppdrett, burde være en skandale i seg selv. Næringen har fått vokse uten at noen har stilt grunnleggende spørsmål: Hvor mye tåler et økosystem før det kollapser?

Smøla som case – et varsko

Smøla er et av Norges viktigste torskeområder. Det er også et av områdene hvor oppdrett har blitt bygget kraftig ut. Når lokalbefolkningen sier at torsken er blitt vanskeligere å finne, burde det vært et rødt flagg for fiskerimyndighetene. I stedet får man høre den samme gamle remsen: «Det finnes ingen entydig forsking som viser…«.

Men havet er ikke et laboratorium. Økologiske sammenhenger skjer i samspill – og summen av effekter er det som teller. Å avfeie folks erfaringer fordi man ikke har en rapport som «endelig beviser» noe, er en hån mot kystkulturen.

Torsken blir taperen

Oppdrettsnæringen har fått politikerne til å tro at Norge kan leve av oppdrett alene. Men hva skjer når villfiskbestandene brytes ned? Når kystsamfunn mister sitt fiskegrunnlag? Når torsken blir et randfenomen langs kysten?

Det er ingen som spør, fordi svaret er ubehagelig: Norge har valgt å prioritere industrimastodonter framfor et sunt og robust kystøkosystem.

Det ironiske er at vi har regulert kysttorsken til døde – fiskerne får stadig strengere begrensninger – samtidig som oppdrettsanleggene uten protest får skape økologisk forstyrrelse som ville vært uakseptabel i enhver annen næring. Man kunne nesten tro at det er villfisken og kystfolket som er problemet, ikke anleggene som faktisk forandrer havet.

Vi trenger en ærlig debatt – før det er for sent

Norge liker å omtale seg som en havnasjon. Men å være en havnasjon forutsetter at man faktisk tar vare på havet. Det gjør vi ikke nå. Vi fører en løpende eksperimentering med et av verdens mest sårbare kystøkosystemer, uten nødbrems og uten konsekvensvurdering. Det minste vi kan kreve er:

1. En fullstendig og uavhengig konsekvensutredning av hvordan oppdrett påvirker torsk og annen villfisk.
2. Stopp i videre vekst av oppdrett før man vet mer.
3. Krav om lukkede anlegg nær viktige gytefelt.
4. En erkjennelse av at villfisken ikke er en «kostnad», men en nasjonal ressurs.

Når torsken forsvinner, forsvinner mer enn en fiskeart. Da forsvinner en del av kystens sjel. Og det skjer ikke stille. Det skjer mens vi ser på – og tier.