Og det later til at søndre del av Kvaløya er spesielt utsatt i så måte. I de høyst livskraftige bygdene her møter flere unge familier som vil etablere seg og bidra til videre vekst og utvikling, på negativ respons i kommunen. Kommer den ikke fra politikerne, så kommer den fra byråkratiet.
John Strømmesen på Brensholmen har søkt om å få fradele to tomter på eiendommen sin, slik at de to døtrene hans kan bygge seg hus og bosette seg på stedet de vokste opp på. Den ene av døtrene flyttet med mann og barn fra Hvaler til Brensholmen i sommer, fordi det så ut til at tomtespørsmålet skulle løse seg. Hun er sykepleier og har fått jobb på bo og velferdssenteret, han er tømrer og nå tilsatt som vaktmester på skolen.
Men Tromsø kommune avslår søknaden om byggetillatelse. Begrunnelsen er den vanlige: LNFR, altså landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Men denne boligtomta er steingrunn med noen gresstuster på, helt uegnet for landbruk, noe også landbruksmyndighetene er enig i. Dette er heller ikke noe turområde, og kalvingsområde for rein så tett på fylkesveien er uansett ingen aktuell problemstilling.
Lederen i Brensholmen/Sommarøy Utviklingslag, Kjell Ove Hveding, er ikke nådig i sin kritikk av kommunens argumenter for å si nei. Han mener kommunen tramper på folk og fabrikkerer begrunnelser for avslag i stedet for å sette seg inn i realitetene. For på Brensholmen vet alle at området det er snakk om aldri har vært kalvingsområde for rein, blant annet.
Tromsø kommune er i de fleste andre sammenhenger opptatt av miljø og miljøhensyn, i alle fall på overordnet plan. Men når det kommer til hverdagens realiteter, blir det verre. For alternativet til å få bygge hus på Brensholmen vil være at man jager et ungt par i etableringsfasen ut av bygda. I dette tilfellet ville det medført at Havtun Bo og servicesenter mister en sykepleier, eller kanskje beholder en som må kjøre bil til jobben, 10 mil tur retur fra Tromsø, hver arbeidsdag. Det er miljøpolitikken sin, det.